portretter.no

Uhørte stemmer

Gunvor Slaatten

Gunvor Slaatten
«Jeg ble aldri dulla med i oppveksten, det har redda meg.»
Gunvor Slaatten
FØDT: 1928

«Jeg kaller meg sjøl terrorist, for jeg har blitt behandla som om jeg skulle være det. Jeg er blitt straffet hele livet fordi jeg var gift med en mann fra gruppe Osvald».

Hun ble født i februar 1928 som et av åtte søsken i et tømmerhus i lia over Einavannet, fire mil sør for Gjøvik. Det var harde tider, spesielt for mora som var 46 år da det yngste barnet ble født. Innimellom fødslene hadde mora også en abort. Gunvor husker hvordan faren løp som en gal ned til bygda for å låne telefon og ringe til legen. Familiene oppe i lia hadde verken strøm eller innlagt vann, det fikk de først etter krigen. Gunvor vokste opp med parafinlamper og vann fra brønn.

Skoleveien var lang, og om vinteren kunne det være tretti kuldegrader. En av de mindre brødrene hennes fikk frostblemmer på ørene og nesa på vei til skolen en dag, Gunvor jagde han foran seg så han skulle få varmen. Heldigvis var det skole bare annenhver dag. I fjerdeklasse fikk hun samme lærer som faren hadde hatt. Den gamle mannen kunne være så trøtt at han satte seg bakerst i klassen og sov. Da skøyt elevene små papirkuler på hverandre med gummistrikker. De måtte lære mye utenat, både bibelhistorie og salmevers. «Det hendte unger begynte å grine når de ikke kunne leksa,» sier Gunvor. «Hvis dette skjedde en dag læreren var i dårlig humør, måtte alle sitte inne i friminuttet som straff.»         

Helga, Gunvor sin mor (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).Helga, Gunvor sin mor (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).

Faren var skogsarbeider. Moren hadde vært i tjeneste hos folk siden hun var ganske ung, og var kjent for sine gode kaker, lefser og flatbrød. Folk betalte for å få hjelp av henne når de skulle bake. Av og til var hun på jobb hos folk som bodde langt unna og var hjemmefra både to og tre dager. Da tok Gunvor seg av søsknene og faren som kom fra skogen. De hadde fem mål poteter og grønnsaker, hun kan ikke huske at de noen gang hadde for lite mat.

Rød snø

9. april 1940 gikk hun på skolen som vanlig ifølge med venninna Berte Marie. Før hun gikk hjemmefra, hadde Berte Marie hørt faren si at «tyskerne kom til landet vårt i natt», det hadde de sagt på radioen. Krig visste Gunvor om fra før. En gammel nabo som hadde krystallapparat, fulgte med på nyhetssendingene. Om sommerkveldene pleide han å fortelle det han hadde hørt, til dem som venta i skogkanten på at kuene deres skulle komme fra beite og bli melka. Ungene satt sammen med de voksne og fikk med seg det som skjedde ute i verden. «‘Nå har tyskerne gått inn der, og nå har de gått inn der’, sånt sa han,» sier Gunvor. «Det var veldig nifst. Jeg husker at en av de voksne sa ‘hvor lenge er det før de kommer hit?’ Vi visste at krig betydde at folk ble drept.» Da Gunvor og Berte Marie kom på skolen, sa læreren «nå er vi i krig». Så fikk elevene fri resten av dagen. Da hun kom hjem, satte Gunvor seg ved vinduet og så ut på snøen. Hun tror det var tankene om skyting og blod som gjorde at hun så snøen skifte farge. «Den ble en gang rød og en gang hvit, sånn skifta det på, jeg glemmer det aldri,» sier hun.

Smør og sølv må gjemmes!

Bygda fikk snart føling med den tyske okkupasjonen. Først kom soldatene til den andre sida av Einavannet, det hørtes høye rop og bråk derifra. Tyskerne oppførte seg som udyr og stjal det de ville ha, fortalte folk. Det gjaldt å berge unna verdisakene, så ikke tyskerne fikk tak i dem. «Karer og kvinnfolk kom oppover fra bygda med sølvtøy og smør de hadde kinna,» sier Gunvor. Fem menn sov ei natt på kjøkkengolvet deres før de fortsatte videre oppover i lia. En bonde kom hjem til dem en dag for å skrive opp det de hadde av mat i huset. Hun tror det hadde å gjøre med at de skulle få rasjoneringskort. «Det var fort gjort å skrive opp hva fattigfolk som oss hadde.»

Gunvor var nede ved Einavannet sammen med to venninner da hun så de første tyskerne. De kom til hest. «Det er det verste jeg har sett. Hestene var så redde at de fløy sidelengs, jeg trur de må ha blitt slått. En av soldatene stoppa og gikk av hesten for å ta bilde av oss. Det var fullt av tyskere så langt en kunne se. Jeg var veldig redd.» Tyske fly gikk lavt over hustakene og bråkte forferdelig. Da de hadde passert, var jordene dekt av flyveblad med meldinger til det norske folk. Engelskmennene hadde planer om å komme og okkupere landet, stod det, nordmenn måtte være observante.

Alt er forbudt!

Det var så mye nytt en måtte venne seg til. På stolpene i bygda kom det opp plakater med regler og forbud og trusler om straff hvis en ikke gjorde som tyskerne sa. Rullegardiner måtte alltid brukes foran vinduene om kvelden, så det ikke slapp ut lys, en kunne bli skutt om en ga husrom til fremmede mennesker. Ikke en gang læreren forstod tysk, men ungene fant ut alt som stod. «Verboten» betydde forbudt, og ordet ble ofte brukt. «Alt var forbudt, det var ingen fester eller noe sånt,» sier Gunvor. Hun synes ikke hun hadde noen ungdomstid.

I 1942 var Gunvor ferdig med folkeskolen og ble konfirmert fjorten år gammel i oktober. Hun hadde svart kjole til konfirmasjonen, det hadde de fleste den gangen. Å få tak i kjolestoff var ikke enkelt, for kjøpmannen på Gjøvik krevde både penger og en forsyning ekte smør som betaling. «Han regna nok med at mor var bondekjerring og benytta muligheten til å skaffe seg noen ekstra goder,» tror Gunvor. Det samme skjedde da mora gikk for å kjøpe nye sko til datteren.

Etter at hun var ferdig med skolen, var Gunvor hjemme og gjorde det som måtte gjøres i huset. Familien led ingen nød. Av fiskemjøl lagde hun fiskekaker, og salt sild var godt sammen med grøt laget av vann og rugmjøl de fikk kjøpt på mølla i nærheten. «Og far fikk en liten kjøttrasjon fordi han var skogsarbeider. Vi hangla oss igjennom,» sier Gunvor. Da faren ikke fikk mer skogsarbeid, var han på nødsarbeid for å utbedre veien mot Eina. Om høsten hadde ungene potetferie, og alle var med å plukke poteter på gardene. «Det var ikke så mye du fikk i betaling, men du fikk jo så god mat. Kjøttkaker og makaronistuing, det beste jeg visste.»

Nazister og elgkjøtt

To gutter fra bygda mista livet ganske snart. Begge ble drept i kamper med tyskerne, den ene var bare nitten år. I 1942 måtte en av brødrene hennes og et søskenbarn rømme til Sverige fordi en angiver fortalte nazistene at de to hadde skutt en elg. Moren hadde lagd god kjøttsuppe av elgen, og familien satt og spiste da det banka på døra.  «Plutselig kommer to mann inn og spør hva det er vi spiser.» Han som spurte var en kjent nazist. Det var elgkjøttet deres han var interessert i. Gunvor tror han var ute etter å tjene ekstra penger på å selge det på svartebørs. Nazisten tok med seg kjøttet som var igjen, men børsa til broren ble ikke beslaglagt. Det var strengt forbudt for andre enn tyskerne og deres venner å ha våpen, så de var heldige. «Vi kunne blitt skutt for det,» sier Gunvor.

Gunvor i 1959.Gunvor i 1959.

Ett år etterpå kom nazistene tilbake. Sammen med en bror hadde Gunvor vært på Hadeland for å hente lønninga til faren. Da de kom hjem, var lensmannen og han som hadde tatt kjøttet deres nettopp gått. De var organiserte nazister begge to. Lensmannen anklaga familien for å ha gjort innbrudd hos partikameraten. «Det var selvfølgelig vi fattige som ble anklaga,» sier Gunvor. Familien hadde ingenting med innbruddet å gjøre, men da lensmannen undersøkte huset, fant han hagla som tilhørte broren i Sverige. «Vi var uvørne, men vi trudde jo ikke vi skulle få den nazisten på døra igjen,» sier hun. Lensmannen trua faren og den eldste broren på livet og sa at hvis han fant en eneste patron, skulle de på Grini begge to. «Men de fant ingen patroner. Dem måtte en jo lage sjøl under krigen, jeg husker far satt med hagl og krutt.» De slapp Grini, men far og bror lå borte noen netter, og alle hadde fått skrekken i seg. «Jeg syntes jeg hørte tyskerne hver eneste natt,» sier Gunvor. Hun tenkte på mora som hadde giktfeber og lå til sengs, og de minste barna, hvordan skulle det gå hvis nazistene kom igjen?

I en periode i 1943 var Gunvor hushjelp hos en tømmermåler. «Kona hans var så uttafor at hun bare satt og røkte,» sier Gunvor. Mjølet de hadde i huset, var det ikke mulig å bake brød med, husker hun. «Skorpa ble brun, og så var det bare deig inni. Mjølet var det som ble igjen etter at tyskerne hadde tatt det beste.» Gunvor var uvant med kuer. Tømmermåleren hadde to, og da hun prøvde å melke den ene, sparket kua bakut og melkebøtta gikk veggimellom. Hun var ikke lenge i husposten, for mor fikk giktfeber og trengte henne hjemme. Gunvor husker hun gikk i sju timer for å komme hjem.

Med håndgranater under senga

En dag i 1944 fikk Gunvor beskjed om å komme til en familie i bygda som hadde telefon. Noen hadde ringt og spurt etter henne. Gunvor var flau, for hun måtte ha hjelp til å ringe tilbake, hun hadde aldri brukt telefon før. En dame på Raufoss som broren kjente, fortalte at nazistene var på vei. Seinere fikk Gunvor vite at noen av de mest ettersøkte folka i Norge, hadde tilhold i bygda. Asbjørn Sunde, lederen for Osvald-gruppa, hadde vært i skjul der sammen med familien sin og flere medlemmer av gruppa. De var allerede advart og hadde rømt da Gestapo starta sin store leteaksjon.

En kveld i slutten av november samme år gikk døra opp hjemme hos dem. «Jeg husker vi hadde fyrt opp i ovnen både i stua og på kjøkkenet, vi brukte det som lys når vi ikke hadde mer parafin igjen,» sier Gunvor. «Plutselig kommer broren min inn med Asbjørn Sunde og Ole Slaatten.» Hun visste at dette var folk det var farlig å ha i huset. Sunde var lederen i Osvald-gruppa, og Slaatten var også med i denne kjente sabotørgjengen som hadde gitt tyskerne så mange problemer. «Vi hadde forferdelig dårlig plass. Jeg overlot senga mi til dem, og sjøl lå jeg på golvet inne ved ovnen i stua.» De gikk i dekning enda lenger vekk fra bygda mens det ble bygd et nytt rom til dem på loftet. Der levde de to Osvald-medlemmene i skjul de siste månedene av krigen. «Jeg lå med en håndgranat under senga hver natt,» sier Gunvor. «Hvis tyskerne kom, skulle jeg nappe ut ringen og hive håndgranaten på tyskerne. Vi hadde blitt blåst i været alle sammen. Det kom ingen nazister, men jeg har tenkt mye på det etterpå.»

De to mennene dro sin vei da freden kom. Osvald-karene ga mora fire hundre kroner som takk for hus og mat, og for det kunne mor kjøpe ku. Dessuten lå det igjen ei rifle etter dem, og den skulle leveres på Eina. Mennene hadde sørga for penger til transport, og Gunvor ble sendt i drosje for å gi våpenet til en overkonduktør som hadde hjulpet sabotørgruppa med informasjon. Tyskerne hadde ennå ikke dratt den dagen hun dro avgårde i drosja med våpenet liggende i fanget. Hun ble stoppet på veien, men fikk lov til å fortsette. «Jeg syntes det var litt nifst, jeg må innrømme det,» sier Gunvor.

Tyskerne var mine fiender

Midt i fredsrusen skulle Gunvor og mor i konfirmasjon til en nevø. På toget fikk Gunvor veldig vondt i halsen. Hun hadde difteri, sa legen. Gunvor mener det var et slags musikkhus på Høvik som ble brukt for å få plass til alle som ble rammet av sykdommen. «Vi lå i en svær sal. Noen av dem hadde lammelse, de lå inne i surstofftelt.» Mange som fikk difteri døde av det den gang, blant annet to unge i hjembygda. «Jeg kan takke skjebnen for at jeg ikke var hjemme da jeg fikk difteri, da hadde jeg dødd jeg, også,» sier Gunvor.

I etasjen over pasientene var kvinnene som ble kalt tyskertøser innkvartert med barna sine. De hørte at barna gråt mye. Under krigen hadde det gått mange rykter om de norske jentene som var «gærne etter tyskerne». Gunvor hadde hørt folkesnakk den gang om et sted på Brandbu hvor norske jenter kledde av seg og dansa for de fremmede soldatene. Selv om det hadde vært mange kjekke karer blant tyskerne, hadde det aldri vært aktuelt for Gunvor å ha noe med dem å gjøre. En gang en tysk soldat ville flørte med henne slo hun lua av han. «Jeg skulle i butikken på Brandbu. Der var det fullt av tyskere. Han kom så frekt bort til meg, og uten å tenke meg om slo jeg lua av han. Det var en spontan reaksjon, for jeg så på tyskerne som fiender, mine fiender.»

Kjærlighet og tuberkulose

Det var vanlig at ungdommen i bygda reiste ut for å finne arbeid, og flere av søsknene til Gunvor hadde jobb i Osloområdet. I 1946, da hun var atten år, reiste hun til hovedstaden og begynte på Blystad fabrikker hvor de lagde hansker og skinnjakker og all slags strikk. Lønna var tredve kroner uka. I byen traff hun igjen Ole Slaatten som hadde gjemt seg hos dem under krigen. De ble kjærester og flytta sammen hos foreldrene hans, og våren 1950 gifta de seg.

Bare noen måneder etter kom Gunvor på sykehus med tuberkulose. Etter å ha vært ute av sykehuset i noen måneder fikk hun vann i den ene lunga. Hun hadde høy feber, store smerter og kunne nesten ikke puste. De fikk beskjed om at det ikke var plass på sykehuset, så Gunvor lå hjemme. Tilslutt dro mannen hennes til Helserådet og ga dem beskjed om at han ville sitte der i protest helt til kona fikk plass på sykehus. Da ordna det seg. Hun var innlagt mesteparten av de to første årene hun var gift, og det tok lang tid før hun var på beina igjen.

Gunvor og Ole.Gunvor og Ole.

Gunvor og Ole hadde fått leilighet gjennom Sporveiens Boligbyggerlag hvor han var sekretær. Om sommeren ble det varme vannet ofte stengt på grunn av rasjonering. «Det var jo så fattig ennå,» sier Gunvor. Likevel var det stort å ha sitt eget, og i kjelleren var det vaskeri og tørkeskap. «Godt og varmt var det også.» Begge hadde dårlig helse, Ole ble verre og verre. Han hadde nyregrus og fikk magesår, og ble aldri ordentlig bra. Gunvor tror det hadde mye å gjøre med det han gikk igjennom under krigen. I 1953 ble han operert for magesår og gikk ned 20 kilo. Etterpå måtte han på rekreasjon for å komme seg.

Lederen for Osvald-gruppa Asbjørn Sunde og kona hans Astrid bodde i nærheten, og de to parene vanket sammen og hjalp hverandre når de kunne. «Vi hadde forferdelig dårlig råd, vi hadde jo slitt så mye med sykdom alle sammen,» sier Gunvor. «Astrid var veldig snill, vi fikk et dynetrekk av henne, gardiner fikk vi også.» Astrid Sunde ble mer og mer plaget av leddgikt, og tuberkulose hadde hun hatt flere ganger. Hun kom seg ikke til frisøren, og det hendte Gunvor vasket og klippet håret hennes, så hun skulle kjenne seg bedre.

Mennene i den svarte bilen

Det var ikke bare problemer med helsa. Sovjet som hadde slåss mot nazismen sammen med alle motstandsfolk i Norge, ble hovedfienden i den kalde krigen som utvikla seg. Det ble skapt en stemning mot kommunistene og alle som kunne mistenkes å stå på samme side som dem. Verken Ole Slaatten eller Gunvor hadde vært med i partiet, men Osvald-gruppa hadde vært kommunistenes motstandsgruppe, og nå ble alle som hadde vært med der tatt for å være suspekte individer som kanskje fremdeles samarbeida med russerne. «Jeg skal si vi merka det!» sier Gunvor.

Utenfor leiligheten til Gunvor og Ole på Torshov stod det stadig en svart bil. Den tilhørte overvåkingspolitiet, sa Ole. Sjefen for Overvåkingspolitiet, Asbjørn Bryhn, hadde samarbeida med Osvald-gruppa under krigen, en gang hadde de til og med redda livet hans. Nå var han leder for en etat som så på Osvald-gruppa og vennene deres som mulige fiender av landets sikkerhet. I den sivile politibilen satt det som regel to mann med vidbremma hatter og lange kapper. Spanerne hadde full oversikt over begge utgangene til blokka.

Gunvor ville helst ikke tenke på at de ble holdt under oppsikt, men det var ikke lett å glemme det. Når hun og mannen skulle gå en tur, kunne det dukke opp ukjente menn. «I mange tilfeller virka det som om de ville at vi skulle legge merke til dem,» sier Gunvor. En gang merka de at en spaner stod sammen med dem på bussholdeplassen. Han glante på dem og gikk på samme buss, men de hoppet av rett før døra ble lukka. Spaneren måtte bli med videre. Sunde-paret ble holdt under enda nøyere oppsikt. «De kunne ikke røre seg! Alt de gjorde, ble sett på som en fare for rikets sikkerhet!» sier Gunvor.

«Fru Slaatten, du er arrestert!»

Så kom februar 1954. Dagen før hadde Gunvor vært borte hos Astrid Sunde, men ingen svarte da hun ringte på. Asbjørn Sunde var allerede arrestert, anklaga for å være russisk spion, men det visste ikke Gunvor. Hun dro på sykehuset og besøkte Ole. Den ene nyra hans var ute av funksjon. Han lå på kirurgen og hadde så vondt at han lå dobbelt i senga. «Jeg skulle bare hjem en snartur, for jeg var bedt til svigerforeldrene mine på middag, og etterpå skulle jeg tilbake på sjukehuset og besøke mannen min igjen. Men det rakk jeg ikke,» sier Gunvor. «Jeg ble arrestert på vei hjem. Ved Lilleborg skole kom to menn plutselig opp bak meg og sa ‘fru Slaatten, du er arrestert.’ Jeg så på dem, jeg så på begge to, jeg sa ikke et ord.» De to mennene hadde bil og sjåfør borte i gata, og ville være med henne hjem for å gjøre husundersøkelse. «Jeg bare låste opp døra til leiligheten og satte meg i en stol mens de så over det lille vi hadde. Det var fort gjort. I skapet fant de ei tredjedels flaske konjakk. De ville vite hvor vi hadde fått den konjakken fra. Jeg visste at mannen min hadde fått den på den russiske ambassaden, men hvorfor var det farlig? Han hadde ikke gjort noe arbeid for den. Ransaket de huset til folk som hadde fått presanger på den britiske og den amerikanske ambassaden? Jeg sa ikke noe, og ba dem spørre Ole.»

Arbeiderbladet februar 1954 (kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

Arbeiderbladet februar 1954 (kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).Arbeiderbladet februar 1954 (kilde: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

Gunvor var helt uforberedt på at hun kunne bli arrestert. «Det hadde ikke falt meg inn i det hele tatt,» sier hun. «Men jeg har aldri hatt panikk, så jeg ble bare med. Jeg fortalte dem at jeg var nødt til å få sagt fra til svigerforeldrene, de var eldre mennesker som venta på meg. De kjørte meg dit. De to politifolkene satt ute i bilen. Jeg stod i gangen og ringte på og sa det er kommet noe i veien, så jeg kan ikke komme til dere. Det var alt jeg fikk lov å si. Og så måtte jeg bare gå. Svigerforeldrene mine visste ikke noe.»

Politifolka tok henne med på Victoria Terrasse hvor tyskerne hadde pleid å forhøre og torturere fanger. «Jeg hadde ikke noe greie på rettsvesenet, det var ukjent for meg hva en skulle gjøre. Jeg kunne forlangt en advokat, men jeg trudde at jeg måtte betale det sjøl, og jeg hadde ikke penger. Det var ingen som sa noe om at en kunne få oppnevnt advokat,» sier Gunvor.

Forhør og fengsel

Hun ble arrestert rundt halv fire, og forhøret varte til over midnatt. De mente Ole hadde hatt ulovlig kontakt med russerne, og tolka alt Gunvor og Ole hadde gjort som ledd i en plan. Konjakkflaska var mistenkelig, og hva gjorde hun og mannen når de var ute og gikk, og hvorfor gikk de så mange turer? Alt ble mistenkeliggjort. Gunvor fortalte om og om igjen at Ole hadde hatt en stor operasjon og trengte å trene seg opp og bli sterkere, men det var ikke det de ville høre. Politiet mente de traff russere på turene sine. «Jeg visste ikke hvor overvåka vi var før jeg ble forhørt,» sier Gunvor. Spørsmålene deres viste at spanerne hadde fulgt etter henne uansett hvor hun skulle. «De spurte mange spørsmål om ei mystisk pakke, hva det var i den, og hvorfor jeg tok den med på Sagene,» sier hun. «Det hadde seg sånn at jeg fikk noe sild av Asbjørn og Astrid. Siden jeg var aleine og ikke hadde kjøleskap, tok jeg med silda til svigerforeldrene på Sagene, for det var bedre at de spiste den opp. Det står i mappa fra overvåkingspolitiet at jeg reiste dit samme dag, men det var egentlig dagen etter. Politiet ville ha det til at jeg var kurér og mente pakka var til en mistenkelig person som bodde på Sagene!» De kom ingen vei med henne. Etter det lange forhøret ble hun kjørt til fengslet i Åkebergveien. 

Broren og søsteren til Gunvor kom hjem til henne på besøk et par dager etter at hun ble arrestert. Da ingen åpna, var de redd det var skjedd ei ulykke og ringte både brannvesen og politi. At Gunvor var arrestert, fikk familien først vite av en mann som leste det i avisa flere dager etter at det skjedde. Familien hennes hadde ikke avis, og ikke fikk de beskjed av politiet. Gunvor tror bråket fra familien førte noe godt med seg, hun ble kjørt hjem en liten tur for å hente undertøy og det hun trengte. «Da var den eldste søsteren min og en av brødrene mine kommet dit», sier Gunvor. «Det var ikke stort vi fikk prata. Men de syntes det var forferdelig, de visste jo at jeg ikke har foretatt meg noe straffbart i hele mitt liv. Og så skulle bli arrestert. Jeg hadde to politi med meg inn. Søsknene mine fikk høre hvor jeg var og at jeg hadde det bra.»

Da hun ble tatt med til det første forhøret hos en dommer, så hun ikke ansiktet hans klart. «Han satt i en sånn tåke, langt borte. Jeg tror ikke det var en dommer, jeg tror det var en av etterforskerne. Og så fikk jeg akkurat de samme spørsmålene som jeg hadde fått før. Og jeg svarte på samme måte, jeg hadde ingenting å skjule, det var sant det jeg fortalte.»

Mannen med konfektesken

Gunvor hadde brev- og besøksforbud de to ukene hun satt inne. 8. februar, den dagen hun fylte 26 år, fikk hun besøk likevel. Det var en spaner som kom, Gunvor kjente han igjen. En dag hun skulle til søsteren som var sjuk og hjelpe henne med de to små ungene hennes, hadde hun sett denne mannen på veien. Det var rett før hun ble arrestert. Nå kom han med konfekteske. «‘Han skulle hilse fra mannen min’, sa han, og så leverte han meg konfektesken. Den var det selvfølgelig politiet som hadde betalt, for Ole lå jo på sykehuset og hadde ikke penger.» Kanskje ville han at hun skulle betro seg til han. «Men jeg hadde ingenting å prate med han om. Vi satt bare og så på hverandre,» sier Gunvor.

Politiet mente hun hadde dekka mannen sin mens han møtte russerne. Det ble sett på som mistenkelig at hun hadde slutta i jobben for å være hjemme. «Tenk på det! Jeg hadde jo tuberkulose, og var sjukmeldt et helt år etter å ha vært innlagt, det var derfor jeg var hjemme!» Etter to uker kom to folk fra overvåkingspolitiet og sa at hun kunne få slippe ut. «Da var de så høflige, de hentet kaffe og kaker, de var som to engler. Og så kjørte de meg hjem og fortalte at de het Tofte og Madsen og ga meg telefonnumrene sine og sa at hvis jeg fikk noen problemer, så skulle jeg bare ringe. Det var ikke måte på falskheten.» Politifolkene ga henne beskjed om at hun ikke skulle snakke med journalister. En journalist fra VG kom på døra hennes seinere, men hun hadde gjester, og det passa dårlig. Gunvor angrer på at hun ikke sa ja til å fortelle hele historia.

Alene hjem fra fengselet

«Da jeg kom hjem fra fengslet, var jeg alene. Mannen min var blitt arrestert samme dag som meg. De arresterte han på sykehuset. Han ble kjørt rett på sykestua i fengslet. I mappa står det at han skulle utskrives likevel. Det er løgn,» sier Gunvor.

Mannen satt inne lenger enn Gunvor. Hun var aleine i leiligheten i over en måned. «Folk oppførte seg rart når de traff meg. De visste ikke hva de skulle gjøre eller si. Hvis ikke de sa morn, sa ikke jeg morn, heller. Men frua over som ellers gjerne ville være litt fin, hun stoppa meg en dag og sa at hun hadde sett disse fremmede mannfolkene som gikk ut og inn av leiligheten vår mens vi var borte, og det synes hun var skammelig. At de kunne finne på å gjøre det når ingen av oss var hjemme! Jeg fikk på en måte oppreisning av henne,» sier Gunvor.

Tretti kommunister var blitt arrestert samtidig, men myndighetene hadde problemer med å begrunne anklagene. Tjueseks av de arresterte, deriblant Gunvor og Ole, fikk verken bøter eller rettssak, men brev i posten om at sakene mot dem var henlagt på grunn av bevisets stilling. Asbjørn Sunde og en til fikk fengselstraff, to fikk forelegg

«Verken Ole eller jeg tilhørte noe parti. Det var nok for politiet at han hadde vært med i gruppe Osvald, for der var det flere som var kommunister og som hadde vært i Spaniakrigen. Og da var alle samme ulla, sånn tenkte de. Vi ble arrestert fordi vi vanka sammen med Asbjørn og Astrid,» sier Gunvor.

Naboen følger med

Overvåkinga fortsatte etter at de slapp ut. «Vegg i vegg med oss hadde vi en som jobba for overvåkingspolitiet på fritida,» sier Gunhild. Mannen stod egentlig i butikk, men det var tydelig at han fulgte svært godt med på det som skjedde hos Gunvor og Ole. De la merke til at han alltid skulle ut når det ble stille inne hos dem. «Uansett hvor seint vi gikk og la oss gikk han ut rett etterpå. Vi hørte så godt hvordan han tok frakken av kleshengeren inne i gangen, for den lå rett innenfor der vi sov,» sier Gunvor. En kveld stod Ole opp og gikk ut i gangen akkurat da naboen var på vei ut. Da han så Ole, gikk naboen fort inn til seg sjøl igjen, og han slutta helt med de seine kveldsturene sine. En dag ikke lenge etterpå ringte det på døra. Hun så at det var en fremmed kar og lukket ikke opp. Så kom mannen igjen sammen med vaktmesteren. Hun spurte dem hva det gjaldt. «‘Dere forstyrrer opplegget til TV-en på den andre sida av gata,’ sa mannen, og ville inn å kontrollere stikkontakten.» Mannen hun ikke kjente, gikk rett bort til en kontakt inn mot stua til naboen, skrudde den opp, tok ut en liten dings og sa «se her!» Så fór de ut. «Det han tok ut, var senderen de hadde,» sier Gunvor.

Hun begynte å følge med i avisene. «En dag stod det bilde av mannen min, og under stod det at Ole Slaatten hadde innrømt å ha mottatt penger fra sovjetrusserne. Men da tente mannen min. Han ringte ned til Asbjørn Bryhn som fremdeles var sjef i overvåkingspolitiet, og krevde dementi med en gang. Det var ikke lenge før det kom.»

De brukte lang tid på å komme seg etter arrestasjonen, og det de opplevde slapp aldri helt taket. De ble ikke kvitt tanken på at noen kanskje lytta på dem eller fulgte med på hva de gjorde. Gunvor fikk magesår gang på gang. «‘Prøv å ikke ha problemer’, sa legen, ‘prøv å slappe av’.» I 1959 fikk Ole det første hjerteinfarktet. Gunvor ga opp tanken på å få seg en jobb. «Jeg ble husmor, noen måtte være til stede. Han hadde så mange infarkt at jeg kom ut av tellinga,» sier Gunvor, «og unger var ikke mulig på grunn av alle helseproblemene.»

Løgner

Ole døde i 1981. Da det ble mulig å få innsyn i hva overvåkingspolitiet hadde sagt om dem, fikk Gunvor både hans og sin egen mappe. Her står historiene politiet samla om dem, alt det som skulle bevise at de var spioner for Sovjet. «Det er så mye løgn og så mye unøyaktigheter!» sier Gunvor. Asbjørn Sunde skulle ha gått ut og inn hos dem, skriver politiet blant annet. Gunvor husker at han og kona var hos dem én gang. Overvåkingspolitiet har til og med bommet på datoen for Oles død enda annonsen stod i avisa. Det står i mappa at Ole hadde hatt mystiske kontakter under et rekreasjonsopphold og at han tok en rar vei da han skulle hjem. Han var blitt observert i Oslo dagen etter, og hadde vært på byen om kvelden i lysegrå dress før han gikk til Asbjørn Sunde og sov der. «Ingenting av dette er sant,» sier Gunvor. «Jeg veit ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde de folka foran meg som har fabrikkert alle disse historiene.»

«Jeg kaller meg sjøl terrorist»

Gunvor 2006 (foto: Unni Rustad).Gunvor 2006 (foto: Unni Rustad).

Selv om hun aldri ble dømt for noe og veit at hun er uskyldig, er det som om noe hefter ved henne. «Og forfølgelsene sluttet ikke med at saka ble henlagt,» sier Gunvor. Seinere har telefonen blitt avlytta, papirer har blitt borte, underskrifta hennes er forfalska, og det har vært innbrudd i leiligheten hennes. Men Gunvor har aldri vært redd. «Du gjør deg hard. Du blir hard av urettferdighet. Jeg kaller meg sjøl terrorist, for jeg har blitt behandla som om jeg skulle være det. Jeg er blitt straffet hele livet fordi jeg var gift med en mann fra gruppe Osvald,» sier hun. Hun er ikke tvil om at det handler om forfølgelse av kommunister og alle som hadde med dem å gjøre. «Det har vært ei svartmaling av kommunistene allerede siden før krigen var slutt. Kommunistene var reine satan. Du var ikke et menneske, det var bare sånn.»

«Egentlig har en vel ønska seg et annet liv, som normale og friske folk har, men jeg har lagt det meste av dette bak meg,» sier Gunvor. «Det går ikke an å hate hele livet. Da hadde jeg ligget under torva for lenge sia. En må ta livet som det kommer. Jeg ble aldri dulla med i oppveksten, det har redda meg.»

Ordforklaringer

Krystallapparat: Svært enkel form for radioapparat (med hodetelefon og uten strømtilførsel).
© ordnett.no


Kinna:
Kjernet.


Flyveblad:
Blad, ark med tekst av opplysende el. agiterende art. Eksempel: Demonstrantene delte ut flyveblad.
© ordnett.no


Folkeskolen:
7-årig grunnskole.


Osvald-gruppa:
Norsk motstandsgruppe. Kjent for å være kommunistenes gruppe.


Difteri:
Smittsom sykdom som særlig angriper svelget og strupen.
© ordnett.no


Tyskertøs:
Begrepet «tyskertøs» ble brukt om kvinner som hadde et kjærlighetforhold med tyske okkupanter og/eller fikk barn med dem. De ble anklaget for å være i ledtog med fienden. Som straff ble de klippet av håret og vanæret på det sterkeste.
© Wikipedia.no

Kurér:
Ilbud som skal fremføre en hemmelig melding.
© ordnett.no


Forelegg:
Bøtestraff i mindre saker.
© ordnett.no


Dementi:
Avsanning, benektelse av riktigheten i et rykte, en avismelding osv.
© ordnett.no

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no