portretter.no

Pionérerfaringer

Kari-Sofie Jenssen

Kari-Sofie Jenssen, lokfører
«Uten KIM hadde jeg hatt det mye, mye, mye verre.»
Kari-Sofie Jenssen, lokfører

Hun elsker tog, har stått opp for det hun mener er rett, og noen av erfaringene hennes får henne til å gråte nesten tredve år seinere.

På kontoret hennes i Fagforbundet henger bildet av lokfører Kari-Sofie Jenssen med henda i uniformslomma. Bak henne står arbeidsplassen hennes, et kjempelokomotiv som rager i været. Kari-Sofie ser stolt og glad ut.

Foran lokomotivet (Foto: Rune Lislerud).Foran lokomotivet (Foto: Rune Lislerud).

- Jeg trivdes utrulig bra i jobben, sier Kari-Sofie. - Det er kjempegøy å kjøre tog, å ha 7500 hestekrefter under seg! Barna mine mener jeg elsker alt på skinner, og det er nok sant.

Det er tolv år siden Kari-Sofie slutta i NSB, men lengselen etter tog sitter fremdeles i kroppen. Hun tar den ut om natta, og drømmeturene kan hun beskrive i detalj.

- Det er alltid snø, og det glitrer vakkert når sola står opp. Det er tidlig morgen, og toget går gjennom byer som holder på å våkne. Noen trekker opp rullegardinene eller er ute og starter bilen, og jeg ser elgen, helst i det fjerne. Toget trekker bra, det er godt føre, og jeg har en god følelse inni meg. Det er så fint!

Samhold og bæreposer

Kari-Sofie hadde ingen ambisjoner om uniform med sølvstriper da hun skulle ut i arbeidslivet i 1975. Det ble industriarbeiderjobb på Fjeldhammer Brug utenfor Oslo.

- Det var der vi begynte, vi som bodde i nærheten. Det var sånn det var. Vi lagde bæreposer, jeg sveisa kantene og stansa ut håndtak.

Kollegaene hennes var kvinner med erfaring fra den nedlagte og en gang så berømte fyrstikkfabrikken. De lærte henne hva samhold er.

- Vi jobba akkord, men om det gikk dårlig med en av oss, hjalp de andre til. Vi sørga for at alle fikk noenlunde lik lønn, sier Kari-Sofie.

Du kan mer enn du trur

Rett som det var stoppa en av maskinene, og reparatør måtte tilkalles. Kari-Sofie fulgte med på det de gjorde, og etter hvert begynte hun å forstå hvordan maskinene fungerte. Hun begynte å mekke på egen hånd når noe gikk galt, og gutta på verkstedet så at hun hadde anlegg for teknikk. De oppmuntra henne til å gjøre noe med det. Hun burde ta en utdanning, komme seg ut av fabrikken, sa de. Det var dyttet som skulle til, Kari-Sofie begynte på maskin- og mekanikerlinja på yrkesskolen. På kveldstid tok hun sveising og konstruksjon.

Alle i klassen fikk jobb etterpå, bare ikke hun som hadde gjennomført to års pensum på halvparten av tida. Kari-Sofie begynte på Fjeldhammer Brug igjen, men denne gang jobba hun også på verkstedet.

I et diesel-lokomotiv som assistent med ei stripe på uniformen (Foto: privat).I et diesel-lokomotiv som assistent med ei stripe på uniformen (Foto: privat).

39 gutter og Kari-Sofie

En dag i 1977 så hun tilfeldigvis en annonse hvor jernbanen søkte etter aspiranter. Kari-Sofie hadde kvalifikasjonene som skulle til. Hun søkte.

- Da jeg sendte søknaden visste jeg knapt at det satt noen foran i toget og kjørte, ler Kari- Sofie.

– Ikke hadde jeg hatt togsett da jeg var liten, heller.

Hun ble tatt opp på jernbaneskolen sammen med 39 gutter.

– Før jeg begynte, hadde jeg aldri tenkt over at jeg ville bli eneste jente. Det gikk først opp for meg da jeg stod der første dagen sammen med alle de gutta.

En av dem hadde lang, rød genser, skjegg og krokpipe. Han skilte seg også litt ut.

- Han var den eneste som kom bort og snakka til meg. Vi har vært venner siden, sier Kari- Sofie.

- Nå skal vi se om du klarer dette!

Under utdanninga var hun ofte ute i praksis med eldre jernbanefolk. Mange av dem tvilte på at Kari-Sofie kunne greie oppgavene, og det la de ikke skjul på.

- 'Nå skal vi se om du klarer dette, hvis ikke, kan du ikke bli lokfører.’ Sånn sa de ofte til meg. Jeg så at gutta fikk hjelp, mens jeg skulle bevise at jeg kunne det.

Én grunn til at hun ikke ga opp, er at hun ikke var bortskjemt fra før. Kari-Sofie hadde lært at arbeidslivet ikke var noe kjære mor.

- Dessuten sa mora mi til søstera mi og meg at vi aldri måtte tru vi var dårligere enn andre, i hvert fall ikke dårligere enn gutter.

Lykken i et godstog

Hun husker alt om første gang hun satt i førerstolen.

- Jeg kjørte et godstog om natta fra Fredrikstad til Loenga. Svetten rant av meg, så oppspilt og nervøs var jeg. Jeg fikk ikke sove da jeg kom hjem, var så lykkelig at jeg måtte vekke mannen min. ’Jeg har kjørt tog, jeg har kjørt tog!’, ropte jeg.

Eldre kollegaer lærte henne viktige detaljer som å sitte ordentlig inntil ryggen på stolen, kjenne på hvordan loket trekker, kjenne hvordan det funker når du bremser.

- Hvert enkelt tog er forskjellig, sier Kari-Sofie. Så kommer det an på hvor mange vogner du har, hvor tungt lasta du er. Du må få inn følelsen når du drar i gang, kjenne etter om det drar godt, om det ”står godt på beina” som vi sa.

”Det koster litt å være første kvinne.” (Kvinner og Klær 13.7. 1982. Foto: Rune Lislerud.)”Det koster litt å være første kvinne.” (Kvinner og Klær 13.7. 1982. Foto: Rune Lislerud.)

Flesk og duppe hver torsdag

Å begynne i NSB var å komme inn i en egen sosial verden. Ansatte på jernbanen hadde sangkor, sjakklubb, og idrettslag med jernbanemesterskap i mange grener. De hadde overnattingsrom på stasjonene, motorklubb hvor du fikk reparert bilen din, og kafé hvor du kunne spise middag.

- Hver torsdag var det flesk og duppe, ler Kari-Sofie. – Ikke min favorittdag.

I fire år jobba hun mest om natta. De oppsatte togene måtte sjekkes før avgang, uansett vær.

- Hver natt gikk vi flere kilometer. Vi måtte gå rundt godstogene, sjekke hver vogn, bremser og last, at ikke noe var skeivlasta, at det ikke var for tungt, at alt funka.

Var det eksplosiver eller bensin i lasta, måtte de sørge for at det var nok vogner mellom dem og lokomotivet.

Kari-Sofie lærte sporskifting, fikk kunnskap om hva som skjedde på verkstedet, og lærte enkle reparasjoner og vedlikehold av lokomotivene. Etter fem år ble hun landets første kvinnelige lokfører.

Trainspotting

Alle i NSB visste hvem hun var.

- Det var mye oppmerksomhet. Til tider følte jeg meg beglodd. Og gjorde du en feil, eller satte noen ut et rykte om deg, var det spredd til arbeidskamerater fra Kristiansand til Narvik på et døgn. Historiene fulgte på en måte togskinnene, ler Kari-Sofie.

Hun var også ekstra synlig for togelskerne langs rutene sine.

- Alle stasjoner har sine særinger eller tognerder. På nesten alle betjente stasjoner stod det folk som skreiv opp nummeret på lokomotivet, hvor mange vogner vi hadde og alt sånt. Jeg blei en slags kjendis langs rutene jeg kjørte ofte. Kom jeg fire minutter for seint, ble det lagt godt merke til at det var Kari-Sofie som var litt seint ute.

Vi vil tjene penga sjæl! Kari-Sofie og andre fra KIM i 8. mars-tog 1984. (Norsk Kommuneforbunds Fagblad 29.3. 1984.)Vi vil tjene penga sjæl! Kari-Sofie og andre fra KIM i 8. mars-tog 1984. (Norsk Kommuneforbunds Fagblad 29.3. 1984.)

Gråt i førerrommet

Kari-Sofie elska jobben sin. Hun var sosial og godt likt, fikk mange venner og etter hvert tillitsverv i fagforeninga. Som eneste kvinnelige lokfører var hun et forbilde for de unge jentene som begynte som konduktører eller stasjonsbetjening. Hun var også en de kunne betro seg til. De nyansatte kvinnene kom fram i førerrommet til Kari-Sofie og fortalte hvordan de ble behandla av mannlige kollegaer.

- Det var forferdelig å høre på. Ei var blitt låst inne av en kollega på en stasjon da hun skulle hente nøkkelen til overnattingsrommet. Det var ikke den verste historia. Det var trakassering og overgrep, jentene gråt mens de snakka, sier Kari-Sofie.

Hun hadde også opplevd frekke menn og uønska tilnærmelser. Forskjellen mellom henne og de unge kvinnene var likevel stor. Kari-Sofie kunne be menn forsvinne fra førerrommet, der var hun sjefen. Som lokfører hadde hun status, en ung konduktøraspirant hadde ikke det. De unge jentene var nederst i hierarkiet, de var mer utsatt, og turde ikke ta igjen.

Ferdig lokfører med to striper. (Fotograf: Rune Fossum).Ferdig lokfører med to striper. (Fotograf: Rune Fossum).

Hva er ukollegial oppførsel?

Hun tok det opp med andre kvinnelige kollegaer.

- Vi visste ikke hva vi skulle kalle det disse jentene opplevde, sier Kari-Sofie.

De visste heller ikke om det bare var på jernbanen menn oppførte seg sånn. De begynte å se seg om etter hjelp.

- Det tok tid, men endelig fant vi noe skriftlig. Det var på engelsk og kom fra ISKA, den internasjonale organisasjonen for stats- og kommunalt ansatte.

- Jeg husker hvor letta vi ble da vi forstod at andre visste hva vi snakka om. Etter hvert ble vi sikre på at det vi opplevde var et allment problem, og at problemet het seksuell trakassering, sier Kari-Sofie.

Jentene i NSB måtte treffes for å diskutere hva de skulle gjøre, mente hun, og innkalte til et møte. Målet var å få ledelsen til å ta ansvar, se seksuell trakassering som et problem de måtte gjøre noe med. Verken hun eller de andre var forberedt på reaksjonene.

- Det ble et rabalder uten like! En skulle tru vi prøvde å sette fyr på hele organisasjonen, sier Kari-Sofie.

– VG var på meg hele tida, men jeg ville ikke uttale meg til dem. Vi kontakta LO, men der var det ingen hjelp å få. Hun som hadde ansvaret for likestilling, hadde jobba på jernbanen, og ville ikke kritisere gamle kollegaer.

De som ville stoppe trakasseringa av kvinnene, ble sett på som problemet. Kari-Sofie og noen flere ble kalt inn på teppet til ledelsen på jernbanen, og fikk påtegnelse på rullebladet for ukollegial oppførsel. Personalkontoret ga dem også skriftlig tilrettevisning for å ta opp saka.

Ingen snakka om mennene, og ingen anklaga dem for ukollegial oppførsel. 

Fem år som forbilder. Kari-Sofie, Ellen og Lone. Bente Arner til høyre. (KIM-jubileum i Klassekampen 23.9. 1985. Foto Ola Sæther.)Fem år som forbilder. Kari-Sofie, Ellen og Lone. Bente Arner til høyre. (KIM-jubileum i Klassekampen 23.9. 1985. Foto Ola Sæther.)

Tredve år gamle tårer

Kari-Sofie og de andre oppnådde til slutt at NSB oppnevnte en kontaktperson kvinner kunne henvende seg til når de hadde problemer i arbeidsmiljøet. Prisen de betalte for den lille seieren var høy. Hvor høy ble Kari-Sofie først klar over lenge etter at det hele var over.

I mange år tenkte hun at det vonde hun opplevde den gang var ei gammel historie hun var ferdig med. Det gikk nesten tredve år før hun forstod hvor feil hun hadde tatt. Da så hun filmen ’North Country’ sammen med dattera. Filmen handla om de første kvinnene som fikk jobb i gruveindustrien i USA og hva de ble utsatt for av menn de jobba sammen med.

Filmen traff Kari-Sofie midt i magen.

- Sånn som de måtte slåss for i det hele tatt å få bitte litt respekt som mennesker og arbeidstakere!

Hun ble helt tatt på senga over hvor sterkt hun reagerte. Hun gråt og gråt, og for første gang fortalte Kari-Sofie dattera på 18 om det hun hadde opplevd.

- 'Mamma, jeg er veldig stolt av deg', sa dattera mi da hun hadde hørt historia.

– Og da grein jeg enda mer!

KIM hadde kontor i <a href="http://www.kampdager.no/arkiv/organisering/andre/kvinnehus_oslo.html">Kvinnehuset</a> Det kosta 30 kroner i året å være medlem i KIM.KIM hadde kontor i Kvinnehuset Det kosta 30 kroner i året å være medlem i KIM.

Lesbiske, stygge og dumme

- Det som er vondest å tenke på, er reaksjonene til arbeidskollegaene, sier Kari-Sofie om det som skjedde etter at hun og de andre kvinnene tok opp kampen mot seksuell trakassering.

- Når jeg kom på jobb, var det mange som ikke hilste. Jeg visste aldri om jeg ville treffe noen i løpet av dagen som snakka til meg. De fleste, både menn og kvinner, snudde ryggen til og lot som om jeg ikke var der.

Det fantes radikale fagforeninger som støtta, og det kom noen blomster og brev. Likevel tok ikke det brodden av den daglige torturen det var å møte fiendtligheten fra kollegaer som mente Kari-Sofie og de andre hadde ødelagt det gode miljøet i NSB. Det ble satt ut rykter om at de var både stygge og dumme og lesbiske, og noen kalte dem gærne.

Hva slags argumenter nytter i et sånt klima? Kari-Sofie fant et godt et.

- Tenk om jeg hadde vært kona di eller dattera di, ville du snakka sånn til meg da? Når jeg sa det ble de ofte en meter lange i ansiktet, og jeg så at dette var et argument som gikk hjem. Akkurat det samme argumentet brukte de amerikanske gruvearbeiderne i filmen, sier hun.

Kari-Sofie kjører tog på besøk i Kina med Norsk Jernbaneklubb i 1997. (Fotograf: Helge Sunde.)Kari-Sofie kjører tog på besøk i Kina med Norsk Jernbaneklubb i 1997. (Fotograf: Helge Sunde.)

Er kvinne kvinne verst?

I ettertid har Kari-Sofie forstått hvorfor flere av de kvinnelige arbeidskollegaene også snudde ryggen til dem.

- Det var en overlevelsestaktikk. De slåss jo sin egen kamp for å greie seg i miljøet hver dag – uten andre kvinner å støtte seg på. Vi jobba en og en rundt omkring, i toget eller på verkstedgolvet, hver og en måtte sørge for seg sjøl. Jeg kan forstå at de ikke greide være aleine mot alle rundt seg, selv om jeg ikke helt klarer å tilgi dem.

Boka Kari-Sofie var redaktør for i 2000 på oppdrag for Norsk Jernbaneforbund. Om kvinner i NSB.Boka Kari-Sofie var redaktør for i 2000 på oppdrag for Norsk Jernbaneforbund. Om kvinner i NSB.

Et stort aha på Bryn

Gjennom hele denne vonde tida var Kari-Sofie med i Kvinner i Mannsyrker – ei gruppe kvinner med jobber på mannsarbeidsplasser. Der fikk hun støtte.

- Uten dem hadde jeg hatt det mye, mye, mye verre, mener hun.

Det var også en annen og god grunn til at hun greide å stå i stormen den gangen. Allerede mens hun var 20-årig assistent hadde Kari-Sofie forstått noe som hjalp henne i alle år etterpå. Hun husker godt når og hvor det skjedde.

- Jeg kjørte godstog om natta, satt og funderte i mørket. Du tenker annerledes da, det er som om alle sover unntatt deg. Jeg veit ikke hvordan jeg kom på tanken, men den gjorde et så uutslettelig inntrykk at jeg husker akkurat hvor jeg var da den slo ned i meg.

- Jeg skjønte at det som skjedde, ikke hadde noe med min person å gjøre. Det var som om det sa PLING! inni meg, sier Kari-Sofie.

– Jeg husker jeg snudde meg og så Bryn stasjon forsvinne akkurat i det øyeblikket jeg tenkte at hadde det vært en annen kvinne som hadde vært den første lokomotivføreren i Norge så hadde hun hatt det som meg. Det var ikke meg det var noe galt med, jeg ble ikke behandla dårlig fordi jeg hadde gjort noe feil eller var en person det var vanskelig å like.

Jeg er smart nok og sterk nok

Kari-Sofie Jenssen. (Foto: Unni Rustad.)Kari-Sofie Jenssen. (Foto: Unni Rustad.)

Kari-Sofie trur hun kom på denne tanken fordi hun trengte en måte å overleve på. Til tross for mors oppmuntring, hadde hun begynt å tvile på seg sjøl mens hun gikk på jernbaneskolen. Hun ble testa hele tida, fikk høre at dette kommer du ikke til å klare, du kommer nok ikke til å bestå eksamen på jernbaneskolen, dette er jenter for svake til.

- Når du får ti sånne meldinger om dagen i to-tre år, gjør det inntrykk. Du begynner å tenke at kanskje de har rett, kanskje jeg ikke er smart nok eller sterk nok.

Den nye innsikten ga henne mot til å fortsette.

- Jeg fikk en helt annen sjøltillit etterpå. Jeg slutta å analysere meg sjøl for å finne feil. Jeg slutta å ta på meg skylda for det som ikke var min skyld. Alt ble annerledes etterpå. Det er før og etter øyeblikket på Bryn.

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no