portretter.no

Uhørte stemmer

Gerd Stub Andersen

Gerd Stub Andersen
«Spør du meg om jeg angrer på noe jeg gjorde under krigen så er svaret nei, tvert imot.»
Gerd Stub Andersen
FØDT: 1918

«Det var livet om å gjøre, jeg visste det,» sier Gerd om motstandsarbeidet hun var med på under krigen. «Det er ikke sikkert vi overlever, men vi får gjøre det vi kan, sånn tenkte vi. Jeg visste hele tida at dette gjør jeg fordi jeg mener det er riktig. Jeg ville gjort det samme om igjen i dag.»

Hun ble født i 1918 i Stavanger. Mora jobba på hermetikkfabrikk, og familien bodde på ett rom i leiligheten til en av arbeidskameratene hennes. Faren var en dyktig bygningsarbeider, men alkoholiker, så mora var hovedforsørger i familien til tross for at hun bare tjente ti øre timen.

Gerds mor og far (alle foto privat hvis ikke annet er nevnt).Gerds mor og far (alle foto privat hvis ikke annet er nevnt).
Gerd er stolt av mora. «Jeg tenker på henne med stor respekt,» sier hun, «hun sleit hardt og fikk til så mye.» Eldri Cecilie Helgaland som hun het, kom fra en gård høyt til fjells i Ryfylkeheiene. Det var mange barn på de tre gårdene som lå der, Gerd mener det var fjorten eller seksten barn bare i den ene familien. Vanlig skolegang var ikke mulig, det var altfor langt til bygda hvor skolen lå. I stedet kom «Skule-Knut» på langt besøk en gang i året. Han var lærer nede i bygda og dessuten moras bestefar. I fem uker hver sommer holdt han skole for barna på de tre fjellgårdene. Mora fikk ikke mer utdannelse enn disse sommerukene hvert år. «Hun lærte å lese, skrive og regne,» sier Gerd.  

Til hovedstaden

I 1920 brøt det ut streik på hermetikkfabrikken. Gerd tror det var grunnen til at mora slutta der og ble hushjelp hos en advokatfamilie som flytta til Oslo. I hovedstaden bodde Gerd og foreldrene i vaktmesterboligen på eiendommen til arbeidsgiveren. Foreldrene til faren var også med, tror Gerd, hun har et minne av den blinde farmora som ligger til sengs i det lille huset de bodde i. Mora hadde ansvaret for klesvask og reingjøring i hovedhuset, og faren gjorde hagearbeid ved siden av jobb som bygningsarbeider. Han fortsatte å drikke. «Uten mor hadde han havnet sammen med de andre fyllikene som stod og hang i Youngsbakken,» sier Gerd. For å bedre økonomien begynte mora å vaske drosjebiler om natta.

Etter hvert klarte hun å skaffe familien kommunal leilighet på ett rom og kjøkken. Møbler tok hun på avbetaling. Det var en stor dag da spisestuemøblementet ble levert. «Jeg husker jeg spurte om jeg fikk lov til å sette meg på en av stolene,» sier Gerd, som har møblene ennå. I flere år jobba mora nesten døgnet rundt. Da Gerd begynte på skolen var det nabokona som måtte vekke henne om morgen og sørge for at hun kom seg av gårde tidsnok, mor var ikke kommet hjem fra nattjobben når Gerd gikk hjemmefra.

Lønningsdag

Bygningsarbeiderne fikk utbetalt lønn hver uke, og det var om å gjøre å få tak i mest mulig av farens penger før han begynte å drikke dem opp. Hver fredag ettermiddag ble Gerd sendt på byggeplassen til faren. Andre barn og koner var ute i samme ærend, men Gerd stod for seg sjøl uten kontakt med de andre. De to brødrene til faren var også ofte på plass. Etter at Gerd hadde fått det faren var villig til å gi fra seg, satte de tre karene seg til å drikke. Dette var ganske vanlig på arbeidsplassene før, sier Gerd. Hun gjemte seg når faren kom sjanglende hjemover. Etter en sånn dag hendte det andre unger ropte i skolegården at de hadde sett faren hennes full i byen. «Det var en ganske tøff oppvekst,» sier Gerd. Barndommen gjorde henne tilbakeholden og forsiktig, og følelsen av mindreverdighet blir hun aldri kvitt.

Jobb og fagforening

Etter folkeskolen gikk hun ett år på Oslo Kommunale Fortsettelsesskole for Piker, det samme som åttende klasse nå. Om kvelden gikk hun på forskolen til skredderskolen, men selv om hun var flink til å sy, kom hun ikke inn der. I stedet tok Gerd et år på Oslo Kommunale Handelsskole.

Seksten år gammel ble hun ansatt på kontoret til en slipeskivefabrikk. Her jobba Gerd til krigen var slutt, etter hvert med regnskap og bokholderi. Det første hun ble satt til var å løpe rundt i byen med regninger til kundene. Hun hadde femti kroner måneden i lønn, og alt gikk med til å betale for seg hjemme og dekke utgiftene til sko og strømper. En dag ringte hun til Handel og Kontor og organiserte seg. Sjefen visste ingenting før representanten for fagforeningen plutselig stod i døra. «Jeg var så redd at jeg holdt på å besvime,» sier Gerd. Hun fikk gjennomgå fordi hun ikke hadde gitt beskjed på forhånd, men det endte med at hun fikk mer enn dobbel lønn. «Jeg var organisert i alle år etter det,» sier hun.

Gerd meldte seg også inn i AUF, Arbeidernes Ungdomsfylking. Der ble hun aktiv i en «tramgjeng», ei kulturgruppe ledet av dikteren Arne Paasche Aasen. Mor sydde uniformen, svart satengbukse og rød skjorte med hvit hammer. De underholdt på møter og tilstelninger. «’Oslo, du er vår egen by, fast og trygg du hviler…’, den husker jeg, og så selvfølgelig «Internasjonalen». Årets høydepunkt var å synge den på Youngstorget 1. mai.» De politiske diskusjonene var hun ikke like mye med på. «Jeg var sosialist, men ikke så politisk bevisst, på møtene sang jeg og leste opp dikt,» sier Gerd. «Jeg var i festkomiteen og havnet som regel på kjøkkenet hvis noe skulle gjøres.»

Tidlig i ungdommen traff hun Rolf Sunnås og ble forelska. De gifta seg etter kort tid, og fikk leilighet i Sars' gate rett ved Carl Berners plass i Oslo. Bygget var helt nytt, og de kunne velge hvor de ville bo. De valgte nummer 66, og fikk to rom og kjøkken med bad og balkong. «Det var rene himmelriket,» sier Gerd.

Panikkdagene

Så kom Hitlers invasjon i Norge og det som seinere ble kalt «panikkdagene». Alle ville ut av Oslo fordi det gikk rykter om at engelskmennene ville bombe byen. «Jeg kom meg opp på en lastebil hvor folk stod tett på lasteplanet,» sier Gerd. Bilen var på vei oppover Trondheimsveien hvor bilene stod i kø, på fortauene gikk en strøm av mennesker. «Alle biler var fulle, det var ikke plass til flere voksne, men jeg så en kvinne som tok barnet sitt ut av barnevogna og strakte det opp til folk på lasteplanet. Folk var desperate etter å redde barna sine.  Jeg husker ikke at noen sa noe, vi kjørte bare videre,» sier hun. Folk må ha funnet tilbake til hverandre seinere, problemer med at barn ble borte fra foreldrene hørte hun i alle fall aldri om.

Mens kolonnen sneglet seg oppover Trondheimsveien bestemte Gerd seg for at dette ville hun ikke være med på, hun ville ikke flykte. «Hvis det er noe jeg kan gjøre så må jeg gjøre det,» tenkte hun. Hun hoppet av og fikk sitte på med en tom bil ned til byen igjen. I oppgangen hennes var det uvanlig stille, fjorten av seksten familier hadde rømt byen.

Dynamitt i kjelleren

Gerd og mannen ble med i ei illegal gruppe, hun tror det var gjennom Norsk Folkehjelp. Gerd reiste rundt og underviste i førstehjelp. Hva mannen hennes var involvert i visste hun ikke. Av og til forsvant han og ble borte i flere dager uten at hun ante hvor han var. I begynnelsen av 1942 fikk Rolf beskjed om at han måtte rømme til Sverige for ikke å bli tatt. Gerd skulle egentlig ha vært med, men hun nekta og ble igjen i leiligheten sammen med en leieboer. Før mannen dro ble de enige om at de skulle leve hvert sitt liv, ekteskapet deres var over.

Leieboeren var en venn av mannen og også aktiv i kampen mot tyskerne. «Han satt oppe om natta og lagde illegale aviser,» sier Gerd. Så ble han avslørt og arrestert, og hun ble igjen alene. En dag fikk hun besøk. Han som kom var kamerat både med leieboeren og den tidligere mannen hennes. Han spurte om hun kunne tenke seg å la en gruppe i motstandsbevegelsen bruke leiligheten hennes. Den passet veldig bra, med fluktmulighet til taket gjennom loftet og lagerplass i kjelleren. Gerd sa ja.

Dermed ble leiligheten hennes tilholdssted for en av de mest aktive sabotørgruppene i Norge gjennom store deler av krigen, Osvald-gruppa, ledet av Asbjørn Sunde, en veteran fra den spanske borgerkrigen. Selv om hun ikke visste så mye om hva slags aksjoner de utførte, var hun klar over at det var et livsfarlig oppdrag hun sa ja til. Tyskerne gjorde hva de kunne for å få tak i mennene hun åpnet hjemmet sitt for. «Jeg visste at de måtte dekkes,» sier Gerd.        

Nå ble jobben hennes viktig også som beskyttelse. For å skjule det hun var med på, måtte fasaden være i orden, hun måtte gi inntrykk av å leve et helt normalt liv. «Jobben ga meg et alibi,» sier Gerd. Medlemmene i gruppa skulle vite så lite som mulig om hverandre, og Gerd fikk dekknavn som alle de andre. Fra nå av var hun «Sara».

«Sara»«Sara»

Mennene brukte mange forskjellige metoder for å skjule hvem de var og hva de holdt på med. Ofte kom de til leiligheten i stjålne uniformer, av og til forkledd som tyske soldater, som statspoliti eller i hirduniformen de norske nazistene brukte. Under en av de nederste skuffene i kjøkkenbenken var det gjemmested for ekte og uekte legitimasjonspapirer, og i kjelleren oppbevarte de et stort lager dynamitt. Gerd måtte være forberedt på at de ville bli angrepet. Hun fikk beskjed om at når hun åpnet døra for noen hun ikke visste hvem var, skulle hun ikke stå midt i døråpningen, da ville hun bli truffet med en gang om det var tyskere som skøyt inn i leiligheten. «Og om jeg ble arrestert måtte jeg ikke si noe, det var instruksen.»

Pistol under hodeputa

Menn gikk ut og inn av leiligheten. De skulle ha mat og få vasket klær. Hun fikk god hjelp med maten av en onkel på Vestlandet som sendte store sekker havregryn med en annen slektning som var kaptein på en kystbåt. Sekkene måtte hun hente på kaia og bringe i hus uten å vekke oppmerksomhet. Mora kom ofte og hjalp til med alt arbeidet. Hun hadde jobb på en kafé i nærheten, seinere begynte hun som vaskehjelp på Victoria terrasse, hvor tyskerne forhørte og torturerte fanger. Noen så stygt på henne fordi hun jobbet for fienden, men Gerd visste at mora brukte muligheten til å ta med seg beskjeder til og fra dem som ble holdt fanget der.

De to kvinnene snakket aldri om det som foregikk i leiligheten eller hva gruppa holdt på med, men Gerd er sikker på at mora skjønte alt selv om hun aldri spurte om noe. «Det lå jo pistoler under hodeputene, og hun var ikke dum,» sier Gerd. En dag noen av mennene kom hjem med åtte-ti kaniner lagde mora et festmåltid. Hvor kaninene kom fra ble det ikke sagt noe om, men Gerd visste at de hadde tilhørt tyske offiserer som holdt til i en leir ikke langt unna. De hadde satt en stor schæfer til å vokte kaninburet utenfor brakka deres. Hun ler når hun tenker på historia om hvordan karene gjorde seg til venns med bikkja, og tok med seg det som var av kaniner.

Hver dag gikk Gerd på jobb i slipeskivefabrikken. Gjennom hele krigen hadde hun ansvar for at regnskapet ble riktig ført. Selv om hun var aldri så nervøs og redd måtte hun prøve å glemme det, late som ingenting, og konsentrere seg om jobben. «Tallene skulle jo stemme,» sier Gerd.

Av og til ble Gerd direkte blandet inn i gruppas aksjonsplaner. En gang var hun alene i leiligheten i mange timer sammen med en tysk fange som skulle passes på. Hun hadde fått revolver hun skulle bruke om det ble nødvendig. Andre ganger ble hun sendt på oppdrag for å forberede gruppas aksjoner. «Jeg kledde meg ut så ingen skulle kjenne meg igjen, og så gikk jeg for eksempel til en bank og så meg rundt,» sier hun. Det hun fant ut var nyttig informasjon når gruppa seinere «hentet» penger for å finansiere virksomheten sin. «Det skjedde mye den gang som virker nokså vanvittig nå,» sier Gerd.         

Hun husker spesielt godt den dagen medlemmer av gruppa skulle kidnappe «Sancho» som lå på Ullevål sykehus. Han var med i «Osvald-gruppa», og var blitt arrestert under en av aksjonene deres. Kameratene visste at han ble torturert, og de var redde for at han ville sprekke om han måtte lide mer. Sykehusområdet var godt bevoktet av tyske vaktstyrker, men de hadde fått melding om at «Sancho» skulle til røntgenundersøkelse og dermed bli fraktet i ambulanse mellom to bygninger. De visste også når det skulle skje. «Det var vel en lege som hjalp til med å ordne det,» tror Gerd. «Stein» skulle stå med pistol i sykehusporten og dekke dem som dro inn for å få kameraten ut av ambulansen og over i deres bil. Mye kunne gå galt den dagen, og siden Gerd hadde blitt kjæreste med «Stein» hadde hun hjertet ekstra langt opp i halsen mens hun satt over regnskapene og ventet på beskjed. «Så ringer han midt på dagen, jeg tror klokka var omtrent ett. ’Alt er i orden, vi er på vei ut’, sier han og legger på. Da var jeg lettet,» sier Gerd. 

Når det ringte på døra...

Hun var 24 år da hun begynte dobbeltlivet, ung og vakker og eneste unge kvinne blant mange menn som levde uten kontakt med kvinner. Det var ikke til å unngå at mange ble betatt. «Håret hennes var som en moden kornåker,» sier han som ble mannen hennes seinere. «Jeg opplevde aldri ubehageligheter, » sier Gerd.

At folk snakket om henne og spekulerte på hva hun holdt på med fikk hun høre seinere. Naboene så jo at menn kom og gikk og det hendte noen så at hun og mora vasket store mengder mannsklær i vaskekjelleren. Heldigvis var det lås på tørkerommet. Flere hadde trodd hun drev et bordell, hørte hun etter krigen. Gerd tror at grunnen til at de ikke sa noe mens det pågikk kan ha vært at noen av mennene jo kom i naziuniform. 

Gerd og mannen besøker Sars' gate 66. (Fra Morten Conradis 'Sabotører i mørke' – en dokumentarfilm om Osvaldgruppa.) Gerd og mannen besøker Sars' gate 66. (Fra Morten Conradis 'Sabotører i mørke' – en dokumentarfilm om Osvaldgruppa.)

Hun var fullt klar over hva hun risikerte, og hva som ville skje om noe gikk galt. Medlemmer av gruppa var blitt skutt av tyskerne, de som ble arrestert fikk hard behandling. «Vi visste hva slags tortur de ble utsatt for,» sier Gerd. Hun var anspent hele tida, det var vanskelig å slappe av eller sove, og hun var ofte redd. «Hver gang det ringte på begynte jeg å skjelve,» sier hun. Flere av de andre brukte alkohol for å holde ut redselen og døyve nervene, men Gerd klarte seg uten.

Fred

I over tre år risikerte hun livet i kampen for at landet skulle bli fritt, og i mai 1945 kom dagen hun hadde drømt om. Gerd stod med tårer i øynene og så barn med norske flagg komme nedover Kirkeveien den dagen tyskerne overga seg. Etterpå dro hun og kjæresten til svigerforeldrene, og hun husker at de stod sammen i en tett ring på kjøkkenet uten å si så mye.

Diskusjonen om hvem som hadde gjort mest i kampen mot tysk okkupasjon kom raskt i gang. «Flere begynte å skryte og framheve seg sjøl, » sier Gerd, «enkelte snakket som om de hadde vunnet krigen helt alene. Det var vondt, og kjentes veldig urettferdig». Osvald-gruppa hadde gjort en innsats svært få andre i Norge kunne vise maken til, men ingen nevnte dem med et ord. «Det var som om vi aldri hadde eksistert,» sier Gerd. At mange i gruppa var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, var en viktig grunn til å at de aldri fikk den anerkjennelsen de hadde fortjent, mener hun. Selv var hun ikke medlem, og partipolitikk var aldri viktig i gruppa. «Vi snakket ikke om sånt, vi var med i motstandsbevegelsen mot nazismen, ferdig med det,» sier Gerd. Medlemmene i Osvald-gruppa ble enig om å tie stille om det de hadde foretatt seg og la andre krangle om æren og medaljene.

I 1949 giftet hun seg med «Stein», eller Roar som han egentlig het. På bryllupsdagen tok de nygifte trikken til Ekeberg-restauranten og feiret med smørbrød, kaffe og ei flaske sjampanje før de tok trikken hjem igjen. Takket være lån og stipend kunne Gerd reise til København og ta toårig utdannelse som førskolelærer. Hun gjorde det svært bra til eksamen, og skrev en oppgave rektor på skolen fortalte han hadde lært mye av. Så dro hun hjem til Norge, begynte å jobbe i barnehage og fikk to egne barn.

Gerd, Roar, Kari og Frode.Gerd, Roar, Kari og Frode.

Hva krigen kosta

Krigen var over, faren for å bli tatt fantes ikke lenger, hun kunne leve et trygt liv uten å behøve å være redd. Det gikk ikke så bra. «Tida etter krigen ble vanskelig for oss alle,» sier Gerd. Mange hun kjente fra krigens dager hadde store problemer med psykisk og fysisk helse. De hadde gjort livsfarlig arbeid i flere år under krigen uten å knekke, hvorfor greide de ikke nyte freden?

Ingen skjønte den gang hva krig og påkjenninger gjør med mennesker, forteller Gerd. Et hjelpeapparat for å støtte dem som trengte det fantes ikke. Selv gikk hun til psykiatrisk behandling et helt år, men uten å forstå at de dårlige nervene hadde sammenheng med det hun hadde opplevd i krigsårene. Hos psykologen diskuterte de aldri krigen. Hjelpen hun fikk var piller mot depresjon. Mannen hennes hadde mareritt om natta, han ropte og slo om seg fordi han ble tatt av tyskere og skulle forsvare seg. «Jeg hadde det mer inni meg hele tida,» sier Gerd, «jeg var psykisk helt gåen. Jeg ble redd for å være alene med barna om natta da de var små, jeg var redd for å gjøre dem noe. Jeg trodde jeg holdt på å bli gær’n,» sier hun. «Jeg turte ikke si noe til noen, men jeg hadde det helt forferdelig».        

Gerd hadde lagt alle krigsminnene under et tett lokk, og gjorde det hun kunne for å glemme at de fantes. Det var ikke bare minnene om alle påkjenningene som ble borte for henne. «Det hendte jeg møtte folk fra gruppa uten å kjenne dem igjen, og vi som hadde hatt så sterke bånd oss imellom. Det var leit,» sier Gerd.

Endelig synlig

I 1994 fikk hun og mannen besøk av historikeren Lars Borgersrud. Han forsket på krigshistorien og særlig kommunistenes innsats. Borgersrud kunne blant annet fortelle at om ikke krigen hadde vært slutt våren 1945 ville Osvald-gruppa høyst sannsynlig blitt avslørt og tatt av tyskerne. Han hadde funnet opplysninger om at en av de mest berykta angiverne for Gestapo var flyttet inn rett i nærheten av tilholdsstedet deres. Han mente også at Gerd og mannen hadde blitt overvåket av det hemmelige politiet etter krigen.

Gerd og Roar med historikeren Lars Borgersrud på Sollia, et av gjemmestedene til Osvald-gruppa under krigen (foto: Unni Rustad).Gerd og Roar med historikeren Lars Borgersrud på Sollia, et av gjemmestedene til Osvald-gruppa under krigen (foto: Unni Rustad).

Borgersrud ba Gerd og Roar Stub Andersen fortelle om det illegale arbeidet de hadde vært med på. Og så begynte de å snakke om begivenhetene de hadde tidd stille om siden 1945.  Historien og innsatsen deres ble dokumentert i Borgersruds bok «Nødvendig innsats». Det gjorde godt å få oppreisning. «Han ga oss et ansikt, det var stort, jeg kan nesten ikke få takka han nok,» sier Gerd.

Møtet med Borgersrud førte ikke bare til at det de hadde bidratt med under krigen endelig ble synlig. Hun merket at det var godt for henne å snakke om alt hun hadde gjort sitt beste for å glemme. Gerd begynte å ane at det kunne være en sammenheng mellom det de hadde vært med på, og nerveproblemene og angsten som hadde plaget henne og mannen så lenge. Om ikke Lars Borgersrud hadde kommet den gangen veit hun ikke hva som hadde skjedd. «Det tør jeg ikke tenke på,» sier hun.

I 2002 skulle Gerd og mannen på busstur til St. Petersburg. Hun kjente seg sliten, men ble likevel med. Før de kom til svenskegrensa fikk hun slag. På grunn av ei stor ulykke fikk hun ikke den hjelpa hun trengte før klokka halv elleve om kvelden.

Gerd i 2006 (foto: Unni Rustad).Gerd i 2006 (foto: Unni Rustad).

Da var kreftene hennes brukt opp, og siste rest av  forsvarsmekanismene Gerd hadde holdt ved like i nesten seksti år brøt sammen. Hun begynte å snakke om Sars' gate 66 allerede i ambulansen, og fortsatte på sykehuset. Det var ikke mulig å stoppe. Det hun sa ble skrevet ned. «Nå står alt i journalene på sykehuset, og jeg kjenner meg så mye lettere. Det er som ei bør ble tatt av meg,» sier Gerd.

De gjenlevende i Osvald-gruppa møtes hver 1. mai på Sentralbanestasjonen ved en minneplakett om gruppa. 1. mai 2004 holdt Gerd tale om sammenbruddet sitt som lærte henne hvor viktig det er å snakke med hverandre om det som er så vanskelig.

Den høye prisen hun betalte for innsatsen sin under krigen har ikke fått henne til å angre. Da en lege på sykehuset spurte henne om det var noe hun ville hatt ugjort, sa Gerd: «Spør du meg om jeg angrer på noe jeg gjorde under krigen så er svaret nei, tvert imot.» Og så begynte hun å gråte.

Ordforklaringer

AUF (Arbeidernes ungdomsfylkning): Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.

 

”Tramgjeng”: Politisk amatørteater.

 

Sabotør: en person som driver bevisst arbeid for å ødelegge noe, stanse noe.


Gestapo: Det nazistiske Tysklands hemmelige politi.
© ordnett.no

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no