portretter.no

Pionérerfaringer

Det er ikke bare å sette noe ned i en handlingsplan

Undersøkelsen Sykepleie – holdninger og handlinger i et flerkulturelt arbeidsmiljø, ble lagt fram på Norsk Sykepleierforbund sitt landsmøte i 2001.

Line Orlund, koordinator i forbundets Forum for flerkulturell sykepleie i Oslo, forteller hva som skjedde etterpå.

- Hvordan var reaksjonen da rapporten ble lagt fram på landsmøtet?

- Noen var sjokkerte. Veldig mange trodde ikke det var sånn, de opplevde seg selv som mye mer inkluderende. Særlig fordi vi var helt desperate etter sykepleiere i den perioden denne undersøkelsen ble gjort. Det var stor velvilje på landsmøtet for å gjøre noe for å forandre situasjonen.

De som skiller seg ut skal bli inkludert, det er målet. En mørkhudet sykepleier skal først og fremst bli sett på som sykepleier.

Line Orlund (Foto: Frøydis Rørvik).Line Orlund (Foto: Frøydis Rørvik).

 - Hva tenker du om historiene i rapporten?

- Jeg tror det for en stor del er usikkerhet og ubetenksomhet som ligger bak, men vi må ta tak i det. Selv om noe er pinlig og på kanten, må vi tørre å ta det opp. Gjør vi ikke det, hvis ikke vi tør å snakke åpent og ærlig, blir problemene store og uhåndterlige. Vi må også jobbe med inkludering av alle slags sykepleiere.

- Hva betyr det at dere skal inkludere?

- Det betyr for eksempel at tillitsvalgte må bli klar over den nye situasjonen. Siden 2002 har tillitsvalgte hatt opplæring i hvordan vi inkluderer sykepleiere med en annen bakgrunn enn den vanlige norske. De siste 4-5- årene gjennomgår alle tillitsvalgte i landet å ivareta interessene til folk som ikke er opplært i systemet. Det handler ikke minst om å stille lønnskrav. Det er en generelt kvinneproblem at en ikke stiller krav, men det slår ekstra ut for minoritetsspråklige.

Tidligere tenkte vi at stiller du ikke krav i lokale forhandlinger, så er du vel ikke interessert nok. Nå vet vi at det ikke stemmer. Særlig kvinner med asiatisk bakgrunn er uvant med å forlange noe. Derfor er tillitsvalgte pålagt å være ekstra oppmerksom på å få inn alles krav før lokale forhandlinger. Vi driver også informasjonsarbeid om at det er en del av spillereglene å stille krav, du er ikke frekk om du gjør det.

- Har de nye medlemmene andre behov enn de gamle?

- De hadde erfaringer vi ikke hadde vært borti før. For eksempel begynte vi en lang kamp for at all offentlig praksis skal telle som ansiennitet. Hvordan kan en arbeidsgiver si at det ikke er relevant at en sykepleier har jobbet fire år på Filippinene? Vi ble litt sjokkerte da vi så hvor vanlig den tankegangen var. Her i Oslo har vi fått igjennom at all praksis teller. Slik er det ikke alle steder i landet. Dette er noe tillitsvalgte må følge opp hele tida, også etter at vi har fått igjennom kravet.

- Du sa det var vanskelige diskusjoner dere trengte å ta. Hvordan gjør dere det?

- Forbundet lagde dette forumet jeg nå koordinerer, Forum for flerkulturell sykepleie – FMS. Der setter vi søkelys på spørsmål som angår et flerkulturelt samfunn og helsevesen.

Vi hadde de første møtene i 2005. Alle sykepleiere kan delta én gang uten å være medlem. Hvis du vil være med på flere møter, må du melde deg inn i forbundet.

- Hva slags diskusjoner har dere i forumet?

- Vi har for eksempel tatt opp sosial dumping. Da fikk vi kontakt med flere hemmelige medlemmer. De jobber for private firmaer, og har ingen kunnskap om rettighetene sine, ingen tillitsvalgte. Ofte kommer de fra Øst-Europa eller fra Filippinene og snakker for dårlig norsk til å få jobb i det offentlige. Flere fortalte at de ikke fikk overtidsbetaling juledagene og påskedagene. Slike dager skulle tas på dugnad fikk de beskjed om. Hemmelige medlemmer kan vi bare fortelle hva som er lover og regler i Norge, vi har jo ikke tillitsvalgte der til å ta opp sakene. Ingen tør å stå fram, da risikerer de å bli sendt ut av landet. Det vet vi har skjedd.

- Hva diskuterer dere nå for tida?

- Hvor skal en sette grenser for kulturelle og religiøse tradisjoner på sykehjem og sykehus? Vi har for eksempel en sak hvor en mannlig pasient på et sykehus hadde med seg kona som overnattet på rommet hans. Sykepleierne hadde problemer med å gjøre jobben sin fordi kona sov uten hijab, og ville ikke at mannlige pleiere skulle komme inn på rommet om natta.

Og så diskuterer vi hvordan vi skal takle at tyve slektninger møter opp når en pasient dør. Dette kan lamme en hel avdeling. Noen sykehjem har laget allrom i stedet for kapell. Er det uetisk å la et menneske dø i et allrom hvis det betyr at vedkommende kan ha hele familien sin der?

Slike problemer må vi diskutere.

- Har dere hatt noen aha-opplevelser siden dere begynte arbeidet?

- Ja! Vi oppfordret våre folk på sykehus og sykehjem til å spørre de som jobber på kjøkkenet eller gjør rent om hva slags bakgrunn de har. Da oppdaget vi at mange av dem har helseutdanning! Folk med den type jobber blir ofte usynlige. Dette er en måte å gjøre dem synlige på. Det er en aha-opplevelse for folk.

Dessuten har vi innsett at de to-språklige sykepleierne er en stor ressurs for helsevesenet. Å ha en sykepleier som kan pasientens språk, er noe helt annet enn å ha en tolk.

- Dere har oppdaga ressurser dere ikke visste om?

- Ja. Og nå begynner de nye medlemmene å komme inn som tillitsvalgte. Av 30 deltakere på en tillitsvalgtopplæring jeg var på, telte jeg 12 nasjoner.

Vi har også en fadderordning, hvor nye medlemmer kan få kontakt med et annet medlem som har samme bakgrunn. Jeg har et kartotek med folk fra 25 forskjellige land. Nye medlemmer vil ofte ha hjelp til å fylle ut skjemaer, eller lurer bare på hvordan ting fungerer her.

Vi har laget powerpoint-presentasjon og et foredrag som kan brukes som utgangspunkt for diskusjon, og jeg er ganske stolt over det vi har fått til. Det jeg ser er at sånt arbeid trenger ildsjeler, det er ikke bare å sette noe ned i en handlingsplan.

Tilbake til Herskerteknikker og hverdagslig diskriminering.

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no