portretter.no

Pionérerfaringer

Thove Marie Johansen

Thove Marie Johansen, kjemiingeniør og prosesstekniker
«Det var hardt, men jeg ble sterk.»
Thove Marie Johansen, kjemiingeniør og prosesstekniker

Kvinner på mannsarbeidsplasser ble ofte hoggestabber eller maskoter. Thove ville ikke være noen av delene. Det har kosta.

- Jeg har elska jobben min, sier Thove, - men det var helt tilfeldig at jeg havna der!

Alt ville blitt totalt annerledes om hun hadde tatt rådet hun fikk da hun gikk ut av ungdomsskolen for tretti år siden. Møtet med rådgiveren den gang sitter som spikra ennå.

- Jeg husker til og med at jeg hadde gul genser den dagen, sier hun. - Jeg følte meg liten og usikker, og ante ikke hva jeg skulle bli. Det eneste jeg var helt sikker på, var at jeg var forferdelig pysete angående alt som hadde med sykehus og helsevesen å gjøre.

Rådgiveren hadde det klart for seg hva Thove burde gjøre i livet. Hun som hadde så milde øyne, burde bli sykepleier, sa han.

- Kaldsvetten kom bare ved tanken. Jeg måtte klamre meg til stolen for ikke å besvime, sier hun.

Far ble sint

Thove sa ingenting til rådgiveren, men snakka med faren da hun kom hjem. Han ble både sint og oppgitt da han hørte hun ville søke engelsklinja på gymnaset slik alle venninnene hennes gjorde.

- Det er ikke noe for deg, sa han, det er jo matte, naturfag og kjemi du synes er gøy!

Thove så poenget og søkte naturfaglinja i stedet. Hun turde ikke ta spranget helt over til reallinja hvor faren mente hun egentlig passa best, for der gikk det bare gutter. På naturfag var det halvparten av hver.

Fra en demonstrasjon på 1980-tallet. (Norsk Kommuneforbunds Fagblad 29.03.1984)Fra en demonstrasjon på 1980-tallet. (Norsk Kommuneforbunds Fagblad 29.03.1984)

Sjargong å få hakeslepp av

Thove kom på rett hylle, og ble etter hvert kjemiingeniør. Sin første jobb fikk hun i en fabrikk som produserte klor. Omvisninga hun fikk i fabrikken før hun ble ansatt, husker hun godt. Maskinene var svære, og støyen var forferdelig i den store hallen full av kompressorer og pumper hun ikke forstod noe av. En del av jobben hennes var å kjøre en kjempesvær hjullaster, sa kollegaen som viste henne rundt. Den hadde hjul som var høyere enn henne sjøl.

- Og da vi var ferdig med omvisninga, brølte en fyr til han jeg stod sammen med 'fan, står du der og flørter med damene, se til helvete å komme deg i arbe´!' Det var en sjargong jeg fikk hakaslepp av i begynnelsen, men jeg skjønte fort at den var vennligsinna, det var sånn det var. 

Formannen på skiftet hennes tok veldig bra imot henne, og er fremdeles en kamerat. Da Thove skulle lære å bruke gassmaske, noe alle måtte gjøre, sørga han for at de andre ikke så at hun hadde problemer i begynnelsen på grunn av klaustrofobi.

Hoggestabbe eller maskot?

Flere av arbeidskollegaene mente at kvinner ikke hadde noe på fabrikken å gjøre.

- Det var litt sånn ’fan, skal vi få inn enda et kvinnfolk vi må lære opp?’ sier Thove. 

Det jobba noen eldre kvinner der fra før. Kvinnene ble satt i bås, så hun. Enten ble de hoggestabber som nesten ble fryst ut, eller så ble de maskoter. Thove ville bli akseptert som likeverdig.

For å få til det måtte hun bidra med noe, tenkte hun. Det hun hadde å tilby, var kunnskap de andre kanskje ville ha. Sjøl om hun var grusomt nervøs, tok hun ordet på et møte og foreslo en bytteavtale med arbeidskameratene.

Skal vi bytte kunnskap?

- 'Jeg har en idé', sa jeg til gutta. 'Jeg har gått på ingeniørskolen og veit mye om de kjemiske prosessene som foregår inni røra her, dere kan pumper og kompressorer og anlegget her. Skal vi bytte kunnskap?'

 Arbeidskameratene syntes det var et bra forslag. Thove tror en viktig grunn til det var at hun sa at de hadde noe å lære henne, ikke bare omvendt. Etter det satte hun i gang kjemiundervisning for arbeidskameratene. Hun merka en del misunnelse fra noen av dem, men stort sett ble hun akseptert og hadde det fint blant dem hun jobba sammen med.

De ubehagelige minnene handla først og fremst om de gangene hun måtte jobbe på andre skift, med ukjente arbeidskamerater.

- Jeg husker en gang jeg ble bedt om å jobbe overtid sammen med folk jeg ikke hadde jobba sammen med før. Formannen på det skiftet likte dårlig å ha meg der. ’Jeg skal fan ikke ha no’ kvinnfolk her’, brølte han. Sånt måtte du bare bite i deg. Da gikk jeg i garderoben og skifta og dro hjem.

Thove i kontrollrommet under utslepet av Gullfaks C. Hun er 29 år. (Foto: privat)Thove i kontrollrommet under utslepet av Gullfaks C. Hun er 29 år. (Foto: privat)

Kvinner på plattform – kan det gå bra?

Jobb på oljeplattform var målet hennes. Etter tre år med klorproduksjon og tre år på fabrikk som lagde råstoff til plast, nådde Thove målet i 1986. De hun skulle jobbe sammen med, tok godt imot henne, men lederne var ikke like positive. De virka utrygge, sier hun. De kritiserte at Statoil tok inn kvinner, og mente det kom til å bli problemer av alle slag når kvinnene kom. Hva kunne ikke skje på lugarene med både menn og kvinner om bord?

En dag de var to kvinner i kontrollrommet, kom en av sjefene inn. Han så skeptisk på de to. ’Går dette bra, da?’ sa han før han gikk.

– Jeg hadde følelsen av at de var ute etter oss, og så seg om etter bevis på at dette ikke gikk, sier Thove.

Mens hun og en annen kvinne var opptatt med en jobb, kom formannen og tok fra den andre kvinnen skiftnøkkelen.

- Jeg så at hun ble svart i øya, hun tok skiftnøkkelen tilbake og sa ’jeg skrur’, sier Thove. - Jeg syntes hun var utrulig tøff.

Sjøl hadde Thove også lært å si ifra.

- En gang jeg hadde stengt en ventil, kom en fyr bort for å kjenne på den etterpå. ’Lurer du på noe?’ spurte jeg. Han ble kjemperedd og fomlete. ’Hæ’, sa han. ’Ja, jeg ser du er borte og kjenner på ventilen jeg har stengt’, sa jeg, ’er det noe problem? Neida’, sa han. ’Når jeg har fått en beskjed, blir jobben gjort, du behøver ikke sjekke at den er gjort’, sa jeg. På den måten fikk vi respekt. Når jeg tenker tilbake, kan jeg egentlig ikke forstå at jeg turde det.

KIM-brosjyre med møbelsnekker Kirsten Fjelldal.KIM-brosjyre med møbelsnekker Kirsten Fjelldal.

Jeg er ikke Florence Nightingale!

De var fem kvinner og 70 menn. Den ene uka var hun aleine kvinne på skiftet, den andre uka var de to sammen.

- Bedriftene spredte ofte jentene på forskjellige skift. Da kunne vi 'myke opp miljøet og dempe gutta', det var en helt klar ledelsesfilosofi, sier Thove. - Når jeg hørte det argumentet, var mitt standardsvar alltid at jeg er ikke noen Florence Nightingale, jeg er ikke her for å dempe miljøet, jeg skal jobbe på lik linje med de andre. Frykten fra både arbeidsledere og arbeidsgivere var at vi skulle rotte oss sammen, og det er jo et kjent begrep at sammen er vi sterke!

Hadde noen sagt ’hold kjeft, kjerring’, ville det vært bedre!

Thove var dyktig, og fikk en jobb med mer ansvar. Hun var med på å slepe en ny plattform ut i havet, satt i tårnet og så fjord og fjell forsvinne, og hadde arbeidsoppgaver hvor hun fikk brukt kunnskapene og evnene sine.

- Jeg var kjempestolt, sier hun.

 Jobben hun fikk, var også flere menn ute etter. Thove merka misunnelse og motvilje.

- Selv om det reint faglig var veldig spennende, så var det en vond periode, sier hun.

Mesteparten av tida var hun aleine kvinne med 12–13 menn.

- Jeg trur ikke de la planer om hvordan de skulle ta meg, det var nok relativt ubevisst, men jeg hadde mange tunge stunder, sier Thove.

Om hun tok ordet på et møte, lot de henne snakke, så ble det en liten kunstpause, deretter snakka mennene videre om noe annet. Thove sier hun syntes det hadde vært bedre om noen hadde sagt ’holdt kjeft, kjerring’, det ville vært lettere å ta.

Ikke pell meg på nesa!

Kommunikasjonen på plattforma foregikk på radio. En dag laget var blitt enige om å gjøre en jobb slik Thove hadde foreslått, hørte hun over radio at de begynte å gjøre det helt annerledes.

- Det er mulig jeg har misforstått, sa jeg til han som leda arbeidet, men jeg trudde vi var enige om en annen måte å gjøre det på.

Da Thove spurte om de ikke kunne møtes og ta en prat om saken, sa han at det nok ikke var mulig, han var for langt unna. Hun visste det var løgn, for fra kontrollrommet hvor hun jobba, kunne Thove se at han stod rett ved henne. Hun tok konfrontasjonen og krangelen som fulgte, men husker hvor vondt det gjorde.

- Jeg har blitt såra mange ganger, men det har jeg aldri vist. Samtidig har jeg hatt holdninga at de skal ikke pelle meg på nesa, sier Thove.

Det hjalp å vite at hun hadde stor respekt fra andre kolleger. Hun fikk høre at på en annen avdeling hadde noen sagt at ’denne jobben venter vi med til Thove kommer!’. Sånt varma og veide opp for det som var tungt.

Reklame for messe KIM var med å arrangere i 1986.Reklame for messe KIM var med å arrangere i 1986.

Mannen som ville komme igjen en annen dag

En dag satt Thove i kontrollrommet med en kollega. Mens de prata, kom en kar innom som var innleid for å gjøre en jobb og trengte en underskrift.

- Mannen henvendte seg til kameraten min. ’Nei, jeg jobber ikke her, du får snakke med henne’, sa Arvid og pekte på meg. Fyren ble veldig fomlete, virka stressa, og så ble han helt stille. Etter ei stund prøvde han seg igjen. ’Men du skjønner, jeg skulle bare ha en underskrift her’, sier han, også denne gangen til Arvid. ’Men jøss’, sier Arvid, ’hører du ikke, jeg jobber ikke her, det er hun som jobber her!’ Mannen ble perpleks, stoppa opp litt, og tenkte seg om. ’Ok, jeg får ta det seinere’, sa han, og gikk mot døra. ’Er du så dum at du ikke vil ha underskrift av meg, så er det det samme for meg,’ sa jeg. Og da snudde han.

- Sånt som det var jo ikke vondt ment, sier Thove, - det handla mer om usikkerhet.

Livsoppgaven min er å knekke Thove

- Ei kvinne på en mannsarbeidsplass blir veldig synlig, sier Thove.

- Alt du sier og gjør, blir lagt merke til. De som mener kvinner ikke har noe der å gjøre, leiter etter noe å kritisere. Det krever stor styrke å takle det hele tida. Kvinnene jobber under et helt annet press enn mennene. Gjør de feil, er det som om det rammer alle kvinner.

- Vi var livredde for å gjøre feil, for de som var imot oss lette etter grunner til å få oss ut, sier Thove.

At Thove var god i jobben, hindra ikke at noen mente hun burde vekk. En av kara om bord brukte enhver mulighet til å vise hvordan han mislikte Thove. Om han for eksempel kalte opp radiorommet og hun svarte, ble han bare stille. En dag hørte hun at mannen hadde sagt at han hadde én livsoppgave, og det var å knekke Thove. Da hun fikk høre historia, spurte hun sjefen hva han hadde gjort med det. Han hadde ikke gjort noe, sa han, for ’det var jo ikke noe vondt i den mannen, det er sikkert bare for å tøffe seg litt’. Enda det var nok av andre å ta av, var det denne mannen som fikk jobben hennes mens hun var i fødselspermisjon.

Thove gikk til sjefen og lurte på om han hadde tenkt på hvordan det ville bli for henne å komme tilbake. ’Kommer du tilbake, da?’, spurte sjefen. ’Dette er jobben min. Selvfølgelig kommer jeg tilbake’, sa Thove.

Hun gjorde det, men trivelig var det ikke.

- En del episoder tenker jeg tilbake på med gru, men jeg veit at det ikke er mye jeg sjøl ville gjort annerledes, sier Thove.

Hun begynte å se etter jobber på land. Mannen hennes var også skiftarbeidende oljearbeider, de hadde to barn, og Thove hadde hatt uregelmessig arbeidstid i over 25 år. I 2006 slutta hun i oljeindustrien og fikk jobb på Opplæringskontoret for teknologifag, med ansvar for å rekruttere lærlinger til industrien i Telemark. Den nye jobben hjalp på både trivsel og helse. Ryggproblemene ble borte da hun slutta med skiftarbeid.

Menn som frykter kvinner

Hvorfor reagerte en del menn så negativt på at det begynte kvinner på arbeidsplassene der de hadde vært enerådende? Thove har tenkt mye på det.

- Jeg trur mye av frykten gikk på at mannsbastionene falt, sier hun.

Det handler blant annet om lønna, tror hun. Mennene var redde for at om det kom inn mange kvinner, ville lønna bli lavere.

- I en tariffesta jobb tjener vi det samme, men det finnes mekanismer som sørger for at mennene får mer, sier Thove. Kvinnene ble aldri bedt om å stå ekstraskift, for eksempel, de skiftene du tjener flere tusen på i døgnet. - Jeg trur jeg ble spurt én gang på alle de åra, og da var alle gutta spurt først.

Noe av redselen handler også om status og prestisje. Samfunnet mener jo at de typiske industriarbeidsplassene er viktigere enn helsearbeidere, vaskepersonale og lærere, sier hun.

- Det var som om det fantes en redsel for at vi skulle avsløre at jobbene ikke var så vanskelige, til og med vi klarte dem, små, unge jenter! For noen menn var dette et angrep på deres egen selvfølelse.

KIM hadde kontor i <a href="http://www.kampdager.no/arkiv/organisering/andre/kvinnehus_oslo.html">Kvinnehuset</a>. Det kosta 30 kroner i året å være medlem i KIM.KIM hadde kontor i Kvinnehuset. Det kosta 30 kroner i året å være medlem i KIM.

’Er dere lissom på kurs?’

Thove har alltid vært organisert; i Kvinnefronten, i fagforeninga og ikke minst i KIM – Kvinner i Mannsyrker - som ble danna 1980. Der traff hun andre kvinner i samme type arbeidssituasjon. Medlemmene diskuterte problemer og hvordan de skulle takle fordommene de møtte. De dro også rundt på skoler for å fortelle andre unge jenter hvor lurt det var å tenke utradisjonelt når de skulle velge jobb. Thove husker stoltheten på den første KIM-festen hos Elin, som var elektriker og hadde pussa opp leiligheten sin og lagt alt det elektriske sjøl.

Hun ler godt ved tanken på et av de første kursene KIM holdt på et hotell, hvor de traff en del LO-folk i restauranten om kvelden. En av dem kom i snakk med Jorun fra KIM i baren.

- ’Er dere lissom på kurs?’ spurte LO-mannen. ’Nei’, sa hun. ’Hva er dere da?’ spurte han. ’Vi er på kurs’, sa Jorun. ’Var det ikke det jeg spurte om?’ ’Nei’, sa Jorun, ’du spurte om vi lissom var på kurs’. Han skjønte ikke problemet. Jeg husker fjeset hans da han hørte at damene rundt bordet var en forskalingssnekker, en elektriker, en prosesstekniker osv. Seinere dro vi rundt i skolene og fortalte jentene om alle mulighetene de hadde. Det hendte noen av dem nesten ikke kunne tru at de virkelig kunne bli alt det vi var. Vi ble forbilder.

Er det håp for menn?

Thove Marie Johansen. (Foto: Anita Haslie)Thove Marie Johansen. (Foto: Anita Haslie)

Nå jobber Thove for at de store mekaniske verkstedene skal bli gode arbeidsplasser for unge jenter, utlendinger og unge gutter. Hun ser at noen av de gamle holdningene og mekanismene lever videre. For det meste er det litt eldre menn som holder på det gamle mønsteret, sier hun, men også unge gutter kan ha trøbbel med å behandle jenter bra. I en del ungdomsmiljøer har det dukka opp gammeldagse kjønnsroller som bekymrer henne. 

Men det er håp for menn, mener Thove. På alle arbeidsplassene har hun truffet menn hun jobba bra sammen med, menn hun ble kamerat med.

- Jeg skal ikke underslå hvor hardt det kunne være. Det har vært tårer og tøffe situasjoner, men det har gjort meg sterk. Og først og fremst har jeg hatt en spennende yrkeskarriere med mye moro. Jeg angrer ikke en dag.

Rådgiveren fra ungdomsskolen skulle bare visst.

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no