portretter.no

Uhørte stemmer

Du skal tro at du er noe

– Hele livet mitt har egentlig vært preget av opplevelsene og erfaringene jeg gjorde under krigen. Det gjelder nok de fleste i min generasjon – derfor er nok reaksjonene på «Solkorset» såpass kraftige som de er. Eli Aanjesen sitter hjemme i stua si i et rekkehus på Bøler. Hun stirrer ut av vinduet: – Er det ikke bokfinken? Jovisst, da er det vår, sier en av de mange som en gang risikerte livet for at Norge skulle bli fritt igjen. Og som nå raser fordi hun ikke fikk bli med i «På sparket» – med følgende begrunnelse fra NRK: «Du var kommunist».

– Du kom i kontakt med Henry Rinnan?

– Ja, det var i 1942: Henry Rinnan var angiver og torturist og arbeidet spesielt i Trøndelagsdistriktet. Hans spesialitet var å innarbeide seg i motstandsgrupper under dekke av at han var motstandsmann. Han prøvde seg også på kommunistiske motstandsgrupper, og i den forbindelse kom jeg i kontakt med Rinnan. Det forteller litt om hvor vanskelig det var å arbeide illegalt.

Seinere ble jeg sendt opp igjen for å gå opp ruta, og da kunne våre folk slå fast at det var angiveren og torturisten Rinnan jeg hadde vært i kontakt med. Og ganske riktig – 2 år etter ble jeg overført til personlig forhør hos ham. Han forsøkte bl.a. å gjøre meg «myk» ved å slå en plate om at broren min var skutt ned over Berlin. Det var ikke usannsynlig, i og med at han var flyger.

Angitt.

Eli Aanjesen husker detaljene i det hun var med på. Hun husker også da hun ble tatt i Østre Slidre i 1944, og en tidligere klassekamerat dukket fram og avslørte henne.

 – Da vi fikk vite om hva som foregikk i Trondheim (Rinnan), ble jeg tatt til Valdres av sikkerhetsgrunner – der lå det grupper som tilhørte kommunistenes sentralforlegning. Vi var 20-30 folk i gruppa og måtte stadig flytte på oss – en gang fra den ene siden av et vann til den andre. Det var noen som ikke kom tilbake med den maten de skulle hente, og ei jente til og jeg gikk over for å se etter dem. Da møtte vi tyskere i døra. Vi lot som om vi var jenter fra bygda på hamstringstur og ble låst inne på et rom. Vi ville varsle dem på den andre sida. Ei jente løp ut, ble skutt, men ikke drept. Da skjønte de andre det, og det fleste kom seg unna. Klassekameraten som dukka opp, fortalte tyskerne at jeg langt fra var noen «jente fra bygda». 4000 soldater og fly var satt i aksjonen «Almenrausch» – hundrevis av folk ble tatt ned fra fjellet til Fagernes og derfra til Akershus og Grini. Det var etter et halvt års fengselsopphold her at jeg ble overført til Rinnan og Misjonshotellet i Trondheim. – Men jenta som ble skutt, ble lurt ut av sjukehuset og sluttet seg seinere til motstandsgruppene igjen. Det var ganske typisk og noe som svært mange jenter sto for: At de aldri ga seg.

Solkors og mobbing.

Du var 23 år da krigen kom, hva var bakgrunnen din da?

– Jeg pleier å si på fleip at jeg er født og oppvokst i det Kongelige Norske Arbeiderparti. Vi bodde i et boligselskap i Trondheim med nesten bare aktive AP-folk. Far min var håndverksmester på en såpefabrikk og hadde vært med i bevegelsen hele tida. Sjøl var jeg med i både barnelag, skolelag og ungdomslag. Det var én familie i dette området som seinere ble erklærte NS-folk. Jeg lekte med barna, men når jeg ble sendt ut i den fineste stasen og med rødt flagg på 1.mai, rev de flagget fra meg og snøyt seg i det. Seinere – på gymnaset – ble skillelinjene klarere. De fleste i klassen min kom fra det øvre borgerskap og hadde fascistiske sympatier. – til det var overmakten for stor. Jeg ble vel stemplet som «kommunist», og det hendte jeg kom inn og fant skolebøkene mine overklistret med solkorsmerker. Mange av guttene i klassen gikk i brune eller grå skjorter, med bandolær under jakka og skaftestøvler.

Motstandsarbeid.

Jeg fikk kontorjobb i Trondheim og deltok aktivt i AUF. I 1939 var jeg ungdomsrepresentant i 17.mai-komiteen, bla. a. sammen med John Lyng fra Høyre og Jørgen Vogt fra NKP. «Kamp mot fascismen» ble diskutert som hovedparole, men NS ville være med i kraft av å være et lovlig parti. Det ble kompromiss i komiteen: NS skulle ikke få være med i toget, men til gjengjeld skulle vi heller ikke ha noen plakater eller transparenter. Bare to stemte imot, det var Jørgen Vogt og jeg.

Fra begynnelsen av krigen var jeg med i en gruppe under Norsk Folkehjelp i Trondheim som sydde militæreffekter til gutta. Jeg var med på å frakte utstyret gjennom linjene over Dombås og Hjerkinn. Midt oppå fjellet traff jeg broren min:

 – Hva faen gjør du her? var det eneste han sa. Da jeg kom til Oslo i 1942 for å gå på teknisk skole, traff jeg igjen tidligere fylkingsmedlemmer som var i gang med å danne motstandsgrupper på kryss og tvers av gamle skillelinjer.

 – Du beveget deg fra AP mot NKP?

– Jeg opplevde det slik at de kommunistiske gruppene under ledelse av Peder Furubotn var mest kompromissløse og uegennyttige i sin frigjøringskamp, og mindre opptatt av seinere posisjoner. Jeg reagerte også på at tillitsmenn og andre ventet for lenge med å gå under jorda, med å ta konsekvensen av at vi var i krig. Der hadde Furubotn en mye mer konsekvent linje, og det stemte med de tankene jeg hadde om at vi ikke måtte tro vi kunne lirke oss gjennom krigen.

 – Det ble ikke noe skolegang, du ble spurt om du ville arbeide blant kvinnene og redigere avisa «Den norske kvinne»?

– Ja, forutsatt at jeg innordnet med NKPs linje. Jeg sa ja, enda jeg hadde problemer med lojaliteten overfor Arbeiderpartiet, den er meget sterk blant AP-medlemmer den dag i dag, sier Eli Aanjesen.

 – Det dreide seg om å aktivisere kvinnene.

Kvinner og politikk.

«Noen spør om de ikke har nok med det daglige strev, om de ikke skal blande seg bort i politikken også. Å, vi trenger så visst ikke ’blande oss bort i’. Har vi øynene oppe, vil vi merke at livet i dag er politikk. Det sørger da i alle fall nazistene for,» – skrev Aanjesen i «Den norske kvinne». Hun skrev også at «Hitler og hans germanske ’herrefolk’, ønsket og trengte krigen, og i den krigen de har sluppet løs på oss – Hitlers totale krig for å røve vår frihet og vårt fedreland og alt vi har lært å sette pris på – der kan ingen stå ved siden av og se på kampen, den har dratt også oss kvinner med i sitt dødelige alvor, den krever vår innsats så fullt og helt vi kan gi den».

I en annen avis, «Kvinnefronten», het det i 1945:

«På alle områder kan vi se at kvinnene er med i de forskjellige lands kamp mot de tyske illgjerningsmenn. Og hva betyr ikke det rent personlig for den enkelte kvinne, bortsett fra hvilken betydning hennes innsats har for selve krigens utfall? Hun utvikles, hun blir mer selvstendig, og hun lærer å skjønne sitt eget verd i samfunnsmaskineriet.» Slike skrift som manet kvinnene til kamp ble spredd illegalt om og om igjen.

 – Var det spesielle «kvinneoppgaver» dere fikk, eller sto dere side om side med mennene?

 – Vi ble nok tatt spesielt hensyn til, og vi fikk oppgaver vi egnet oss særlig godt til som jenter – der vi for eksempel kunne spille på vår «uskyldighet». Sjøl hadde jeg den illusjonen at vi jenter kunne greie det vi ville.

 – Var det en illusjon?

– Ja, vi undervurderte nok undertrykkinga – den gang som nå.

 Arbeidet blant kvinnene fortsatte med kontakter til Eli Aanjesen også etter at hun flyktet til fjells. Da hun ble satt inn på Grini, skrev hun studiebrev som ble lest og ført fra fange til fange.

 – Var du aldri redd, for eksempel da du ble ført opp til Rinnan?

 – Jo, jeg var ofte redd i begynnelsen av krigen. Men etter hvert ble truslene og faren vår hverdag, og vi fikk denne innstillingen: Det er alltid en mulighet, ikke gi deg – så lenge det er liv er det håp.

 Etter forhørene hos Rinnan ble Aanjesen ført tilbake til Grini, og satt der til krigens slutt.

Inn og ut av NKP.

Etter krigen ble hun medlem av NKP og jobbet på partikontoret, til hun ble sparket ut med brask og bram sammen med resten av Furubotns «krigskommunister» i 1949. Så jobbet hun noen år i Ungdommens Selvbyggerlag til hun tok lærerskolen i -54/56. Siden har hun vært lærer og de siste ti åra rektor på Smedstua barneskolen i Oslo.

– Hvordan stiller du deg politisk i dag – til de partiene du var medlem av?

– Jeg kunne ikke tenke meg å være medlem av verken NKP eller AP i dag. Jeg tror heller ikke de ville være tjent med å ha meg. Jeg har vært med i kampen bl.a. mot EEC og i antiatomvåpenkampen, og er sikkert registrert. Men er ikke medlem av noe parti.

– Hva syns du om etterkrigstidas framstilling av motstandskampen?

– Jeg synes det er lagt litt for ensidig vekt på heltedådene, mens den daglige innsatsen fra vanlige mennesker – mødre, fedre og barn – er mindre omtalt. De så det som en plikt, en selvfølge å gjøre motstand, og kanskje har det blitt slik etter krigen også, vi har ikke funnet det riktig verdt å nevne.

 – Hva med holdninga til NS-folk etter krigen? Du ble sint da du ikke fikk være med i debattprogrammet om serien «I Solkorsets tegn»?

 – Ja, NS-folka fikk uimotsagt argumentere mot kommunismen, og når jeg ikke fikk være med fordi jeg hadde vært kommunist, oppfatter jeg det som ren mobbing og underkjenning av det arbeidet jeg og tusenvis av andre gjorde. Marna Pedersen klaget over at de ble mobbet, men det var for blåbær å regne. Kanskje har vi holdt en for hard isfront mot dem etterpå, det har for eksempel ikke vært lett for Asbjørn Elden å gjøre opp med sin fortid. Men det var mulig for ham, og har vært mulig for de andre også. Jeg godtar ikke den forstokkete blindheten hos nazistene i dag, og jeg vil ha en ny serie som viser bl.a. NS-folka – hva de sto for og hva alle vi andre risikerte og ofret.

Om å være verdt noe.

 – Ditt liv må ha blitt ganske preget av krig?

 – Ja, vi gikk glipp av en del – utdanning, familieliv – men fikk vite at vi var verdt noe. At det var bruk for oss, om vi bare stilte opp. Slik er det ikke for ungdommen i dag.

– Hva vil du bruke tida di til framover?

 – Min oppgave er i skolen, jeg vil gjøre hva jeg kan for å gi den kommende generasjonen best mulige vilkår.

 – Ser du lyst på deres muligheter?

 – Nei, det gjør jeg ikke. Det er så mye jeg ville ha gjort som jeg ikke kommer noen veg med pga. den økonomiske situasjonen.

 – Noen råd med på vegen – likevel – til de yngste?

– Ja, det må bli det stikk motsatte av Janteloven: Du skal tro at du er noe, slutter Eli Aanjesen.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no