portretter.no

Uhørte stemmer

Hva nå?

Gunhild Emanuelsen er et navn som etter hvert begynner å bli kjent også utenfor Norges grenser – i fjor var hun en av hovedtalerne på det store kvinnestevnet i en park i København. Hun kan tale om kvinnene i industrien ut fra egen erfaring: hun har nær 40 år stått i en industriarbeidsplass, og praktisk talt hele tiden vært tillitskvinne.

Vi vil gjerne ha Gunhild Emanuelsens vurdering av parolene for kvinnene i dag, for å få litt kjøtt og blod på kvinnekravene i samband med Den internasjonale kvinnedag i 1975.

Gunhild Emanuelsen (t.v.) og Marchje K. Kviberg på Norsk Kvinneforbunds landsmøte i 1973. (foto: Kvinner hjemme og ute)Gunhild Emanuelsen (t.v.) og Marchje K. Kviberg på Norsk Kvinneforbunds landsmøte i 1973. (foto: Kvinner hjemme og ute)

- Det som er viktig, er å nå til virkelig likestilling, lønnsmessig og arbeidsmessig, ikke bare på papiret, sier Gunhild Emanuelsen. Og det betyr for eksempel at de forskjellige arbeidsoperasjoner må gjennomgå en revurdering. Ta nå rengjøringskvinnene, et typisk kvinnefag som ligger langt tilbake. Det arbeidet de gjør, er jo livsnødvendig for at samfunnsmaskineriet skal fungere. Eller de kvinnelige arbeiderne på fiskefiletfabrikkene, som får mindre betalt for samme arbeid som menn gjør. Og barneinstitusjoner –

- Ja, det er vel noe alle er enige om?

- Jo, men det er avgjørende at de får åpningstider som er tilpasset industriens kvinner!p>

- LO-kvinnene har gått sterkt ut mot barneinstitusjoner tilknyttet bedriftene, hva mener du om det?

- Jeg er enig i at det ikke bestandig er det heldigste. Tenk på hva det vil si å dra med småunger grytidlig om morgenen fra Lillestrøm og Oppegård og hvor nå folk bor. Barnehagene bør være på hjemstedene, men vel å merke må de være åpne slik at de virkelig tjener industriens kvinner.

- Og når vi nå på kvinnedagen skal se ut over vår egen horisont?

Ill. Kvinner hjemme og ute.
- Da vil jeg understreke solidariteten med kvinnene i de undertrykte områder i verden. Både kvinnene i Vietnam, Chile, og de andre steder som er i brennpunktet, og i de landene som nå etter hvert får sin frihet. Det er de samme problemene de har mange steder, og vi skal huske at det er kvinnene som lider mest i alle konfliktsituasjoner.

- Det bringer oss over på spørsmålet om freden, som alltid har stått sentralt i kvinnedagsfeiringen.

- Vi må være sinte og si ifra! Stormaktene spekulerer i at vi skal være redde, og dermed passive.

- Men synes du ikke like mye at her spekuleres i en falsk trygghet? At vi kan slå oss til ro med at nå forhandles det om nedrustning og begrensing av kjernefysiske våpen, mens det i virkeligheten er større og farligere våpenlagre enn noen sinne?

Vi demonstrerer ikke lenger mot kjernevåpen nå, som vi gjorde for 10-15 år siden, mens det er mange flere av dem nå.

- Ja, det er jeg enig i. Men det er samme problemet som vi møter overalt, motparten prøver bevisst å skremme og på andre måter gjøre oss handlingslammet. Det må vi kjempe imot, for folk som er sinte og sier ifra, blir oftere hørt!

Sier Gunhild Emanuelsen, som aldri har vært redd for å si sin mening.

Fra Kvinner hjemme og ute

Dette intervjuet med Gunhild Emanuelsen sto på trykk i  8. mars-nummeret til Kvinner hjemme og ute i 1975.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no