portretter.no

Uhørte stemmer

Alfhild Jensen

Alfhild Jensen
«Jenter skulle jo bare gifte seg og få barn!»
Alfhild Jensen
FØDT: 1924
DØD: 2012

«Når vi gikk i 8. mars-tog med krav om barnehager, ropte folk etter oss at vi skulle gå hjem og passe barna våre sjøl. Kvinnfolka skulle være hjemme.»

Alfhild Jensens far (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).Alfhild Jensens far (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).

«Pappa var noe for seg sjøl,» sier Alfhild. «Han lagde mat og vasket i huset når han var hjemme. Den gang var det så latterlig at en mann gjorde husarbeid at vi fikk beskjed om å ikke si noe om det til andre.» Faren til Alfhild var steinhogger og rallar. «Han var atten år eldre enn mamma. De traff hverandre da han lå på anlegg på fjellet og skulle gå ned til bygda for første gang. Mor var på vei til setra. De møttes på stien, og han spurte henne om han var på rett vei. Mamma hadde aldri snakket med en mann med østlandsdialekt, og slett ikke med en mann med elegant hatt og fine bukser. Hun ble nesten skremt,» sier Alfhild.

Alt var syndig

Bygda moren kom fra var strengt religiøs. «Nesten alt var synd. Da pappa og mamma var forlovet, sendte han henne til tannlegen for å reparere tennene. Det syntes folk var å kaste bort penger, tennene skulle jo ut en gang likevel! Så svartsynt var det. Anleggsarbeiderne skapte liv og røre i lokalsamfunnet. Til og med bryggedans ble det av og til, enda dans ble sett på som synd. Og pappa var veldig flink til å danse.»

Alfhild Jensens mor.Alfhild Jensens mor.

Alfhild ble født i 1924 på et lite sted utenfor Sandnes som den tredje av fire søsken. Moren hadde hjertefeil og var mye syk. Det var vondt å se hvor lite krefter hun hadde, syntes datteren. Faren var borte på anlegg hele uka, men han kom hjem i helga, og da tok han konas arbeid, gjorde reint og lagde god søndagsmiddag. Den lite religiøse faren sendte til og med barna på søndagsskole så kona kunne hvile.

14 år og husmor

Etter folkeskolen anbefalte læreren at hun fikk fortsette på middelskolen. Det ville Alfhild gjerne, men de hadde ikke penger til det, sa faren. I stedet fikk hun gå ettårig fortsettelsesskole hvor elevene fikk undervisning i de mest vanlige skolefagene. Om kvelden gikk hun på gratis tyskkurs hos en lærer på middelskolen. Fortsettelsesskolen hadde så vidt kommet i gang da moren døde av spanskesyken, og Alfhild måtte bli husmor på heltid da skoleåret var slutt. Hun var fjorten år og alene med broren hele uka, men i helgene kom faren hjem og gjorde det hyggelig for dem slik han alltid hadde gjort.

Faren var en radikal mann. Kortspill og alkohol var han helt imot, for i rallarmiljøet så han folk som drakk for mye og spilte bort alt de hadde. Han ble sint når han så folk jobbe i hagen på 1. mai, og hver lørdag kjøpte han den kommunistiske avisa «Arbeideren». Han blåste av det som ble kalt «den røde fare» fra Sovjet. Etter farens mening var det Tyskland som var farlig.  Mange snakket om den store framgangen i Tyskland i trettiårene, og roste Hitler som bygget veier og fikk folk i arbeid. «Ja, men hva er det de bygger disse veiene for,» sa pappa, «det er for å få fram krigsmateriell.»

Da hun var femten år, ble Alfhild hushjelp hos læreren fra folkeskolen. Han og kona hadde nettopp fått barn nummer seks og trengte hjelp hjemme. Det blodige sengetøyet som var brukt under fødselen, lå i store stamper med kaldt vann, og en av de første oppgavene hennes var å få det reint. «Sånn som jeg ble utnytta der!» sier hun. Likevel tenker hun med glede på minstebarnet Finn-Egil. «Han ble min unge.» Da hun fikk sin egen sønn seinere, kalte hun han Finn.

Etter noen måneder hos læreren ble det påske, og hun skulle på tur med ei venninne. Men læreren hadde akkurat da fått tak i masse fisk som skulle renses, og Alfhild ble sendt i kjelleren for å gjøre jobben. Til slutt kom faren for å ta henne med seg hjem. «Jeg var så flau over å gå før jeg hadde gjort ferdig det læreren hadde bedt meg om, for jeg var vant til å lyde ordre,» sier Alfhild. Faren syntes hun måtte arbeide altfor tungt hos læreren, og ville ikke at datteren skulle fortsette der. Hun sa opp jobben etter påske.

Krigen kommer

Den dagen krigen brøt ut, var Alfhild og broren alene hjemme, faren var på jobb på fjellet. De bodde i annen etasje i en tomannsbolig. «Hun i første etasje ropte, ‘Alfhild, du må ut og få tak i noe mat, det er krig’. Jeg tok et melkespann og kjøpte to liter melk og et brød.» Det var fly på himmelen over henne. I Sandnesområdet ble det snart like mange tyskere som nordmenn. Å kontrollere flyplassen i nærheten og kysten mot England var viktig for tyskerne, de anla flere store festningsverk med kanoner og bunkere. Engelske fly angrep flere ganger.

Alfhilds kull på fortsettelsesskolen. Alfhild nr. 3 fra venstre i første rad.Alfhilds kull på fortsettelsesskolen. Alfhild nr. 3 fra venstre i første rad.

«Jeg var veldig redd under bombeangrepene,» sier Alfhild. For å bli kvitt sivile i nærheten av anleggene de bygde, okkuperte tyskerne flere gårder og begynte å dyrke mat de sendte til hjemlandet. Bøndene som måtte dra hjemmefra, kom inn til byen med kjerrene fulle av matvarer de hadde klart å få med seg, og i en kort periode var det overflod av alt, husker Alfhild.

I 1943 døde faren. Alfhild og broren fikk ingen offentlig støtte da forsørgeren ble borte. Naboene sa at hun ikke burde gå på arbeidskontoret, da ville hun bli sendt på arbeid for tyskerne. Hun og broren bestemte at han skulle gå teknisk skole i Stavanger, og Alfhild begynte å ta imot klær til vasking og stryking for å skaffe pengene de trengte. «Jeg klarte det,» sier hun, «men i dag skjønner jeg ikke hvordan.» At det var broren og ikke hun som fikk utdannelse, var en selvfølge. «Mønsteret var at jenter ikke hadde noe bruk for utdannelse, de skulle jo bare gifte seg og få barn. Ingen sa rett ut at jenter ikke skulle ha utdannelse, det var bare sånn.»

Byttet støvler mot smør

Etter et år på skolen dro broren til sjøs i 1944, og Alfhild bestemte seg for å reise til slektninger i Østfold. Fordi de bodde nær Sverige som mange nordmenn flyktet til, måtte hun søke de tyske myndighetene om å få dra dit. Slektningene skaffet et såkalt grenseboerbevis som gjorde at hun fikk reisetillatelse. Det var et kaldere klima i Østfold enn det Alfhild var vant til. For at hun skulle holde seg varm på beina, fikk tanten bytta til seg et par beksømstøvler mot smør.

Tyskernes viktigste oppgave i Halden var å kontrollere grensa mot Sverige. Grensevaktene bodde på festningen, og om natta patruljerte de langs svenskegrensa for å hindre nordmenn i å rømme. Av og til var det trefninger i skogen når tyskerne overrasket folk på flukt. Tanta til Alfhild var kjent i grenseområdet og hjalp flyktninger som trengte kjentfolk for å finne veien til Sverige.

Rik enke med sarte høns

Ei rik enke i nærheten trengte hushjelp, og Alfhild fikk jobben. Det gikk flere historier om enka og mannen hennes. Han hadde eid en fabrikk som gikk godt, og hun hadde en gang vært kontordame hos han. Selv om han var gift og tilhørte en religiøs sekt, innledet de et forhold. Han måtte betale ei bot på fem tusen kroner til menigheten for å få tilgivelse, fortalte folk.

Alfhild ble satt til å vaske klær, gjøre reint og lage mat, og hver fjortende dag vasket hun vaglene hønene satt på i hønsehuset. Men egg og annet godt fikk hun lite av selv om frua hadde et lager av ekte kaffe, kjøtt, poteter og mel. Med rasjoneringskortene fikk de kjøpt mel som måtte tørkes i ovnen før det kunnes brukes. Husfrua hadde mye mer enn hun trengte, og noe ble det midd i. Alfhild ble sendt i vei for å gi bort det dårlige melet. «Det var ikke bra for hønsene hennes, de var så sarte, mente enka, melet med midd skulle gis bort til folk med mange barn.» En fattig kvinne på over nitti år som hadde jobba i årevis på fabrikken til mannen, fikk en pose pærer fra hagen til jul.

Mattyv uten dårlig samvittighet

Samtidig hadde folk i Haldenområdet lite mat. «Mange butikker var ikke engang åpne, på døra hang det skilt hvor det stod stengt på grunn av varemangel.» Folk hadde det vanskelig. «Jeg veit ikke om jeg tør si det, men det er den eneste gangen i mitt liv jeg har stjålet,» sier Alfhild. Ei venninne av henne kom på besøk, og var så sliten for hun hadde syklet rundt lenge uten å få tak i poteter til seg og søsknene. «De hadde tyttebær, og hadde så lyst på tyttebær og poteter.» Frua i huset var på møte i pinsemenigheten, og Alfhild gikk i kjelleren og fylte en pose med småpoteter som hønsene skulle ha. Så gikk hun på loftet og skar av ei stor skive flesk, «så lang som et vondt år».

Utpå høsten var hagen rundt huset full av frukt. Alfhild ble satt til å grave ned epler og pærer i store mengder, så det ikke ble «renn på dørene av folk som skulle ha». Når hun var alene i huset, hendte det hun inviterte venner som fikk forsyne seg av det som skulle kastes. «Og jeg hadde ikke dårlig samvittighet,» sier Alfhild.

Fantasien strakk ikke til

Hun hadde anlegg for språk, og ble med da den katolske presten i Halden starta tyskkurs. Deltakerne måtte ikke si noe om det til andre, sa presten, ikke alle likte at noen studerte fiendens språk. Etter hvert ble Alfhild kjent med andre ungdommer i nærheten, det hendte hun var med på hemmelige fester på øde gårder i skogen. «Jeg husker en gang jeg gikk på ski i kjole og kåpe på vei til fest,» sier hun. På grensa kjøpte en av festdeltakerne snus og brennevin av svenskene.

Det var kjent at det pågikk jødeforfølgelser både i Tyskland og i Norge. Folk hadde hørt om konsentrasjonsleirene. «Og at jødene ble tatt, det snakket folk mye om. Jeg ante ikke at det var så mange jødehatere. Folk synes det var i orden at jødene ble tatt. Det var mange stygge rykter og historier om at jødene hadde penger og sølv og ga lån til høye renter, og at ingen ville ha jødene. Det er jo ikke så lenge siden vi også nektet dem adgang til landet, slik snakket folk. Men vi visste jo ikke da at disse menneskene gikk i døden. Fantasien vår strakk ikke til for å forstå hva en konsentrasjonsleir var.»

Dueslepp med sjokolade

Da krigen var over, hjalp en annen hushjelp henne med jobb hos en familie som flyttet til Oslo. Alfhild kom til et fint strøk hvor hver eneste familie hadde hushjelp. Hver onsdag hadde de fri fra klokka ett eller to. «Da samla vi oss, og så gikk vi i byen. Det ble kalt 'dueslepp' når alle hushjelpene gikk ut sammen. Vi kjøpte noen kaker vi kalte salmiakkaker, sukkertøy og sjokoladerasjonen vår. Så bada vi på Torggata Bad, og etterpå gikk vi hjem til et av pikeværelsene og leste ukeblad.» Ofte diskuterte de arbeidsforholdene sine, alle var misfornøyd med lønna. Søsteren hennes som hadde trukket om fire stoler for arbeidsgiveren uten å få fem øre ekstra, fikk kjeft av de andre. «Vi var veldig bevisste på hva slags oppgaver vi hadde,» sier Alfhild. Da husfrua forlangte ferdig frokost til familien på frisøndagen hennes, gjorde hun det klart at det ikke var med i kontrakten.

Yngvar og Alfhild på bryllupsdagen.Yngvar og Alfhild på bryllupsdagen.

Familien hadde stor tillit til henne. Hun var til og med alene i flere uker med ansvaret for et lite barn i slekta. Den lille gutten skulle ikke ha tjukke klær på seg når han sov på verandaen, fikk hun beskjed om, faren til gutten var offiser, og mente at sønnen skulle herdes.

Politikk og bryllup

Lill-Inger som også var hushjelp, ble Alfhilds venninne og tok henne med til Østlandslaget av Norges Kommunistiske Parti som hadde møter i Bygdøy Allé. Her møttes ungdom til foredrag og diskusjoner, sang og dans. På ett av møtene traff Alfhild han som ble mannen hennes.  «Jeg hadde ikke greie på politikk, jeg var helt grønn. Yngvar snudde opp ned på hele meg. Det var han som fikk meg til å tenke,» sier hun. I 1947 gikk Alfhild i 1. mai-tog for første gang.

Samme år giftet hun seg med Yngvar. Bryllupskjolen var sydd av stoff fra Sverige, smuglet inn i landet av ei venninne som sydde de tre meterne med blomstrete bomullsstoff inn i kåpefôret sitt før hun passerte grensa, så hun skulle slippe å betale toll. Brudgommen var sytten år eldre enn henne, han var idrettsmann, avholdsmann og aktiv kommunist. Under krigen hadde Yngvar sittet tre år i noen av de verste leirene i Tyskland. «Han hadde et minne fra Buchenwald som han snakka om mange ganger,» sier Alfhild. «En morgen traff han ei gruppe sigøynerungdom. De fortalte at de skulle til Auschwitz og gasses. De visste ikke hva det betydde, så de var helt rolige, og glade for å komme vekk fra Buchenwald.»  Som regel fortalte Yngvar artige historier fra leirene, om ting han hadde vært med på som fikk han til å le.  Men alle de vonde minnene satt i kroppen. Han hadde ofte angst og hodepine, og om natta kom marerittene hvor han slåss med andre om maten. Yngvar ble aktiv i Krigsinvalideforbundet helt fra oppstarten, og der ble han hele livet.

Mor blir syk, hva med barna?

I 1952 ble Alfhild veldig syk. Hun hadde store smerter og gikk ned mange kilo. Legen mente at hun hadde vært så rund at litt vekttap ikke kunne skade, men hun ble sendt på rekreasjon i tre uker. De hadde ikke råd til at Yngvar tok fri fra jobben, så de to barna måtte på barnehjem. Finn som var tre år, sluttet å snakke helt til vaktmesteren på barnehjemmet lot han få kjøre traktor. «Jeg så at det å binde ungene til bare én person, er ikke bra, ungene mine hadde for lite kontakt med andre, de måtte mer ut og treffe andre,» sier Alfhild. Erfaringen var med på å gjøre henne overbevist om at daghjem var bra. Hun var fremdeles ikke frisk og måtte ha legevakt da hun kom hjem. «Dette er forstoppelse,» sa legen, «du får ta et kraftig klyster.» «Men jeg orka ikke,»sier Alfhild, «vi sov og spiste og bodde i samme stue, og hadde utedo som vi delte med to andre familier, så jeg ville ikke det.» Til slutt ble hun hentet i ambulanse. Det viste seg at hun hadde gått med blindtarmbetennelse hele tida. Hun lå på sykehuset i over to måneder.

Kvinnesak på legekontoret

Sykdommen ble starten på kvinnesaksaktiviteten hennes, for hos legen traff hun Idl Fossen som var sykepleier på kontoret hans. Idl Fossen var tsjekkisk flyktning som hadde bodd i Norge siden før krigen og en kjent aktivist i Kvinneforbundet. «Jeg syntes hun var forferdelig,» sier Alfhild, «hun skulle alltid klemme meg. Jeg var ikke vant til å få klemmer av kvinnfolk.»

Idl Fossen, mangeårig leder av Osloavdelinga i norsk kvinneforbund (faksimile fra Kvinner hjemme og ute).Idl Fossen, mangeårig leder av Osloavdelinga i norsk kvinneforbund (faksimile fra Kvinner hjemme og ute).

Idl Fossen utfordret henne. «‘Du skulle hatt arbeid i stedet for å gå hjemme,’ sa hun.» Alfhild ble med henne på et møte i Kvinneforbundet, men ikke uten motforestillinger. «Å gå på møte om kvelden syntes jeg først var å kaste bort tida, det var jo alltid noe jeg burde gjøre da, sy eller lappe noe. ‘Kaste bort tida!’ sa Idl Fossen, ‘hva er det for noe snakk!’ Hun ga meg inn, og etter hvert ble jeg helt tent på at dette måtte jeg være med på.» (Se Eli Ånjesens historie for mer om Idl Fossen).

I Kvinneforbundet

Forbundet var stifta etter krigen av europeiske kvinner som hadde slåss mot fascismen. De ville arbeide aktivt for at det aldri mer ble krig. Mange av de norske som var med å stifte Kvinneforbundet i Norge, hadde vært i leir eller sittet i fengsel under krigen. Fredsarbeidet og kampen mot atomvåpen var de første merkesakene. De gikk på dørene hos folk med underskriftslister og opprop. Alfhild hadde ansvar for ei lang gate med treetasjes blokker. Noen av dem hun traff, syntes ikke atomvåpen var noe problem, særlig en del kristne folk. «De ville ikke skrive under, for det var Guds vilje det som skjedde,» sier hun. Mange av kvinnene sa at de ikke kunne ta stilling, de måtte vente til mannen kom hjem før de kunne mene noe. Medlemmene i Kvinneforbundet så at det var viktig å styrke kvinners økonomiske og politiske sjølstendighet.

Pass barna sjøl!

Ideene deres brøt radikalt med samfunnets oppfatninger, og motstanden var stor. Særlig husker Alfhild reaksjonene på at de ville ha offentlige tilbud til de mindre barna. «Når vi gikk i 8. mars-tog med krav om barnehager, ropte folk etter oss at vi skulle gå hjem og passe barna våre sjøl. Kvinnfolka skulle være hjemme. Særlig i Aftenposten var det mange leserbrev som var underskrevet «lykkelig mor» eller «glad i sine barn som har et skikkelig hjem». «Det med skikkelig hjem ble gjentatt ofte,» sier Alfhild. «Hva skal de med unger når de ikke kan være hjemme hos dem? Sånn snakka folk. Jeg pleide å svare at kvinner utdanner seg ikke for å gå hjemme, så da måtte de nekte kvinner å utdanne seg.»

Det dukka opp et nytt ord, «nøklebarn», barn som måtte ha med seg nøkkel når de gikk på skolen fordi mor ikke var hjemme når barna kom hjem. «Og nøklebarn og ungdomskriminalitet, det gikk hånd i hånd. At barn kunne ha godt av å være i barnehage var ikke akseptert.» Kvinner som ville ha barnehager, ble sett på som egoistiske. «Mange mente at grunnen til at kvinner ville ha jobb, var at de ville ha luksusting som pelskåper og kjøleskap. Avisene var håpløse.»

Kvinneforbundet var også for kvinners rett til selvbestemt abort, og mente det var kvinnene som skulle ta avgjørelsen. «Vi ble kalt mordere. Det ble laget så mange søtladne historier av motstanderne våre, de brukte bilder av bunadskledde jenter som liksom var mor Norge, de gode mødrene.»

Alfhild var med å lage bladet som gikk ut til alle medlemmene. Det passet henne bedre enn å gå i demonstrasjonstog. «Jeg var så redd når vi skulle demonstrere, jeg syntes at folk glante på meg. Jeg nekta å bære paroler, det var litt mindre farlig å dele ut løpesedler, syntes jeg. Når noen viste at de mislikte det vi gjorde, syntes jeg det var fælt. Jeg hadde hjerteklapp hver gang jeg gikk rundt med underskriftslister også.»

Likestilte også hjemme?

Mannen hennes hadde store drømmer om et samfunn hvor alle var like, samtidig tenkte han på seg selv som forsørgeren i familien. Han var stolt av at Alfhild ble aktiv, men det skulle være innenfor visse grenser. Om begge hadde møte på samme kveld, mente mannen at Alfhild burde bli hjemme hos barna. «Det var hans møte som var viktigst, jeg tror aldri han trakk seg,» sier Alfhild. Hun veit at det var snakk blant naboene om at hun fløy altfor mye, og hvordan kunne Yngvar finne seg i det? «Men han og jeg hadde mange diskusjoner, og jeg fant ut at herregud, jeg er jo ikke dum!» Etter hvert skjønte mannen mer. «Han var ikke samme mannen da han ble pensjonist, langt ifra, han forandra seg veldig.»

Ut i arbeid

Da Alfhild hadde født tre barn, gikk hun på Mødrehygienekontoret og fikk prevensjonsveiledning. Der anbefalte de også at familien burde få seg et bedre sted å bo enn de 36 kvadratmeterne de hadde. Takket være deres oppmuntring fikk hun overtalt Yngvar til å låne 6.000 kroner, så de kunne flytte inn i ny leilighet. Med økte utgifter ville Alfhild søke jobb. Yngvar var imot det, for ingen skulle si at ikke han kunne forsørge familien sin. «Det måtte jeg bare overhøre,» sier Alfhild. Hun tok et års handelsskole og gikk på arbeidsformidlingen. Det var vanskelig å skaffe god jobb til en kvinne i hennes alder, sa de. Alfhild var 38 år, og burde se seg om etter noe å gjøre på en kafé eller som vaskehjelp. En venninne i Kvinneforbundet fortalte om en jobb på Luma fabrikker. Den fikk hun, og ble der i tjue år.

Noen som lytter i telefonen

Under den tyske okkupasjonen av Norge hadde Yngvar vært med i Osvald-gruppa som drev aktiv sabotasje. Gruppa var leda av Asbjørn Sunde som var veteran fra borgerkrigen i Spania. Osvald-gruppa var kommunistenes motstandsgruppe, og hadde vært ansvarlig for mange viktige aksjoner mot tyskerne. Etter krigen var Yngvar med i NKP og aktiv i Rørleggernes Fredsgruppe. Alfhild var aldri med i noe parti, men hun og de andre i Kvinneforbundet ble tatt for å være NKP-medlemmer. Kampen mot atomvåpen og for fred ble sett på som kommunistisk, sier Alfhild. Å være NATO-motstander gjorde også at en kom i søkelyset.

Alfhild og Yngvar merka at det hemmelige politiet fulgte med på hva de foretok seg. «Når vi fikk en telefon, oppdaga vi at det var andre på linja,» sier Alfhild. Flere ganger sa hun ifra til den hun snakket med, at nå er det noen som lytter, så nå slutter vi. I 1954 ble Asbjørn Sunde arrestert, anklaga for å være russisk spion. To menn fra overvåkingspolitiet kom for å forhøre Yngvar på arbeidsplassen hans. De hadde opplysninger om hvor han hadde vært på forskjellige tidspunkt, politiet hadde til og med fulgt etter når Yngvar gikk tur med barna sine. Hva hadde han gjort på alle turene sine? Og hva var den store gjenstanden han hadde hatt med seg til Sunde og kona en gang, og hvorfor ble han så lenge hos dem den gangen? «Den store pakka var en utslagsvask, Yngvar var rørlegger, og han monterte den hos Sunde, derfor tok det besøket så lang tid,» sier Alfhild. «Han fortalte ikke meg at politiet hadde forhørt han på jobben før lenge etterpå, for ‘han ville ikke skremme meg,’ sa han.»

Fra Østersjøuka. Kvinnene møtes under slagordet «Mot NATO for fred».Fra Østersjøuka. Kvinnene møtes under slagordet «Mot NATO for fred».

Overvåkningspolitiets lange arm

Alfhild og Yngvars politiske standpunkt fikk følger for flere enn dem sjøl. I 1967 var bestevennen til den eldste sønnen deres i militærpolitiet. Han ble stasjonert på NATO-hovedkvarteret, men fikk aldri sikkerhetsklarering til å komme inn i den sikre sonen. Da han spurte hvorfor, fikk han spørsmål om han hadde vært med i en rød ungdomsorganisasjon, besøkt Øst-Europa eller om foreldrene hans hadde vært kommunister. Han svarte nei på alle spørsmålene. Det kom aldri noe svar på hvorfor han skulle holdes utenfor. Året etter var sønnen til Alfhild i militæret, og han ble også militærpoliti. Da han opplevde en uforklarlig forflytning, ville han vite grunnen til det. Han fikk spørsmål tilbake om han hadde vært i Øst-Europa. Ja, sa han, hver sommer fra han var åtte år, de hadde jo besøkt mannen som hjalp faren den gang han satt i leir. De fikk vanskeligheter med å svare da han spurte om dette var grunnen til at han ble flytta. I mappa med opplysninger overvåkingspolitiet har samla om henne, ser Alfhild at to av sønnene er registrert med fødselsdato og meldinger om turer til Øst-Europa. Hun er ikke i tvil om at det som skjedde i militæret, har sammenheng med dette.

Brev fra «tante Alfhild»

Det hemmelige politiet har fulgt med på aktiviteter som var helt lovlige og åpne for alle interesserte. I 1955 var hun på tur med barn av tidligere krigsfanger til Tsjekkoslovakia. De reiste sammen med ei gruppe pionerer fra NKPs ungdomsorganisasjon. I et leserbrev fra turen skriver hun til avisa Friheten at ingen barn har vært syke på vei ned, og at de har bada i et fint fjellvann. Det lille leserbrevet for å berolige bekymra foreldre var underskrevet «tante Alfhild». Overvåkingspolitiet har satt en tjukk strek under «tante Alfhild», klippet ut innlegget og plassert det i sitt hemmelige arkiv. Hun fant kopien i mappa hun fikk utlevert, da Lundkommisjonen gjorde det mulig å få innsyn i overvåkingspolitiets materiale. Det var en liten bunke papirer hun fikk tilsendt, og mange av arkene er dessuten tomme og stemplet «strengt hemmelig» øverst. Det som har stått der, får hun ikke se. Det rapporteres ellers at Alfhild har deltatt på Østersjøuka som var et stort arrangement i DDR med deltakere fra alle verdens kanter. Overvåkingspolitiet har notert at Kampen Janitsjar var med på turen, likeledes en trekkspillklubb fra Trondheim. En bemerkning Alfhild har kommet med i en diskusjon, er gjengitt, også andres reaksjoner på det hun skal ha sagt.

Kvinnesakspionerer

Ideer og forslag Kvinneforbundet kom med, ble ofte stempla som kommunistiske og latterlige. «Jeg husker vi tok opp at det burde være en skolefritidsordning. Da vi kom med ideen, fikk vi høre at nå ville vi at det skulle bli sånn som det var i Russland, vi ville oppdra ungene på kollektiv basis, de skulle ikke få lov til å tenke sjøl.

Vi ble sett på som idioter, det gikk nesten ikke an å snakke om det vi kom med,» sier Alfhild. «Og så diskuterte vi det med at fem hundre husmødre står og koker hver sine poteter i samme nabolag. Vi ville ha servicehus med leiligheter og steder folk kunne gå og spise, det skulle være posthus og butikker i samme bygning. Da fikk vi høre at ‘nei, nå skal ikke kjerringene koke grauten sin sjøl, heller’. Det er bygget et par slike servicehus nå, og de er veldig populære. Vi var pionerer.» sier Alfhild.

8 kvinner i 8. mars-tog

I Kvinneforbundet har de feiret den internasjonale kvinnedagen 8. mars siden 1948. De første årene fikk de tillatelse til at åtte kvinner kunne gå etter hverandre på fortauet med plakater. Alfhild gikk ved siden av toget med løpesedler. En gang i femtiåra hadde de 8. mars-møte i en fullsatt sal i Folkets Hus. Der framførte de en sketsj om to kvinner, en enslig kvinne som ville adoptere et barn, og så en kvinne i nøyaktig samme situasjon som vil ha abort. Den første ble nektet å adoptere fordi hun var enslig, mens den andre ikke kunne få abort fordi hun var i jobb og var sunn og frisk. Alfhild spilte hun som søkte abort, og Yngvar var også med på scenen. 

8. mars 1962. Alfhild i lys strikkelue. Arrangementet var ved Osloavdelingen av Norsk kvinneforbund (kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).8. mars 1962. Alfhild i lys strikkelue. Arrangementet var ved Osloavdelingen av Norsk kvinneforbund (kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

Ydmyket av nye feminister

I 70-åra kom den nye kvinnebevegelsen. «Vi ble glade fordi det kom så mange nye med,» sier Alfhild. «Kvinnefronten, Brød og Roser og alle, de var så ivrige.» Samtidig kjente Kvinneforbundet seg overkjørt. «De nye visste ikke hvem Clara Zetkin var. De visste ikke hvorfor 8. mars oppstod eller når. Disse unge var så framfusende, de hadde sånne talegaver og utdanning og tru på seg sjøl. Vi hadde gått i tog i årevis, malt plakater og snakka om hvor viktig 8. mars var, og så kom de nye og kunne liksom alt og så på oss som gamle damer. Vi hadde ikke talegavene og ikke utdannelse. Det var veldig vondt. Og samtidig så vi jo at 8. mars-toget ble mye lenger enn det hadde vært.»  Hun forteller om ydmykende situasjoner hvor de ble usynliggjort og tilsidesatt av de nye kvinnene som ikke viste noen respekt for det Kvinneforbundet stod for eller hadde gjort. Det som skjedde den gangen, sitter i ennå, og for noen av dem har det for alltid tatt gleden vekk fra feiringa av kvinnedagen.

Stolt likevel

Motsetningene handlet også om at den nye kvinnebevegelsen kom med egen dagsorden og tok opp saker Kvinneforbundet hadde holdt seg langt unna. «De ville ‘ligge øverst’ og vifta med brukte bind, jeg syntes de spytta på kvinnesaken,» sier hun. Alfhild husker godt da det ble snakk om at datteren til en kjent kvinnelig politiker var blitt homofil. «Vi hadde aldri turt å nevne ordet engang!» sier Alfhild. «Vi hadde vel enda for mye i oss av det gamle, sånne tabuting synes vi ikke hørte til på 8. mars,» sier Alfhild.  «Det var kvinnenes kamp for fred, arbeid, barnehager og sånt som var viktig. Jeg husker noen syntes synd på mora fordi datteren gikk ut på den måten. Vi trodde det ville skade kampen å ta opp sånne emner.»

Det er fremdeles sårt å tenke på noen av konfrontasjonene med de unge kvinnene i Kvinnefronten og Brød og Roser, men Alfhild er ikke bitter. Hun er stolt over at Kvinneforbundet ikke ga opp arbeidet i de årene de slåss aleine, og hun fryder seg over framgangen og at kvinner nå har et helt annet rom enn da hun ble med i kvinnekampen. «Se på debattene på TV. Det er så mange flotte jenter med sine meningers mot. Vi så det jo ikke før. Jeg blir stolt selv om jeg ikke er enig med dem. Kvinnene er med!»

«Det er som å være et null.»

Alfhild 2006 (foto: Unni Rustad).Alfhild 2006 (foto: Unni Rustad).

Mappa til mannen kom i posten mens arbeidet med dette intervjuet pågikk. Den inneholder ett ark. Det står ingenting om arrestasjonen, forhørene, og alt materialet overvåkingspolitiet la fram den gang. På det ene arket Alfhild fikk tilsendt, kalles mannen hennes «en fanatisk kommunist», overvåkingspolitiet mener forøvrig han er «gløgg». De skriver at i 1953 er Yngvar på besøk hos noen de har strøket ut navnet på, og overvåkingspolitiet lurer på om Jensen har tenkt å gå i dekning. Det siste notatet er fra 1973, og gjengir en telefonsamtale hvor Yngvar skal til Tyskland og spør en annen om han skal hilse, og får til svar at han skal hilse alle kjente. Hvert ord er notert som om det var mistenkelig.

Alfhild sier at det å snakke om historia og se begge mappene har åpna ei sluse. «Jeg har hele tida stått på at jeg ikke merka så mye til overvåkinga, men saken er at jeg ikke har orka å tenke på det,» sier hun, «jeg har ikke villet. Jeg reagerte veldig den gangen. Vissheten om at noen lytta var forferdelig. Hver gang det var noe ble jeg nervøs. Og redd. Det har vært helt borte for meg. Nå er det som om jeg har stukket hull på en byll. Jeg husker at jeg bebreida meg sjøl for at vi hadde tatt med ungene på turene våre etter det som skjedde sønnen vår og vennen hans i militæret. Det gjorde så vondt. Så ble det borte, jeg ville glemme det,» sier Alfhild. «Jeg skulle gjerne gjort noe med dette nå, men jeg orker ikke. Det er vondt å lese hva de kaller mannen min. Og hvorfor sender de meg tomme ark? Navnene til de han ringte i Tyskland, er strøket ut, men han ringte til folk han satt sammen med i nazistenes konsentrasjonsleire. De hadde vært med å redde livet hans! Det kjennes så nedverdigende, som å bli sparka,» sier Alfhild. «Det er som å være et null.»

Ordforklaringer

Rallar: Omflakkende (jernbane)anleggsarbeider.
© ordnett.no

 

Beksømstøvler: Vinterstøvler som var vanlig i bruk fram til begynnelsen av 1960-tallet. Sålen var sydd sammen med overlæret med bekatråd (randsydd), derav navnet.

 

Paroler: Stort banner med påmalt slagord til bruk i demonstrasjonstog.

 

Pionér: Banebryter; foregangskvinne.
© ordnett.no

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no