portretter.no

“Jeg har slåss...”

Sara

Sara
«Etter en måneds ekteskap begynte jeg å planlegge hvordan jeg skulle stikke av.»
Sara

Han prøvde å voldta meg, men klarte det ikke. Jeg er ikke svak, og jeg slo fra meg, for den slags finner jeg meg ikke i.

Jeg har vært igjennom en del, men jeg har alltid vært sterk. Jeg er vant til å bestemme sjøl og gjøre ting på egen hånd. Jeg snakker fire språk, og har alltid gjort det bra på skolen. Morsmålet mitt er dansk, jeg ble født i Danmark. Mor er kristen fra Europa, men ble muslim da broren min ble født. Det var hun som valgte det, faren min ba henne aldri om det. Jeg ber fem ganger om dagen, men jeg er ikke så veldig religiøs. Da jeg vokste opp hadde vi ingen kontakt med folk fra samme land som far, og vi så ikke mye til mors familie, heller. Jeg ble sendt til fars slektninger for å lære språket da jeg var tolv år, det var bestemor som gjerne ville det. Jeg bodde hos henne i flere år mens jeg gikk på internasjonal skole. Så kom jeg tilbake hit og tok gymnaset.

Jeg angrer på at jeg kom tilbake til Danmark, for far lot meg ikke studere videre. I stedet planla han at jeg skulle gifte meg. «Du kan gå på skole når du har gifta deg – hvis mannen din tillater det», sa han. Da jeg ville diskutere med mor, fikk jeg ingen støtte. Hun ber meg bare gjøre som faren min sier. Det er han som bestemmer. De siste årene har han begynt å slå mor. Han slår henne foran meg og brødrene mine, men aldri foran søstrene mine. Mor sier ingenting.

Jeg var 17 år da jeg ble forlovet. Forloveden min var litt eldre enn meg og fra slekta til far i hjemlandet hans. Mor fortalte far at jeg var fornøyd med mannen, selv om hun visste at det ikke var sant. Noen uker før bryllupet spurte far meg om jeg var lykkelig. «Nei, jeg er ikke lykkelig, jeg vil ikke dette, jeg har aldri villet det», sa jeg til ham. Far ble veldig sint. Men han slår meg aldri. Det er det mor som gjør. Hvis jeg ikke gifta meg, ville han drepe meg, sa han. «Det kan være det samme, jeg har ikke lyst til å leve lenger uansett», sa jeg til ham. Jeg hadde prøvd å ta livet av meg mer enn en gang. Da far begynte å true med å drepe søstrene mine, ga jeg meg.

Vi gifta oss i hjemlandet til far. Jeg sa klart ifra til mannen at jeg ikke ville, og at vi ikke kom til å bli lykkelige. Men han hadde vært forelska i meg lenge og ville gjerne ha meg til kone. Vi bodde sammen etter bryllupet, men lå aldri med hverandre. Det ville selvfølgelig han, men jeg gikk ikke med på det. Derfor ble jeg slått. Han helte til og med kokende vann på meg. Han sa det var et uhell, men jeg tror ikke det. Han prøvde å voldta meg, men klarte det ikke. Jeg er ikke svak, og jeg slo fra meg, for den slags finner jeg meg ikke i. Familien min hadde planlagt at jeg skulle bli til jeg ble 24 år, gammel nok til å få ham med meg til Danmark. Da skulle vi dra tilbake hit sammen.

(foto: iStock)

Etter en måneds ekteskap begynte jeg å planlegge hvordan jeg skulle stikke av. Jeg diskuterte situasjonen med kjæresten min. Vi traff hverandre i et bryllup i fars hjemland da vi var veldig unge, og har holdt kontakten etterpå. Jeg slutta å skrive til han da jeg forstod at jeg måtte gifte meg. Jeg var så deprimert. Han bor i samme by som han jeg skulle gifte meg med, og rett før bryllupet mitt møttes vi helt tilfeldig, det var veldig merkelig. «Jeg er fremdeles forelska i deg», sa han da han fikk vite at jeg hadde gifta meg. Han er den eneste grunnen til at jeg er i live. Uten han hadde jeg tatt livet av meg. Hele familien hans støtter meg. De liker meg virkelig, ringer og spør hvordan jeg har det. Det er som å ha et støttenettverk. Det var de som hjalp meg å rømme, og jeg bodde hos dem de tre første dagene. Så hjalp de meg tilbake til Danmark. Nå er skilsmissen i orden, eksmannen min har sendt papirene til faren min. Snart skal jeg dra tilbake for å gifte meg med kjæresten. Så skal vi bo i Sverige og studere på universitetet begge to. Broren min har vært på min side hele tida. Dessuten har jeg ei bestevenninne som er mer dansk enn meg. Familien hennes veit om meg og situasjonen jeg er i. Faren hennes bekymrer seg for meg.

Jeg dekker til hele ansiktet når jeg går ut, ikke fordi jeg er religiøs, men fordi jeg er redd for å bli gjenkjent. Blant folka fra fars hjemland gjør ingen noe for å hjelpe hverandre – bare når det dreier seg om å drepe, ikke når det gjelder noe positivt. Folk må få høre hva som foregår. Om folk ikke snakker om dette, og later som om det ikke skjer, kommer ingenting til å forandre seg.

Jeg er bekymra for søstrene mine og kjenner ansvar for hvordan det skal gå med dem. Siden mor ikke har noen forståelse for problemene deres, vil jeg gjerne hjelpe dem. Det er veldig viktig for meg at jeg er der for dem, jeg har vært en morsfigur for dem. Jeg lurer på om far har tenkt å tvinge dem til å gifte seg, men jeg er ikke sikker. Jeg håper han har fått seg en lærepenge og tenker at nå har jeg mista en datter, det er nok, jeg vil ikke miste en til.

Den ene søstera mi er forlova med broren til eksmannen min. Hun liker ham, men jeg trur det kan bli vanskelig om de gifter seg, og hun drar for å bo sammen med hans familie. På grunn av det jeg har gjort, kommer de til å være redde for at hun gjør det samme som meg. De kommer til å sørge for at hun ikke går ut, og det kommer til å bli et helvete. Jeg sa til henne at hvis du vil gifte deg med ham, så dra til et annet land. Hun er veldig naiv.

Jeg har advart småsøstrene mine, og sagt at de ikke må la seg overtale av mor, selv om hun gråter. Mor pleide å gråte foran meg og si at hvis jeg ikke gjorde som faren min sa, ville det og det skje. Nå går det ikke inn på meg at hun gråter, jeg veit det er noe hun gjør for å oppnå noe. Det er ikke riktig det mor har gjort, det har jeg alltid visst. Hun har ikke vært slik en mor skal være. Så jeg har alltid tenkt at jeg må bli så sterk som mulig.

Og egentlig er jeg sterk, jeg trengte bare et sted å samle tankene. Kjæresten og familien hans betyr mye, jeg veit at jeg ikke er alene. Nå jobber jeg for å spare penger til gifteringer og alt vi trenger. Jeg vil gjerne gifte meg så fort som mulig, for jeg elsker kjæresten min, og jeg vil gjerne ha et liv med ham. Vi kan ikke ligge med hverandre før vi blir gift, derfor vil jeg også gjerne gifte meg raskt.  

(foto: iStock)

Kjæresten min er fullt klar over at jeg vil ha et liv hvor han ikke innskrenker friheten min. «Jeg er født og oppvokst i Danmark, og jeg er dansk», sa jeg til familien hans. «Gjør hva du vil, gå med jeans, jeg skal ikke stoppe deg», sa han. Jeg har aldri spurt om sosialhjelp enda jeg veit at jeg hadde rett til det. Jeg vil være uavhengig. Far hadde satt inn penger på en konto til meg, og jeg har overført dem til en ny konto, jeg er ikke dum. Jeg venta med å dra hjemmefra til jeg visste at jeg hadde tilgang til pengene. I Sverige skal jeg kjøpe leilighet.

Danmark er blitt rasistisk. Det ble verre etter 11. september. Og så kom Muhammedkarikaturene som var laga for å provosere, og det var dumt. Danskene er blitt aggressive, og så blir de andre nasjonalitetene også aggressive. Det er bare naturlig. Men det er så dumt, og det lager bare mer problemer. Jeg kan ikke gå på gata uten at en eller annen roper noe, eller glaner. Når noen sier noe om foreldrene eller søsknene mine blir jeg sint. Jeg bryr meg ikke om at de sier noe om meg. En eldre mann i nabolaget pleier å rope etter meg når han ser meg. «Det er ikke Halloween», ropte han en gang. En annen gang han traff meg i klær fra fars hjemland, sa han at det ikke er slik en skal kle seg, for dette er Danmark. Ofte sier folk «du hører ikke til her, dra tilbake dit du kom ifra». Jeg hører ikke til her, og ikke i landet til far og familien hans, heller.

På skolen var jeg med i mange diskusjoner om tvangsgifte og arrangerte ekteskap. Det er stor forskjell på de to. Arrangerte ekteskap skjer når foreldrene dine finner noen, og så spør de deg hva du har lyst til, og det blir en diskusjon i familien. Når det er tvangsekteskap har du ikke noe valg. Jeg tror jeg forklarte det ti ganger, men de andre elevene forstod det ikke. Jeg ville ikke hatt noe imot at foreldrene arrangerte ekteskapet mitt om de bare lot meg være med å bestemme. Men foreldrene mine brydde seg ikke om hva jeg mente, og det er noe helt annet. Jeg skjønner ikke hvorfor foreldre gjør sånt. De forstår ikke at de ikke alltid veit hva som er best for oss. Ingen foreldre vil vel at barna deres skal ha det dårlig?

Jeg har søvnproblemer, og jeg har ofte mareritt. Det er viktig for meg å vite at jeg er trygg, og at far ikke får tak i meg her. Det er overvåkingskameraer over inngangsdøra til senteret. Men jeg kan fremdeles bli nervøs og utrygg. Folk har gjort meg så mye vondt. Hvis en mor kan svikte deg, hvem kan ikke svikte deg da?

24-års-regelen

I Danmark er den såkalte 24-års-regelen en del av lovverket. Den ble vedtatt som et tiltak mot tvangsekteskap og familiegjenforening. Regelen sier at dansker bare kan ta med utenlandsk ektefelle til landet dersom begge er minst 24 år gamle.

Om prosjektet

De opprinnelige intervjuene av de sju kvinnene i denne nettpresentasjonen ble gjort av cand. polit. Rachel Eapen Paul med økonomisk støtte fra en privat stiftelse i Danmark. Intervjuene var lengre og mer omfattende enn det som kommer fram her.

Unni Rustad på KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning har redigert materialet slik at hver enkelt kvinnes livshistorie kommer tydeligere fram. I tillegg er historiene gjort anonyme for å beskytte kvinnene. Spørsmålene fra intervjueren er ikke tatt med.

Publisert: 13.08.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no