portretter.no

Pionérerfaringer

6. Hva er ditt lykkeligste øyeblikk på jobb?

Randi: Mitt lykkeligste øyeblikk. Ja, det er den stigen jeg lærte å handtere. (se første spørsmål. Red.anm.) Et annet øyeblikk var situasjonen med læreren som det står om i historia mi, han som fryda seg over at vi greide jobben mens alle mannfolka glodde. (lenke Randis historie)

Ellen: Inger og jeg er lykkelige stadig vekk. Vi som er gamle aktivister fra Kvinner i Mannsyrker, må klype oss i armen når vi møter jentene som organiserer et lignende nettverk for jentene i bilbransjen og elektro nå. Det er så mye mindre opplagt for dem å være en del av et kollektiv enn det var for oss.

Thove: Det er litt vanskelig å samle folk i grupper, litt vegring.

Inger: De blir ekstra synlige, det er det de trur.

Thove: Og så sier de, ’nei, jeg har det veldig bra på jobben, jeg vil ikke være med i noen gruppe’.

Ellen: Derfor er det så ekstra fint å se unge jenter som nå opplever den kollektive gleden.

Inger: Eller at bedriftene sier at vi ser på dere som en ressurs, og vi vil ha hjelp sånn at dere føler dere vel her, det er også lykke. Bedriftslederen i Porsgrunn med de kvinnelige elektrikerne ser folka som jobber der. Når andre bedrifter sier vi skal ha de beste lærlingene, sier han ’vi skaper de beste lærlingene’. Det er noe med det å skjønne det, og få inn den holdninga. Hu ene elektrikeren reiser to timer hver vei for å jobbe der!

Lone: De lykkeligste øyeblikkene har å gjøre med mestring, og hvis en bedriftsleder ser deg og får deg til å mestre, er det flott.

Inger: Vi var på en konferanse for å få inn flere jenter, og møtte en bedrift hvor sjefen lot jentene fortelle om hva som var bra der de jobba. De løfta fram gode historier på hvordan de får det til. Én ting er å kunne faget, å endre miljøet er en jobb du må gjøre i tillegg.

Thove: Jeg har en følelse av at vi tilpassa oss sjargongen og det miljøet vi kom inn i den gangen, og at vi ikke forandra så mye.

Inger: Nei, vi gikk inn og ble ’en av gutta’, men det var jo for å overleve.

Lone: Der er min historie annerledes, miljøet ble forandra, ikke fordi jeg kjempet, men fordi jeg ble behandlet på en annen måte, og svarte på samme måte. Det dreide seg om å hjelpe hverandre.

Alle i munnen på hverandre: Ja, men det har vi også gjort.

Lone: Ja, men da har dere jo også forandra noe.

Inger: Alle har forandra noe. Etter at jeg begynte i et firma, begynte de å ansette jenter.

Thove: Jeg tenkte mer på at vi tok etter sjargongen og oppførselen, det litt røffe.

Ellen med deler av arkivet til KIM-gruppa (Foto: Unni Rustad).Ellen med deler av arkivet til KIM-gruppa (Foto: Unni Rustad).

Ellen: Det var mye seksualisert humor. Måten vi møtte det på, var å stoppe kjeften på folk, og så prøvde vi å organisere og finne metoder. En del unge jenter i dag blir helt satt ut når de kommer ut for noe sånt, men det er forskjell på hvordan de takler det. Noen bare snur i døra, mens andre begynner med grovere stil sjøl.

Inger: Men de sliter jo med det.

Lone: Jeg kommer på flere ting hvis jeg skal tenke på lykkelige øyeblikk. Jeg husker den flyten som kan oppstå når du bruker verktøy, og du kjenner at det fungerer, kjenner at du kan, kjenner at det du lager vokser under henda dine. Det er det ene jeg tenker på. Det andre er fra den tida da vi snakka med lærere eller ungdom om det å være jente i mannsyrke. Da jeg for eksempel møtte henne det står om i min historie, hun som kom og sa at nå går jeg hjem til foreldra mine og sier at egentlig vil jeg bli tømrer. Sånt gir en herlig følelse.

Inger: Jeg tenker på den jobben vi gjør nå med oppbygginga av jentenettverket. Vi ser at jentene møtes, diskuterer, ordner opp på jobbene sine. To av dem skulle dele ut noe informasjon til jenter, og hu ene sa at hu skulle gå rundt på bilverkstedene for å dele dem ut, kjøre rundt og leite etter jenter! Da blir en glad, når en ser at noen fortsetter med det du sjøl har gjort.

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no