portretter.no

Pionérerfaringer

3. Hvordan er historiene fra 1970-åra relevante nå? Hva er forandra/ikke forandra hvis du sammenligner med i dag?

Lone: Historiene er relevante av to grunner, synes jeg. Den ene er at tankegangen om hva som er kvinneyrker og mannsyrker er den samme som den gang, også hos rådgivere og lærere. Skal vi forandre gamle mønstre, må vi jobbe med det hele tida. Man kan ikke gjøre det med et stunt på tre år, og så vente i ti år, for deretter å gjøre det igjen. Da kommer vi garantert ingen vei. Den andre grunnen er det med majoritet/minoritet. Både for etniske minoriteter, og for gutter i jenteyrker, er det de samme mekanismene som fremdeles gjelder. Og nå er det kanskje enda vanskeligere å nå fram med disse spørsmålene, fordi nå er vi lei maset om likestilling, og de som er helt unge er i hvert fall lei.

Anita: Møter du dette nå for tida?

Lone: Jeg møtte det veldig for noen år sida. Kanskje særlig i forhold til lærere som hadde jobbet med likestilling på 1970-80-tallet, og som ikke orka mer, og sa at elevene ikke skjønte vitsen. Nå har vi dessuten ideen om at alt er individets frie valg, så dette er mye vanskeligere å ta tak i.

Ellen: Det er et annet politisk klima. Vi har ingen KIM-organisasjon lenger, men på en annen side er ungdommen helt annerledes. De ønsker seg kjønnsbalanserte arbeidsplasser, de aller fleste gutta også. Gutter og jenter er venner. Forskjellig kjønn betyr ikke at det er seksualiserte relasjoner, og det gjorde det for 20-30 år sida. Gutter er sure om de ikke får jenter i klassen, fordi da er det ikke noe hyggelig der.

Unni: Fordi det blir en bedre stemning i klassen om det er jenter der?

Ellen: Ja, uten jenter er det de to brøleapene som får makta, sånn er det jo. Sånn er det overalt.

Fra diskusjonen, Thove og Lone (Foto: Anita Haslie)Fra diskusjonen, Thove og Lone (Foto: Anita Haslie)

Thove: Vi har noen solskinnshistorier, og det finnes skoler som jobber bra for å bevisstgjøre ungdom på hvilke valg de har. Likevel tenker jeg at situasjonen ikke har forandra seg så mye. En periode på 1980-tallet skjedde det mye mer enn nå. Da var det fokus på yrkesvalg, myndighetene kjørte kampanjer, vi i KIM holdt mye på med yrkesinformasjon, og det var støtte til dem som valgte utradisjonelt i litt forskjellig grad. Jeg mener ikke være defensiv eller negativ, men jeg synes ikke vi har kommet langt.

Ellen: Det er riktig at tallene er de samme, de har ikke forandra seg mye. Det er nesten ingen jenter i mekanisk og elektrofag.

Lone: Møbelsnekker gikk jo opp til 30 %, og der har det holdt seg.

Ellen: Ja, noen fag har endra seg, men innafor de faga som er de største for gutter, er det relativt stabilt på 3-4-5 %. Men det er et annet klima nå enn i 1970-åra. Lederen i Norsk Teknologi sier for eksempel at de bedriftene som ikke skjønner at de må få med jenter, er døde om ti år. Det var det ingen som sa for tredve år sida.

Inger: På 1970-tallet skulle vi bevise noe. Ingen kvinner hadde tatt fagbrev før oss, og det er en ganske stor forskjell fra nå. Nå kan de ikke lenger si at vi ikke passer til disse yrkene. Nå har jenter bevist at det går an. Men noen må faktisk ønske at vi skal være der før vi kan få opp de tallene. Et par ganger har jeg vært inne i bildet i forbindelse med rådgiverutdanninga, og de liker ikke at jeg tar opp det med jenter og yrkesfag. De blir kjempeprovosert og nesten sint, som om vi på en måte lurer jentene inn i disse fagene.

Lone: Det er akkurat som for tredve år sida. Mange rådgivere gjorde det samme den gang, de ville ikke at jentene skulle ut på mannsarbeidsplasser hvor de trodde jentene måtte være så tøffe.

Inger: Noe jeg mener er bra, er at de fleste jenter får lærlingplass nå. Det er en ganske stor endring, at det er et ønske om å få jenter inn, både fra fagforeninger og fra bedrifter som jeg kjenner i min bransje, ganske mange etter hvert. Det er positivt.

Lone: Men dette vises ikke i statistikken.

Inger: Nei, ikke når man ikke har rådgivere som hjelper jentene fram.

Thove: Men det skjer en del ting som er helt likt det som skjedde i vår tid. Om en bedrift ikke blir helt fornøyd med den jenta de tar inn som lærling, blir de ofte negative til å ta inn ei en annen gang. Det er det med minoriteter, du blir så synlig, og når ei jente kanskje gjør en feil, slår det ut for alle jenter. Disse historiene er helt på linje med det vi opplevde.

Lone: Ja, det er viktig. Det er de samme tingene som skjer, og det er sikkert kvinnelige pionerer lenge før oss som kan fortelle om liknende opplevelser. Jeg tror det er viktigere å fortelle suksesshistoriene, og historiene våre er jo det.

Randi: En viktig forskjell fra nå, er at vi var med i en politisk bølge. Vi følte oss syltøffe, og det trur jeg ikke de gjør i dag. Nå er det helt andre strømninger. Gjennom døtrene mine kjenner jeg jenter jeg veit ville trives på yrkesfag. Fordi informasjonen på skolen var for dårlig, og fordi jentene heller ikke fikk støtte hjemmefra, går de på allmennfag. Det er tragisk. Men på den andre sida, jeg opplever at ute på jobb er det en helt annet situasjon enn det var da jeg begynte. Det er mye lettere når du først begynner i en jobb, men vanskeligere å ta det valget.

Anita: På hvilken måte er det annerledes?

Randi: Kjønnsrollene er annerledes. Vi måtte i mye større grad slåss oss inn og fram. Gutta nå har pappapermisjon, de har et annet forhold til å jobbe sammen med kvinner. Det er ikke bare det med at jeg har vært der i tredve år som gjør at jeg synes det er lettere. Det er et roligere og hyggeligere miljø nå.
Inger: Det trur jeg du har rett i. De fleste bedriftene vi kjenner, sier at de ikke tenker på det med jenter og graviditet, for nå er gutta også borte i pappapermisjon.

4. Hvordan lager vi en arbeidsplass og et arbeidsliv som er bra for alle?

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no