portretter.no

Uhørte stemmer

I solkorsets tegn

Kronikkforfatteren, som er identisk med den person som ble omtalt i det berømte «På sparket»-programmet om TV-serien «I solkortsets tegn», redegjør i denne kronikken for sitt virke under krigen. Hun avslutter med et spørsmål og en oppfordring til NRK-ledelsen.

Dagbladets kronikk 1. april 1981:

Det gjelder programposten «På sparket», den 19. mars som skulle diskutere serien «I solkorsets tegn».

Etter først å ha blitt spurt og svart ja på å være med, fikk jeg tre timer før programmet skulle gå av stabelen, beskjed om at jeg ikke var aktuell. Hovedbegrunnelsen var at jeg under krigen hadde tilhørt en gruppe som ikke var representativ. Jeg hadde vært kommunist.

Samtidig ble det sagt at det ikke betydde noen mistillit til min innsats under krigen. Men er det ikke nettopp det inntrykket som må bli sittende igjen hos den vanlige seer og avisleser?

Vi som med under krigen begynner å bli gamle, vi dør etter hvert, og mange av dem som lever, er merket for livet fysisk og psykisk. Vi har ikke hatt for vane å snakke om det vi gjorde under krigen eller det vi var med på. Vi gjorde vår plikt. Men fordi det nå er stilt spørsmålstegn ved det jeg gjorde, ser jeg med nødt til å si litt om meg selv før jeg kommer med de spørsmålene jeg vil stille.

Jeg er vokst opp i Det norske Arbeiderparti, var med i barnelag, skolelag og ungdomslag. Vi kjente til fascismens herjinger ute i Europa og hadde ingen illusjoner om hva Nasjonal Samling sto for. Jeg var i stadige diskusjoner med klassekamerater og andre om det som skjedde. Rasespørsmål, jødehets, Riksdagsbrannen, Ossietzky, olympiaden i Berlin hvor Hitler ikke ville ta negeren Jessie Owens i handa og Spania for bare å nevne noen spørsmål.

Da krigen kom, var jeg 23 år og aktivt med i Arbeidernes ungdomsfylking. Som jente hadde jeg begrensede muligheter for direkte deltaking i krigshandlingene. Men jeg var med og sydde militære effekter til de norske guttene og var også med og fraktet militært utstyr gjennom de tyske linjene. Da var det en fordel å være jente. De tyske vaktene ved kontrollportene forsto seg på gutter som reiste på biltur med jenter.

Da felttoget i Norge var over i juni 1940, var ikke krigen over for oss. Kongen og regjeringen fortsatte kampen fra London og vi så det som vår oppgave å fortsette den her. De politiske organisasjonene var ennå ikke forbudt.

Sommeren 1940 var jeg med og reiste rundt i distriktet for å reorganisere arbeiderungdomslagene. I dette arbeidet lå spiren til de kontaktene vi etter hvert fikk brukt for i det illegale arbeidet. Vi famlet til å begynne med, vi hadde aldri vært i krig før. Men vi var aldri i tvil om at vi hadde en oppgave i kampen mot den tyske okkupasjonsmakten og dens medhjelpere.

Etter hvert fikk vi forbindelse med andre grupper som tenkte som vi. Det var unge og eldre fra ulike politiske grupperinger, idrettsungdom, avholdsfolk og frilyndt ungdom, kristne ungdomsorganisasjoner, speiderbevegelsen og faglig ungdom. Gammel strid og uenighet ble uvesentlig i den situasjonen vi var. Spørsmålet var om vi var villige til å gjøre noe. Den såkalte isfronten var en nødvendig del av sikkerheten. I ly av den kunne vi organisere skrivemaskiner, stensilmaskiner, trykking av rasjoneringsmerker, falske identitetskort, klær, mat og husrom for dem som måtte gå i dekning, penger når det var nødvendig og transport av flyktninger. Det kom stadig nye mennesker og grupper som var villig til å påta seg oppgaver, ansvar og risiko.

Mitt ønske var å utføre en så effektiv kamp mot de tyske okkupantene som mulig, et fritt og uavhengig Norge var betingelsen for å bevare og utvikle demokratiet.

At jeg i likhet med mange andre unge nærmet meg og ble med i de kommunistiske gruppene under ledelse av Peder Furubotn, hang sammen med at de representerte en kompromissløs, uegennyttig og aktiv linje i denne kampen.

Min oppgave på denne tiden var å organisere tverrpolitiske kvinnegrupper og jeg var også redaktør av avisa «Den norske kvinne». Hjemmefrontmuseet på Akershus har utstilt eksemplarer av avisa.

Da jeg høsten 1943 ble ettersøkt av angiveren og torturisten Henry Rinnan, måtte jeg gå i fullstendig dekning. Jeg hadde valget mellom å flykte til Sverige eller bli i Norge.

Jeg valgte Norge. Av sikkerhetsmessige grunner ble jeg sendt opp til Valdres hvor det lå grupper som tilhørte kommunistenes sentralforlegning. Derfra holdt jeg kontakten med de kvinnegruppene jeg hadde vært med å organisere.

14. juni 1844 ble jeg arrestert under den tyske storrazziaen «Almenrausch». 4000 soldater og fly var satt inn i aksjonen. Der opplevde jeg at en tidligere klassekamerat var tyskerne behjelpelig med opplysninger om hvem jeg var.

Vi fikk ingen mild behandling før vi ble fraktet til Grini. Der satt jeg til Rinnan oppdaget at jeg var arrestert og beordret meg til Trondheim. Etter forhør og to måneder i enecelle i kjelleren på Misjonshotellet ble jeg sendt tilbake til Grini, hvor jeg satt til krigens slutt 1945.

Jeg er klar over at det pågikk en diskusjon om hvilke kampformer som ville være de mest effektive i motstandsarbeidet. At kommunistene sto for en hardere linje enn mange andre motstandsgrupper er ikke noe å legge skjul på. Men det var den alminnelige norske kvinne og mann som selv måtte avgjøre hvordan de ville føre kampen. For oss gikk ikke skillet mellom de ulike former for motstandskamp, men mellom en norsk nasjonal front, hvor vi kunne stole på hverandre, på den ene siden, og de som svek på den andre. Vi var ulike grupper som sloss på ulike måter. Jeg opplevde aldri under krigen at noen stilte spørsmålstegn ved det jeg gjorde. Det alminnelige syn på arbeidet de kommunistiske motstandsgruppene utførte, kan vel leses av på den oppslutningen partiet fikk like etter frigjøringen. I det første valget etter krigen fikk kommunistpartiet 12 representanter på Stortinget.

Hitlers kamp for det tyske herrefolkets rett til livsrom var et korstog mot det han betegnet som internasjonal jødedom og kommunisme-bolsjevisme. Dette var begreper som kunne ramme omtrent hvem som helst som kjempet mot rasefordommer, for demokrati, fred og sisal rettferdighet. Fredsprisvinneren Carl von Ossietzky som langsomt ble pint i hjel i tyske konsentrasjonsleirer, var verken kommunist eller sosialist. Men han ble også i mange norske aviser før krigen gitt merkelappen kommunist og bolsjevik. De 33 meget kjente norske forfattere som protesterte i forbindelse med behandlingen av Ossietzky fikk samme betegnelsen.

Det var mange nordmenn under krigen som aldri hadde vært verken kommunist eller sosialist, men som ble arrestert, torturert og skutt for «kommunistisk virksomhet».

I dag er det ingen som tør vedkjenne seg den umenneskelige behandlingen jødene fikk. Men kampen mot kommunismen er fortsatt et like utflytende begrep og brukes av nazistene til å rettferdiggjøre deres holdning under krigen og i dag. De blander kortene og håper at ingen skal gjennomskue dem.

Serien «I solkorsets tegn» satte ikke tingene på plass. I sin sikkert velmente iver for å skape et mer nyansert bilde av menneskene bak NS har NRK hjulpet til å forkludre bildet av motstandskampen under krigen og til å dekke over den bestialske og umenneskelige siden av nazismen slik vi opplevde den.

NRK nektet meg å være med i programposten «På sparket» som skulle diskutere serien «I solkorsets tegn» med den begrunnelse at jeg tidligere hadde vært kommunist. Den belastningen kunne ikke NRK ta.

Mine spørsmål:

Er ikke dette i virkeligheten en støtte fra NRK til de tidligere medlemmene av NS at deres «kamp mot kommunismen» var riktig?

Blir ikke dette i neste omgang et forsvar for den behandlingen uhyggelig mange norske motstandsfolk fikk i fengsler og konsentrasjonsleirer?

Det eneste riktige svaret på spørsmålene er en ny serie som tar opp motstandskampen under krigen på et helt annet grunnlag. Det bør være en serie om det daglige arbeidet, slitet, angsten, forsakelsen, innsatsviljen og gleden over å kunne gjøre noe, lite eller stort.

Eli Aanjesens kronikk

Denne kronikken sto på trykk i Dagbladet 1.april 1981. Gjengitt med tillatelse.

 

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no