portretter.no

Pionérerfaringer

Herskerteknikker og hverdagslig diskriminering

Hvit sykepleier
«Jeg liker jo å tro at jeg er åpen for alle.»
Hvit sykepleier

Har pionérerfaringene fra mannsarbeidsplassene i 1970-åra noe til felles med det sykepleiere med minoritetsbakgrunn opplever i norsk helsevesen på 2000-tallet?

De seks kvinnene vi har blitt kjent med har ikke bare gode erfaringer fra mannsarbeidsplassene i 1970-åra. På mange forskjellige måter opplevde de å bli sett på som ei egen gruppe det gjaldt andre regler for enn de mannlige arbeidskameratene. Hver kvinne ble behandla som representant for hele kvinnekjønnet, og møtte ideer om at kvinner ikke kunne forventes å gjøre jobben like godt som menn. De var synlige og ble observert på en helt annen måte enn arbeidskameratene, og kunne oppleve at folk rundt dem leita etter noe å kritisere dem for.

I KIM, Kvinner i Mannsyrker-gruppa, fant de ut at dette ikke bare handla om motsetninger mellom menn og kvinner. Ellen Møller, som hadde 98 hvite og én svart kollega, visste at afrikaneren opplevde mye av det samme som henne. Da KIM-kvinnene besøkte USA i midten av 1980-åra, kjente de seg igjen i tankene og erfaringene til svarte kvinner som var aktive i kampen for svartes borgerrettigheter og mot rasismen i samfunnet. Det handlet om å være en minoritet.

For å skape inkluderende arbeidsplasser, skoler og samfunn, er vi avhengig av å kunne gjenkjenne metodene en majoritet kan bruke for å holde "de andre" nede. Det er mange likhetstrekk mellom kvinnehistoriene fra mannsarbeidsplassene, og historiene en annen minoritet forteller fra arbeidslivet på 2000-tallet.

Tone Danielsen. (Foto: privat)Tone Danielsen. (Foto: privat)

Gjenkjennelig diskriminering

I 2000 engasjerte Norsk Sykepleierforbund sosialantropolog Tone Danielsen for å undersøke situasjonen til minoritetsspråklige sykepleiere. Hun studerte tre forskjellige helseinstitusjoner i Oslo-området, og tilbrakte tre uker på hver av dem. På alle de tre institusjonene bestod personalet av hvite, etnisk norske sykepleiere, og sykepleiere som på en eller annen måte skilte seg ut m.h.t. språk eller bakgrunn. Danielsen deltok i dagliglivet på helseinstitusjonene, og intervjua mange sykepleiere, både fra minoritet og majoritet. Alle informantene i rapporten er offentlig godkjente sykepleiere som har bodd i Norge i mange år, og behersker det norske språket og kodene her.

Observasjonene og intervjuene Danielsen gjorde, ble til rapporten Sykepleie – holdninger og handlinger i et flerkulturelt arbeidsmiljø. Den er konkret, gjenkjennelig og lærerik. Mange av historiene hun gjengir ligner på det de seks kvinnene opplevde da de begynte på mannsarbeidsplasser tredve år før. Rapporten fra helseinstitusjonene beskriver ulike former for diskriminering og herskerteknikker som brukes bevisst og ubevisst mot mange slags minoritetsgrupper på arbeidsplasser, i skoler og ellers i samfunnet. Den retter søkelyset både mot systemer og det som skjer mellom mennesker.

'Her er alle like'

På alle de tre helseinstitusjonene fikk Danielsen høre at 'her er alle like, her er det ingen diskriminering og rasisme'. Dette stemte ikke, skriver hun. Sykepleiere som ikke var etnisk norske fikk færre kurs, ble langt sjeldnere forfremmet som ledere, fikk lavere lønn, turnus med flere helgevakter og ikke de ekstravaktene de ønsket.

Det flerkulturelle arbeidsmiljøet ble ikke diskutert. De fleste sykepleiere var også tause når kolleger med utenlandsk bakgrunn ble utsatt for forskjellsbehandling, eller måtte tåle sårende ”morsomheter”. Når noen kom med uttalelser som: 'Nå orker vi ikke flere utlendinger med mørk hud og språkproblemer!', 'nå kan vi ikke ha flere mørkhudede her', eller når folk var riktig gufne, var det ikke selvsagt at norske kolleger protesterte, skriver Danielsen.

Det var ikke de som diskriminerte som ble ansett som problemet ved institusjonene. Danielsen så at i stedet for å endre situasjonen eller systemet som tillot forskjellsbehandling, forsøkte en heller å flytte på eller forandre dem som ble utsatt for diskrimineringen.

Sykepleiere med minoritetsbakgrunn ble ofte satt i bås og framstilt som en nokså lik gruppe, mens norskingene ble sett på som enkeltindivider. Denne ”alle for en”- logikken fungerer bare en vei, skriver Danielsen. Om en gambier er flink, betyr ikke det at alle gambiere er flinke. Om en gambier ikke er flink, derimot, blir det generalisert til alle gambiere, eller kanskje til og med alle afrikanere. Ofte snakkes det om ”kulturen deres” i slike sammenhenger.

Danielsens rapport skapte sterke reaksjoner i Norsk Sykepleierforbund i 2001.

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Historier fra sosialantropologens materiale

Vi har gruppert historiene, og bruker begrepene ”vi” om majoritet og ”de” om minoritet. Mellomtitlene er satt inn for denne nettutstillingen.

Kan ”vi” stole på ”dem”?

Da Kari søkte jobb her, ringte hun først, og jeg lovet henne nærmest jobb på timen. Men da hun kom var det en kullsvart neger som sto utenfor døra mi. Jeg er sikker på at jeg ble sååå lang i ansiktet. Jeg skal si jeg ble overrasket. (Oversykepleier på sykehjemmet hvor Kari søkte jobb)

Da jeg kom hit for å gå på jobbintervju, gikk jeg for å melde meg i resepsjonen. Hun målte meg opp og ned med øynene, og ga meg beskjed om å sette meg på en benk og vente. Hun ringte inn til oversykepleier, snakket veldig høyt så jeg skulle høre, og sa: ”Det er ei her som sier hun heter Kari Hansen”. Jeg blei så forbanna så jeg gikk frem til henne, og sa: ”Hva mener du? Tror du jeg ljuger, eller? Tror du jeg egentlig heter noe helt annet?”. Hun ble litt brydd. He, he. Jeg sa det på jobbintervjuet, at hvis dette var den innstillinga folk her har til sine kolleger, så veit jeg ikke om jeg er interessert i å jobbe her. Hun forsikra meg om at det ikke var det. Ha! Det var jo bare tull, for alle veit jo at det er masse ting som foregår her…… Men det dekkes over av alle. (Kari, norsk, adoptert fra Afrika)

***

Når man sitter med en stor bunke søkere, så skal man velge ut en kandidat. Det kan godt være at man plukker vekk de søknadene som har utenlandsk navn, uten at man egentlig tenker over det. (Leder)

***

Trude: Jeg er ikke rasist, men jeg er bare veldig usikker. Jeg liker jo Ali (sykepleierkollega) veldig godt, og vil jo gjerne være hyggelig mot ham. Som du vet er vi i en ganske lik livssituasjon nå, og vi burde kunne dele en del erfaringer. Men så blir jeg så usikker…..
Forsker: På hva?
Trude: Ja, på at han skal tolke det som noe mer.
Forsker: Hvorfor skulle han det?
Trude: Jo, man vet jo liksom ikke helt hvordan han tolker at jeg er hyggelig. Deres kvinnesyn. Man hører jo så mange historier.
Forsker: Hvilke historier?
Trude: Tja, (ler litt usikkert) jeg vet ikke…. Nei, der kan du bare se, jeg kommer ikke på noen. (Samtale mellom antropologen og etnisk norsk, kvinnelig sykepleier)

***

(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Jeg liker jo å tro at jeg er åpen for alle. Men jeg må jo si at det har nok vært, og er, en tilvenning. Også når det gjelder ”Mustafa” (mannlig underordnet). Jeg vet jeg er litt…. De må liksom bevise at de har det samme utgangspunktet, at de vil det beste for pasientene – at de ønsker det samme som meg. Ta ”Utu” (jobber ved en annen institusjon) for eksempel, jeg hadde hørt mye positivt om han. Men det tok litt tid før jeg… Ja du vet, ble helt trygg. Han er jo veldig svart (han er afrikaner). Det tar tid før de har fått bevist for meg at de gjør den jobben de er satt til å gjøre.

Det er nok mye lettere for oss nordmenn. Vi slipper den ekstra belastningen det er alltid å bli møtt med skepsis. Og innvandrere må som sykepleiere gjøre alt både 3 og 4 ganger bedre enn alle andre, for å bli akseptert. (Kvinnelig leder)

***

 Sissel: Jeg er ikke rasist, men jeg liker ikke pakistanere.
Forsker: Du jobber sammen med pakistanske sykepleiere, hvordan går det?
Sissel: Nei, det går jo greit.

”Vi” er bedre enn ”dem”

Da forskeren, en hvit kvinne, ble med Muhammed, en mannlig, mørkhuda sykepleier til en annen institusjon for å ordne overføring av en pasient, skjedde følgende:
Sykepleieren gikk først og presenterte seg som sykepleier, og forskeren holdt seg i bakgrunnen. Han var kledd i nystrøket skjorte og bukse, forskeren var i jeans og ullgenser. Sykepleieren ledet samtalen, forskeren holdt seg i bakgrunnen og sa ”jeg er bare med”. Likevel henvendte samtlige unge norske og svenske sykepleiere seg direkte til forskeren. Muhammed svarte – og de fortsatte å snakke til forskeren. Eneste unntak var en oversykepleier som spurte hvem forskeren var, og dermed fortsatte samtalen med Muhammed.

Ikke en eneste gang under besøket på denne institusjonen ble det ytret en eneste kommentar med rasistiske undertoner. Men sykepleierne kommuniserte ved sitt kroppsspråk, blikk og verbale henvendelser direkte til forskeren at det var henne de umiddelbart tiltrodde faglig kompetanse og viste størst aktelse. 

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Jeg har hørt en rekke argumenter om hvorfor vi ikke bør få hit utenlandske sykepleiere: ”Det blir så dyrt, fordi de vil ikke kunne gå rett inn i full turnus” eller: ”Det er så vanskelig å integrere fremmedspråklige i et norsk arbeidsmiljø”. Ja, det koster litt ekstra fordi de trenger lengre opplæring, men på den andre siden så blir de også lengre ved et arbeidssted. Og ja, det er en stor utfordring å få innvandrere integrert i medarbeidergruppen, på grunn av nordmenns generelle skepsis og holdninger til fremmede. Men vi trenger jo dyktige sykepleiere! (Leder som har ansatt asiatiske sykepleiere)

***

Det går bra nå, for nå har jeg jobbet her i mange år. Men hver gang man begynner ved en ny institusjon eller en ny avdeling, har man alles øyne på seg. Selv om det ikke sies i rene ord, så ser man det på deres gester, mimikk og himling med øynene. Man må alltid jobbe ekstra hardt, og bevise at man er god nok – fordi man er utlending. (Sykepleier fra Øst-Europa)

***

Innvandrere må i langt større grad vise hva de står for, både faglig og personlig. (Kvinnelig leder)

***

Generelt tror jeg det er mye lettere for nordmenn å gjøre karriere, enn for andre. Som utlending blir du ikke underrettet, du får ikke informasjon om hva som skjer og hvilke muligheter du har. Man blir ikke oppfordret av sine ledere til å søke avansement, slik som mange nordmenn. Men det er nok tross alt lettere for menn å få ledende stillinger, enn det er for kvinner. (”Soonil”, mannlig sykepleier)

***

- Selv om man har samme utdannelse, erfaring og lønn, hvis det kommer til uenigheter, så ender det alltid med: ’Du forstår, her i Norge gjør vi det slik’. Jeg svarer bare: ’Jeg vet hvordan det er i Norge, jeg har bodd her i 20 år’. (Sykepleier med utenlandsk bakgrunn)

(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

”Vi” diskriminerer ikke

Hvorfor går man ikke videre med saker som omhandler diskriminering? Jeg vil ikke lage bråk på avdelingen. Selv har jeg ingen erfaring av at det blir noe bedre om man tar det opp, snarere tvert i mot. Man orker ikke ta det opp, det krever for mye og det ender bare med at man stiller seg selv åpen for hogg. Og om jeg hadde tatt det opp, så tror jeg ikke at mine kolleger eller ledelsen ville ha forstått. (Norsk sykepleier som tilhører en minoritet)

***

Vi som ikke er norske behandles generelt dårligere av både ledelsen og kolleger. Utenlandske sykepleiere får de minst populære oppgavene. Vi må ta de pasientene som er tyngst og tar lengst tid, og vi tar de vaktene som ingen andre vil ha.

(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)(Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Og de som lager turnusen eller fordeler pasienter, vet at de får ikke problemer. En norsk sykepleier som har hatt mange tunge oppgaver tre dager på rad, vil si ifra – og det høyt. Men utenlandske sykepleiere gjør sjeldent det. Vi tier, og gjør som vi blir bedt om. Man vil ikke skape bråk og konflikter. Jeg vet ikke hvorfor de (ledelsen) gjør slik. Kanskje de ikke ser det? Kanskje det er mangel på respekt?

Når det gjelder overtidsjobbing kom det til et visst punkt, og så bare gadd jeg ikke mer. Det var slik at hvis det var noen andre (norske) som kunne ta vakta, så fikk jeg den ikke. Til slutt sa jeg fra. Hvis jeg aldri kunne få ekstravakter når det passer men, men kun når de ikke kunne få tak i noen norske sykepleiere til å jobbe – da gadd jeg ikke.

Når det gjaldt overtidsjobbing ble vi utenlandske sykepleiere ”sperret” etter et visst antall timer. Mens det var norske som jobbet både 600 og 700 timer overtid på et år, men det var liksom aldri noen som fulgte med på dem. (Sykepleier fra Øst-Europa)

***

Vi vet at det er ingen vits å gå inn i lange diskusjoner. Blir det konflikter, så er det du som utlending som må pakke sakene dine og bytte arbeidssted. Derfor forsøker man bare å unngå konflikter. (”Fatima”, kvinnelig sykepleier)

***

Det er aldri noen som har kommet direkte til meg og klaget over rasisme. Men mange utlendinger aksepterer nok mye – mye mer enn vi ville gjort. De utenlandske sykepleierne blir liksom helt usynlige! (En kvinnelig leder)

***

Mine kolleger og ledelsen forstår ikke, de tilhører den norske majoriteten. De ser ikke seg selv som forskjellsbehandlere. For dem er de ”slemme” de som står på gata og skriker stygge ord etter folk. Men det er jo ikke der problemet ligger, det er jo ikke det man opplever som krenkende. Det er alle de små tingene, på arbeidsplassen eller fra andre som står deg nær. Skal du få respekt og anerkjennelse som kollega, og reelle muligheter til en karriere i dette systemet – da må du bare bruke dine norske sider. Men de tingene tror jeg ikke de ser, og den dagen de se det, blir det en smertefull prosess. (Brita, sykepleier fra en etnisk minoritet)

”De” har mindreverdig ”kultur”

Når man diskuterer utenlandske kolleger, blir man plutselig så opptatt av privatlivet deres. Jo visst, det er mange utenlandske menn som ikke behandler konene sine på en skikkelig måte. Og slikt bør man ikke tolerere! Men det er da jaggu mange nordmenn som banker kjerringene sine også. Og det har da ikke hindret dem i å bli både sykepleiere og ledere! Men er du innvandrer og muslim, da har liksom alle rett til å granske privatlivet ditt under lupe. (Kvinnelig sykepleier som er muslim)

***

En av legene her har spurt meg så mange ganger om jeg er muslim. Han spør igjen og igjen. Her om dagen spurte han meg på nytt om jeg er muslim, og da svarte jeg: ”Hvorfor spør du meg om jeg er muslim? Om jeg var det, så har vel ikke du med det å gjøre! Jeg er en like dyktig sykepleier uavhengig av hvilken religion jeg tilhører”. Huff, jeg skulle vel ikke ha svart ham slik, men jeg blir bare litt lei. Hvorfor spør han? Hadde han virkelig vært interessert, så hadde han vel i alle fall tatt seg bryet med å huske hvilket svar han fikk. (Kvinnelig sykepleier, asiat og kristen)

***

Hvis det hadde vært et tv-program om ungdomskriminalitet, omskjæring eller tvangsgifte, ble personale som ikke var etnisk norske ofte konfrontert med de såkalte fakta som hadde kommet fram under tv-programmet eller andre typer mediareportasjer.
”Hvorfor skal jeg som pakistaner måtte forsvare og forklare et fenomen som omskjæring. Det er da virkelig ikke noe vi driver med – selv om vi er muslimer”, sa en sykepleier.

Det er best å være som ”oss”

Vi skulle servere pasientene våre julemat, da Tara (sørøstasiatisk sykepleier) utbrøt: ”Jeg elsker jula, for jeg er så glad i ribbe”, og så lo hun. Da svarte en av de andre: ”Ja, du Tara er jo nesten blitt norsk”. I det hun sa det, stakk det i meg. Jeg møtte blikket til Tara, og jeg vet at hun også blir litt oppgitt over den typen kommentarer. Det er ikke det: det var helt sikkert godt ment. Men det er bare så ubetenksomt. Det var nok ment som et forsøk på å inkludere henne i det gode selskap, og så blir det bare en markering av forskjeller! For det første så er hun bare ”nesten norsk”, så det er ennå et stykke igjen… Og for det andre, hvorfor er det så viktig for nordmenn å understreke at det er så bra å være norsk? Hun er som hun er, er liksom ikke det godt nok? (Etnisk norsk sykepleier)

***

(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Når vi snakker om det, er det mange som hele tiden understreker ’Jamen, du er jo norsk’. Ja, jeg er norsk, men jeg tilhører samtidig en norsk minoritet. Jeg har følt hvordan det er å være annerledes, på godt og vondt. På den måten deler jeg mange erfaringer med de utenlandske sykepleierne. På den andre siden blir jeg jo for eksempel ikke trakassert av pasienter, slik mange mørke sykepleiere blir, for jeg er jo hvit og snakker norsk.

”Fordelen” med å være same er at ingen trenger å få vite det, hvis man ikke selv vil. Jeg trenger ikke si det til noen. Når jeg tar på meg kofta og går gjennom byen, er man liksom nederst på rangstigen. Unger og gamle glor, og unggutter joiker etter meg. Jeg bryr meg ikke så mye om det. Jeg kan jo bare gå hjem og henge av meg kofta, hvis jeg vil være litt anonym. Det er jo ikke like enkelt hvis du er svart i huden, da er du annerledes – hele tiden. (Sykepleier med samisk bakgrunn)

Reaksjoner

Danielsens rapport skapte sterke reaksjoner i Norsk Sykepleierforbund i 2001.

Publisert: 18.05.2010
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no