portretter.no

Uhørte stemmer

En dag i juni 1944

Vi er på vei fra Fagernes til Oslo. Bussen vi sitter i, holder god fart enda det er i det bratteste henget i Begnadalen. Veien ligger som et grått bånd langs fjellsida, og bussen følger den i sving etter sving. En ubetenksom dreining på rattet og vi vil havne et eller annet sted langt der nede hvor Begna går stri nå i vårflommen. En buss full av mennesker ut for veien. Ville noen kunne overleve?

Neppe. Jeg sitter like bak sjåføren og må snu meg for å se på de andre passasjerene. Trauste Valdres bønder med alvorlige, lukkede ansikter -kvinner og menn. De fleste eldre enn jeg, men også flere på min egen alder. En og annen kjenner jeg, men ingen smiler eller nikker. De sitter og ser rett fram uten å gi tegn til at vi kjenner hverandre. Det er best slik. Vi er ikke vanlige passasjerer, vi er fanger arrestert i en av de største rassiaene under krigen i Norge. 4000 tyske soldater og norske nazister var mobilisert for å få tak i en gruppe motstandsfolk som levde illegalt i Valdresfjellene.

For å være på den sikre siden arresterte de samtidig bønder, småbrukere, gardkoner, eldre og yngre, unge gutter og jenter. Jeg vet ikke hvor mange de tok, men tyskerne forstod at folk ikke kunne leve i dekning i årevis på fjellet uten bygdefolkets hjelp og støtte. Det var folk i bygdene som eide setrene og hyttene som ble brukt. Det var bønder og småbrukere som sørget for mat og drikke. Det var ungdom som kjente hver sti og vei. De gikk til og fra med proviant and andre ting som trengtes. Dette var ikke den eneste bussen full av fanger på vei mot Oslo. Buss etter buss kjørte sørover – mot hva?

For egen del kunne jeg regne med harde forhør, kanskje tortur, innesperring til krigens slutt. Når ville krigen slutte? Hvor mye visste tyskerne og nazistene om det jeg hadde vært med på? I løpet av fire krigsår var det blitt litt av hvert. Først på hjemstedet mitt sammen med kamerater fra AUF og ungdom jeg kjente fra idretten og andre ungdomsorganisasjoner. Seinere kom jeg til Oslo for å gå på skole. Her møtte jeg ungdom med meninger om det meste. Men en ting var vi alle enige om: kampen mot tyskerne og nazistene. Jeg kom også i kontakt med en gruppe kommunister, og oppdaget at de var handle­kraftige og kompromissløse. De var dyktige organisatorer, og de hadde stor evne til samarbeid med mennesker ­uansett hvor de kom fra. Derfor ble det naturlig at jeg sluttet meg til dem. Da jeg ble ettersøkt og måtte gå i dekning, valgte jeg å reise til fjells for å arbeide videre.

Nå var jeg arrestert. Ville jeg klare å holde tett? Jeg følte ansvar for alle dem jeg kjente og som ennå var på frifot. Var det kanskje best å prøve å gjøre slutt på alt med det samme? Slik jeg satt like bak sjåføren uten å være bundet på hender og føtter, kunne jeg greie det om jeg kastet meg fram slik at sjåføren mistet styringen. Hva da med alle de andre som satt i bussen? Hadde jeg ikke også et ansvar for dem? Disse tankene var det jeg satt og sleit med. Jeg var redd. Redd for det som ventet meg. Redd for å gjøre noe som ville skade andre. Jeg frøs og beit tennene sammen, prøvde å tenke. Tenke fort, for snart ville bussen ha passert den bratteste del av veien. Jeg hadde ingen å spørre til råds, ingen som kunne hjelpe meg. Nå måtte jeg bare stole på meg selv. S-T-O-L-E på meg selv. Der kom svaret! Hvor ofte hadde jeg ikke tenkt det? Hørt andre si det? Snakket om det: stol på egne krefter, tro at du greier det. Om verden ser aldri så mørk ut, gå løs på oppgavene. IKKE GI DEG! Ingen i verden skal tro at de greier å overvinne deg! På en måte var det jo derfor vi satt her -arrestert -fordi vi trass i krig og militær overmakt ikke ville gi oss. Vi skulle vinne, selv når det så mest håpløst ut. Så lenge det er liv er det håp. Jeg følte meg plutselig rolig og sterk. Kunne puste ut. Kom igjen alle onde makter, jeg gir meg ikke!

Bussen kjører og kjører. Den nærmer seg Bagn. Der flater dalen seg ut med Begna strømmende rolig ved siden av veien. Tankene mine begynner å vandre tilbake til fjellet hvor jeg kom fra. Noen mil nord for Fagernes ligger Vangssjøen på nesten 1000 meters høyde. Rundt sørenden av sjøen ligger to setergrender, Buahaugsetrene og Rabalensetrene. Der hadde vi bodd den siste tida. Vi var 20-25 mennesker som hadde levd illegalt rundt om på fjellet. For bare to dager siden hadde Bergliot og jeg gått sammen på stien som fører fra Buahaug til Rabalen. Vi var blitt bedt om å hente noe mat vi skulle ha til middag. En del av provianten vår var plassert på Rabalen. Vanligvis var ikke dette vår jobb, men Arve, som hadde dratt av gårde for å gjøre det, kom ikke tilbake. Vi gikk og undret oss litt over dette, fordi Arve var en samvittighetsfull og rask gutt. Han pleide ikke å somle. Men han kunne jo ha falt for fristelsen til å prate med Asle, Ragnvald og de andre som bodde på Rabalen. Det var ikke så ofte vi traff hverandre. Vi gledet oss også til å treffe dem. Dessuten visste vi at noen gutter fra Milorg var på vei til oss. De hadde våpen og skulle hjelpe til med vakttjeneste. Kanskje de hadde kommet, og da var det forståelig at både Asle og de andre kunne glemme både tid og sted.

Egentlig burde det ha ringt en aldri så liten varsel­klokke. En gyllen regel i alt illegalt arbeid var, at om noe ikke gikk etter avtalen, så betydde det full alarm. På den andre siden hadde vi bygd opp et varslings-og sikkerhets­nett rundt forlegningen vår, som ville fange opp hvert mistenkelig tegn på at noe var galt. Det ingen visste, var at vi akkurat nå sto i en situasjon, hvor selv et langt bedre varslingsnett enn vårt ikke hadde vært til noe hjelp. 4000 tyske soldater, stats politi og norske hirdfolk oversvømte hele området. Til hjelp hadde de tre «Fiesler Storch­fly». På mer enn 50 hytter og støler oppholdt det seg grupper av soldater som skulle finkjemme hele fjell­området, et område som var sperret for alle som ville inn eller ut. Den hemmelige «Aksjon Almenrauseh» var i gang. Ledet av den øverste tyske politisjefen i Norge: «SS-Standartenführer und Oberst Deutsche Polizei, Fehlis». Oppgaven var å få tak i kommunistpartiets sentrale ledelse. «Almenrauseh» betyr alperose. Det var ikke blomster de skulle ut og plukke, men levende kvinner og menn. Der gikk vi - to unge jenter på vandring mellom noen støler i Valdresfjellene denne vårdagen i juni 1944 ­uvitende om hva som holdt på å skje. Til tross for at det var midt i juni, så vi ikke mye tegn til vår. Snøen lå i store flak med noen bare flekker innimellom. Ingen grønne spirer fortalte at det snart var sommer.

Vi nærmer oss huset. Ikke et menneske kan vi se da vi går over tunet, rundt hushjørnet mot inngangs døra. Der står en mann i uniform og med skytevåpen. «Ikke tøys,» sier vi, og tror det er de norske Milorg-guttene som vil ha litt moro med oss. Misforståelsen blir fort oppklart. Det er en tysk soldat! Hvem av oss som kommer på ideen å fortelle at vi er to jenter fra bygda, og at vi har truffet noen gutter som lovte å skaffe oss noe mat, husker jeg ikke. Men han tror oss. Vi må åpne ryggsekkene våre, og der er det jo ingenting, eller nesten ingenting. I bunnen av Bergliots sekk er en gammel «enøyd» skipskikkert av det slaget sjørøvere brukte i gamle dager. Den er mer en antikvitet enn et brukbart redskap, mener nok den tyske soldaten, da Bergliot prøver å finne en forklaring. Oppi all fortvilelsen er det litt komisk også Det hjelper oss nok en del at vi er to unge jenter. Vi ser antakelig både redde og uskyldige ut. Vi blir ført inn i huset og plassert i et rom alene. Døra blir låst bak oss. De andre er innelåst på et annet rom, skjønner jeg. Der sitter vi, to jenter og ser på hverandre. Redde er vi, men det vi tenker mest på, er hvordan det står til med de andre som ennå ikke er tatt. De som er i stølene på den andre siden av vannet. Skjønner de noe, eller sitter de der rolige uten anelse om hva som holder på å skje? Dette snakker vi hviskende om. Hva kan vi gjøre for å advare dem? Hvis en av oss hopper ut gjennom vinduet, vil hun ikke komme langt. Våt og tung snø dekker marka -vi kan regne med at de skyter etter den som prøver seg, og da må jo de andre skjønne at noe er galt fatt. Mens vi sitter og diskuterer dette, hører vi skuddsalver like utenfor.

Seinere fikk vi høre at det var Einar som ble tatt. Bleke og forskremte satt vi og så på hverandre mens vi hørte hvordan de rasende soldatene skrek og dengte løs på ham. Men nå måtte da de andre på Buahaugen ha hørt skuddene og forstått! Gjennom vinduet kunne vi se stølene på den andre siden av vannet. Avstanden var likevel for stor til at vi kunne se om noen beveget seg der. Nå kunne det vært fint med kikkerten om den var aldri så gammel­dags. Nye skuddsalver, nå lenger unna. Det var et mare­ritt å sitte der uten å vite noe, uten å kunne foreta seg noe.

Vente, vente. Tida gikk uendelig langsomt. Først langt utpå ettermiddagen begynte det å skje noe. Vi hørte snakk av mange mennesker. Kommandorop på tysk og norsk, folk som gikk og løp, dører som ble åpnet og slått igjen med et brak. Så ble også vår dør låst opp, og vi ble ført ut på tunet og ned mot brua ved enden av vannet. Nå vrimlet det av soldater overalt. Ved brua skjønte vi at noe spesielt måtte ha skjedd. Der lå det et menneske på ei båre. Det var Leikny! Hun lå med lukkede øyne, hvit og dratt i ansiktet, skutt i begge armene. Hun var i live, fortalte de oss.

Plutselig står en gutt i hirduniform foran oss. Vi blir stående og se på hverandre. Han er på min egen alder, lys og pen, en riktig «arier» etter Hitlers og Quislings oppskrift. Vi kjenner hverandre. Det er Per, en tidligere klasse­kamerat fra gymnaset. Det hadde vært mange nazister i klassen, og Per hadde tyske foreldre. Det var kanskje ikke så rart. Det rare var at vi skulle møtes her.

Han kunne jo raskt fortelle de vaktene som fulgte oss, at jeg slett ikke var noen uskyldig jente fra bygda. Nei, jeg var «eine eifrige Kommunistin», som de måtte ta godt vare på. Takk, så var det eventyret ute! Selv om jeg følte meg sint og forbannet, fikk jeg likevel spurt ham om de hadde greid å ta de andre. På svaret skjønte jeg at det hadde de ikke -ennå. Det hjalp på humøret. Klarte de å komme seg gjennom de tyske sperringene, ville jakten på dem være som å lete etter ei nål i en høystakk. De hadde en sjanse. Her ble Bergliot og jeg skilt. Hun ble ført sammen med noen av de andre til hovedkvarteret og forhørt av Fehlis. Han var ikke særlig blid. Men han forstod vel at vi, like lite som de, kunne vite noe om hvor de andre hadde tatt veien. Jeg og noen andre ble plassert i et tomt stølsfjøs. Der halvt satt eller lå vi, støttet oss til hverandre så godt vi kunne -hvisket noen ord eller spørsmål en gang iblant. Rundt oss gikk det vakter med maskinpistoler, så det var ikke mye vi kunne foreta oss. Verst stod det til med Einar. Gjennombanket og syk med utslåtte tenner satt han sammenkrøkt og hutret og frøs under et ull­teppe. Hele livet skulle han komme til å bære merker etter den behandlingen han fikk. Leikny ble fraktet i bil ned til et sykehus på Nordre Land.

Neste dag ble vi sendt til Fagernes. I kjelleren på Fagertun hotell satt vi i rekke og rad på hver vår stol. Bakbundet, mens vi ventet på å bli kalt inn til forhør en etter en. Rundt oss gikk, stod eller satt tyskere og norske hirdfolk i uniform. Det var også noen sivile. Det var tolker og andre hjelpere av ulike slag. For meg virket det ufattelig at norske kvinner og menn ville stille seg til tjeneste for tyskerne. Jeg så meg rundt på dem som satt der. Jeg kjente flere av dem som var arrestert, men ledelsen var så vidt jeg kunne skjønne, ikke arrestert.

Plutselig skjer det noe. Inn gjennom en av dørene kommer en gruppe mennesker. Det er tyske soldater som puffer og skyver fire-fem personer forbi oss. De har over­tøyet løst hengende over de hvite sykehusuniformene. Idet de tumler forbi meg, hører jeg dem si noe om at de er uskyldige, at de ingenting vet. Det går opp for meg at dette må ha noe med Leikny å gjøre. Det sykehuset hun ble sendt til, lå jo midt i hjembygda hennes. Hadde hun rømt? Slik var det! Brødrene hennes, som tilhørte Hjemme­fronten, hadde fått beskjed, og allerede samme natta hadde de hentet henne ut av sykehuset. Derfra ble hun brakt i sikkerhet til hun ble frisk. Gjett om det hjalp på humøret mitt da jeg skjønte hva som hadde skjedd. Men med tyskernes humør var det verre! Da jeg like etterpå ble kalt inn til forhør, møtte jeg en rasende dame. Hun skulle ta seg av meg. Stor og kraftig stod hun der og skrek opp i ansiktet mitt. «Du heter Anna.» Dekknavnet mitt hadde vært Anne, men Anne og Anna er ikke helt det samme. Jeg skjønte hvem hun trodde jeg var, men hun som het Anna, satt trygt Sverige sammen med den lille gutten sin. Jeg svarte som sant var: «Nei.» En smellende ørefik var damens svar på det. Hun skrek en gang til: «Du heter Anna!» «Nei!»En ny smellende ørefik. I dag hører jeg dårlig på det øret, men jeg slapp med de to ørefikene -i den omgangen. Neste dag ble vi sendt til Oslo.

Fra leseboka

Teksten er henta fra Leseboka 6, 1984, Undervisningslitteratur / Teknisk Forlag A/S.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no