portretter.no

“Jeg har slåss...”

Naila

Naila
«Jeg vil ikke gifte meg, og jeg vil ikke ha barn.»
Naila

Jeg skulle ønske jeg hadde en familie hvor jeg ble hørt.

Like før jeg fylte 17 år, skrev jeg under ekteskapskontrakten med en imam. Ingen forklarte meg hva det egentlig betydde. Fram til bryllupet litt over ett år etterpå, hadde jeg ingen kontakt med han jeg skulle gifte meg med. Han er en fjern slektning uten utdannelse. Jeg likte ham ikke, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å gifte meg. På den tida hadde jeg en kjæreste fra samme land som familien min kommer fra.

Jeg var to år da jeg kom til Danmark. Da jeg var liten, gikk jeg i barnehage. Etterpå gikk jeg på skole i mange år, og tok en bra eksamen fra videregående. Jeg hadde begynt på en helseutdannelse da jeg ble sendt for å gifte meg. Før jeg ble gift, bodde jeg sammen med foreldrene og brødrene mine. Mor arbeider på aldershjem, far er pensjonist. Han drikker. Ingen av dem sier noe hjemme. Det er brødrene mine som bestemmer og som slår. En av brødrene mine er i fengsel, men jeg veit ikke hvorfor. Jeg har et arr i hodet. Det fikk jeg av den ene broren min da jeg ikke ville bli hos mannen min. Han slo meg med et belte. Mor var hjemme, og hun prøvde å stoppe det, men det hjalp ikke. De har aldri slått mor, men jeg er blitt slått to ganger. Mor har også slått meg. Jeg liker ikke måten familien min fungerer på. Det er som om den er revet i stykker.

En gang gikk jeg på skolen med solbriller for å dekke over blåmerkene, og da læreren min spurte, fortalte jeg at broren min hadde slått meg. Læreren var redd for at jeg ville skade meg sjøl, for en gang kuttet jeg meg i ansiktet, og tre ganger har jeg prøvd å ta livet av meg med piller. Jeg ble sendt på sykehus, og brødrene mine fikk ikke vite hvor jeg var. Jeg fikk snakke med en psykolog, men han holdt med brødrene mine. «Det er galt å slå deg, men du må forstå at det er til ditt eget beste. Du må gjøre som brødrene dine sier», sa han. Heldigvis møtte jeg en annen psykolog som var flink til å høre på meg. Etterpå bodde jeg på et ungdomshjem. Psykologen der mente jeg trengte mer hjelp, men brødrene mine sa at hvis jeg kom hjem, skulle alt bli bra. Kjæresten min overtalte meg til å dra tilbake til familien, men det var en felle. Med en gang jeg kom hjem, ble jeg sendt til hjemlandet for å bli gift. Før jeg dro, gjorde kjæresten min det slutt. Jeg tror broren min hadde bedt ham om det.

(foto: iStock)

Mor og to av brødrene mine ble med meg. Da jeg møtte mannen jeg skulle gifte meg med, fortalte jeg ham at jeg hadde kjæreste, og at jeg ikke var jomfru. Jeg fortalte alt. Ingen mann ville hørt historien min uten å reagere. Alt han bryr seg om er å få en billett til Europa. Den store familien hans bor på ett rom. Da vi ble gift, sov de i hagen, og vi fikk rommet. I begynnelsen var mannen min hyggelig mot meg. Så begynte det å gå opp og ned fordi jeg hadde så mange ønsker han ikke ville oppfylle. Jeg ville for eksempel gjerne besøke en tante jeg er glad i, men han ville ikke det. Han har aldri slått meg, bare klaget på meg av og til, men jeg er også tøff og ga svar tilbake. Han hadde ingen innvendinger da jeg sa at jeg ville dra tilbake til Danmark. Han kunne ikke bli med. Jeg kommer ikke til å støtte han i å få turistvisum, og han har ikke råd til å betale det selv.

Det er litt over et år siden vi ble gift. Etterpå har jeg vært på besøk noen uker om gangen. Når vi snakker på telefonen, later jeg som ingenting, og er bare hyggelig.

Jeg rømte hjemmefra da den ene broren min trua meg med vold hvis jeg ikke begynte å jobbe i firmaet hans. Jeg ville ikke, for jeg hadde allerede to jobber. I seks timer ringte jeg rundt til krisesentere, men ingen torde ta imot meg. De sa jeg ville ha for mye frihet, de skjønte ikke problemene mine. Jeg tror de var redde for brødrene mine. Da jeg kom hit fikk jeg en tekstmelding fra han som hadde trua meg. «Du har en time på deg til å komme hjem», skrev han. «Jeg kommer ikke», skrev jeg tilbake.

Jeg har besøkt mor etter at jeg dro hjemmefra. Den eldste broren min var også der. Han lot som han ikke så meg, og han snakka ikke til meg. Han har et hjerte av stein. Alle kjenner ham, og alle er redde for ham. Hvis han vil at noen skal bankes opp, får han andre til å gjøre det for seg. Den yngste broren min er snill. Han har aldri slått kona si. Han er min beste venn, og jeg snakker med han om alt. Da jeg kom til krisesenteret hadde jeg håp om at brødrene mine ville være enig i at jeg burde få skilsmisse, men de ignorerer meg bare og er ferdige med saken. Jeg må ordne alt alene, men jeg håper lillebroren min og faren min blir med meg og støtter meg. Jeg skal dra til mannen min og fortelle at jeg aldri kommer til å bli en god kone, og at han må la meg gå. Far er ikke klar over skilsmisseplanene mine, men jeg veit at han vil støtte meg.

(foto: iStock)

Jeg føler meg inkludert i Danmark. Jeg har mange danske venner, og jeg stoler bare på dem. Det er ikke rart folk snakker stygt om innvandrere, for mange av dem oppfører seg ikke bra. Se bare på mordene som skjedde i Norge, broren som drepte de tre søstrene sine. Når utlendinger gjør sånt, blir de fordømt. Jeg er muslim, men er ikke så veldig religiøs, og følger ikke mange regler. Av og til ber jeg.  

Når jeg kommer tilbake hit etter skilsmissen, vil jeg bo hos mor. Jeg håper jeg får lov til å bo hjemme. Hvis ikke det går, vil jeg spørre sosialarbeideren om å finne et sted for meg. Går ikke det, kan jeg komme tilbake til krisesenteret. Dette er hjemmet mitt nå, og jeg er glad for å være her. Jeg vil ta en utdannelse, bli sosialarbeider og hjelpe andre kvinner som trenger hjelp. Jeg har ikke lyst til å gifte meg, og jeg vil ikke ha barn.

Jeg vil gjerne hjelpe andre, men jeg er sliten. Jeg har slåss mesteparten av livet. Jeg har prøvd å skjære meg i armen to ganger mens jeg har vært her. Folk prøver å legge hindringer i veien for meg hele tida. Jeg skulle ønske jeg hadde en familie hvor jeg ble hørt.

Om prosjektet

De opprinnelige intervjuene av de sju kvinnene i denne nettpresentasjonen ble gjort av cand. polit. Rachel Eapen Paul med økonomisk støtte fra en privat stiftelse i Danmark. Intervjuene var lengre og mer omfattende enn det som kommer fram her.

Unni Rustad på KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning har redigert materialet slik at hver enkelt kvinnes livshistorie kommer tydeligere fram. I tillegg er historiene gjort anonyme for å beskytte kvinnene. Spørsmålene fra intervjueren er ikke tatt med.

Publisert: 13.08.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no