portretter.no

Kvinner i ROSA

«Dette kommer jeg til å ha med meg hele livet.»

«Dette kommer jeg til å ha med meg hele livet.»

Aida, Anne, Eva, Hanna, Laila, Mona, Monica, Nina, Nadia, Setare og Vera forteller.
Elleve liv, ti land, fire verdensdeler.
Aida, Anne, Eva, Hanna, Laila, Mona, Monica, Nina, Nadia, Setare og Vera forteller.

Menneskehandel og prostitusjon handler om livet til mange kvinner. Denne nettutstillinga forteller historia til elleve av dem. Den heter Kvinner i ROSA fordi de elleve kvinnene får hjelp og støtte av ROSA-prosjektet som tilbyr beskyttelse og bistand til kvinner utsatt for menneskehandel.

Kvinner i ROSA er forkorta og anonymiserte versjoner av lengre intervjuer hvor kvinnene fortalte om livene sine, om barndom og ungdom, om drømmene de hadde, og hvordan det gikk. Noen av historiene ble avbrutt av gråt. Andre ble fortalt som om volden og overgrepene hadde skjedd med et fremmed menneske.

Bare én av kvinnene var klar over at hun skulle selge seksuelle tjenester i Norge da hun reiste hjemmefra. De andre visste verken hvor eller hva de skulle, men stolte på at tilbudet om jobb i utlandet kom fra folk som ville dem vel. Mennene som kom til Evas landsby lot som om de hadde medfølelse med bestefaren hennes, og sa hun kom til å tjene penger både til nytt hus og operasjonen han trengte. Nadia ville tjene penger for å hjelpe mora og drømte om å bli tegner. Nina og Monica hadde møtt menn de ville gifte seg med, og trudde de var på vei til ekteskap og barn. Vera tok imot tilbudet fra den hyggelige mannen med kontakter i Norge. Hun planla å jobbe hardt en kort periode her, og så dra tilbake til hjembyen.

Tilbudene kvinnene fikk kom ikke fra gode hjelpere, men fra halliker og menneskehandlere. Flere ble voldtatt mens de ennå var på reise, for å knekke motstanden deres og forberede dem til prostitusjonen som venta. Alle kvinnene ble til varer på markedet for menn som vil betale for seksuelle tjenester. Noen har reist gjennom mange land, ofte uten å vite hvor de var. De har tatt imot menn i leiligheter, på gata, i fattigslige rom med kakerlakker og uvaska sengetøy, andre ganger i pene hotellrom.

For menneskehandlerne og kundene var kvinnene en ting, en vare. På vei til prostitusjonsmarkedet i Norge brukte hallikene Annes kropp som betaling for overnatting. «Alle menn jeg traff behandla meg som om jeg ikke var et menneske, men noe annet», sier Eva. Mona sier de så på henne som et slags dyr.

Kvinnene har erfaringer ingen ønsker seg. Hver for seg fant de måter å overleve på og ikke miste håpet om at det fantes noe annet. Laila prøvde å ta en dag av gangen og holde ut. Hvis hun stakk av fra gjelda, var hun redd for at hun ikke ville få se ungen sin igjen. Eva ble kalt fucking bitch av mennene, men inni seg gjentok hun om og om igjen «jeg er Eva, jeg er et menneske». Anne flykta fra omgivelsene inn i tegneserier på TV, mens Monica holdt graviditeten skjult for hallikene til det var for seint å ta abort, fordi hun visste at hun trengte noen å leve for.

Veiene deres ut av menneskehandel og prostitusjon er forskjellige. Av og til trengtes ikke bare kvinnenes snarrådighet og mot, men også gode hjelpere som dukka opp i rett tid. Nå er fortida til stede som magesmerter, depresjon, redsel og en følelse av å ikke høre til. «Dette kommer jeg til å ha med meg hele livet», sier Anne om sjølforakten hun sliter med. Flere er redde for at de som sendte dem til Norge vil finne ut hvor de er, eller skape problemer for familiene deres. De drømmer om å skape seg et nytt liv i Norge, og mange frykter hvordan det går om de tvinges til å reise tilbake til hjemlandet. Laila har fått beskjed om at hun må ut av Norge, og ligger våken om natta i redsel for å få avslag på anken.

Anne og Setare forteller hva som kan skje når menneskehandel og prostitusjonssaker kommer for norske domstoler. Det krever mot å møte menneskehandlerne igjen, og Anne grua seg. Det viste seg at møtet med advokatene deres var det verste. En av dem distribuerte bilder av Anne i undertøyet, tatt da hun var på sykehuset for å ta bilder av merker etter volden. De ringte mora hennes som ikke visste noe, og fortalte at Anne var prostituert, og en tidligere arbeidsgiver i hjemlandet fikk spørsmål om Anne var prostituert den gang også. En advokat Setare var ute for ville at hun skulle fortelle retten i detalj hva hun gjorde med kundene. Begge kvinnene kjente at hensikten var å ydmyke dem. «De ville sverte meg mest mulig, gi retten inntrykk av at alt som hadde skjedd var frivillig fra min side», sier Anne.

Til tross for det de har opplevd og all usikkerheten de lever med nå, snakker flere av dem om lykke, om lettelsen og gleden over å slippe kundene og dem som bestemte over livene deres. Kvinnene lengter etter muligheten til å skape seg et normalt liv, lære norsk, få seg en jobb.

Kvinner i ROSA kom seg unna en uutholdelig situasjon, og er frie til å fortelle historiene sine. Men hvor ble det av jentene Eva dro sammen med fra landsbyen? Eller de som stod på gata sammen med Vera? Monica sier at jenter og kvinner ofte forsvant fra landet hennes uten at noen forstod hvorfor. Nå veit hun kanskje hvordan det gikk med flere. Hvor mange kvinner og barn handler disse elleve historiene egentlig om?

Publisert: 09.12.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no