portretter.no

Uhørte stemmer

Tulle Elster

Tulle Elster
«Alt jeg ville var å sitte på kontor!»
Tulle Elster
FØDT: 1939

«Bortsett fra den ene skyteepisoden, var jeg personlig aldri redd. Jeg var så engasjert og overbevist om at fredsbevegelsen hadde rett at jeg blåste i det meste av det som skjedde.»

Tulle hadde nettopp fylt seks år da freden kom i 1945. Hun husker det godt. «Alle mødrene hentet plutselig inn barna sine, tok på dem bunad, heiste norske flagg, brente de sorte rullegardinene og sa at ‘nå er det fred’.» Tulle visste ikke hva fred var, og moren hennes var ikke hjemme, men den eldre søsteren tok henne med til Smestad-krysset på sykkelen sin. Der stod det mange mennesker og stirret utover fjorden. I solnedgangen blinket det i noe der ute. «‘Ser du det?’ spurte søsteren min, ‘der kommer kongen, og de boksene der er fulle av sukkertøy!’ Jeg stod lenge og så på kongens båt, den gikk så innmari sakte,» sier Tulle. Da hun var på leir ute i fjorden året etter, forstod hun at det hun hadde trodd var sukkertøybokser, var tankene på et oljeraffineri.

Hva er vitsen med skolen?

Tulle kommer fra bohemkretser med mange kunstnere og utradisjonelle mennesker. Moren ble gift og skilt tre ganger, i likhet med flere andre i slekta. Først ble hun pianistinne og bodde i London og USA, så skilte hun seg og ble billedhugger i hjemlandet. Den dagen kong Haakon kom hjem, var Tulle i morens atelier over Karl Johans gate. «Fortauene var tettpakka, folk var ville. Mor bandt meg med tau festa til veggen, så lå jeg utover gesimsen og kasta blomster.»

«Mor var en mangfoldig dame. Når hun hadde fest for kunstnervennene sine, kunne hun opptre både som sigøyner og spåkjerrring. Når det var finere fester, kunne hun være fryktelig småborgerlig. Og hun var så vakker! Jeg trillet etter mor på mine korte ben. «Dikk, dikk,» sa folk og kløp meg i magen. Jeg ble mobba av ungene i gata til jeg var åtte år fordi jeg var så tjukk. Det gikk nesten på livet løs av og til. Så flyttet vi til et annet strøk av byen. Der oppdaget jeg at jeg var sterk. Ett år etterpå traff jeg en guttegjeng som alltid hadde mobba meg. ‘Så forandra du er blitt’a,’ sa de. De prøvde seg ikke engang. Jeg hadde fått selvtillit.»

Jeg trillet etter mor ... (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).Jeg trillet etter mor ... (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).

«Siden jeg visste at to og to var fire og dessuten kunne lese og skrive, skjønte ikke mor vitsen med skolen. Noen uker etter at jeg hadde begynt der, sa mor ‘Tulle, i dag skal vi på sopptur!’ ‘Ja, men mamma, jeg har begynt på skolen.’ ‘Pytt, jeg skriver melding at du har vært syk!’ Hun gikk aldri på foreldremøter, hun syntes ikke jeg trengte å gjøre lekser, bare jeg fulgte med i timen.»

Redsel

Minnene fra krigen satt i Tulle lenge. «I 1950 hørte jeg på radioen at det var krig i Korea. Jeg var alene hjemme som vanlig, det lå en femmer og en lapp på kjøkkenbordet om hva jeg skulle handle. Jeg ventet lenge før jeg sprang i butikken, og jeg lyttet etter fly. Det skulle bli krig. Jeg visste ikke hvor Korea var, jeg hørte bare ordet krig, og krig, det er her. Når flyalarmen gikk under krigen, satt vi mye i potetkjelleren, vi ble ikke bomba, men andre ble jo bomba, og mange slektninger satt i konsentrasjonsleir. Mors søster satt på Falstad, og onkelen min måtte flykte til Sverige, det var mye som gjorde at jeg visste hva krig var. Jeg hadde hørt om Hiroshima, jeg hadde hørt at det fantes en bombe som gjorde at skilpaddene i Stillehavet ville opp i trærne istedenfor å gå tilbake ut i vannet når de hadde lagt eggene sine, og fuglene ble blinde og falt ned i havet, sa de voksne. Jeg hadde sett bildene fra Auschwitz, bilder av lik og sånt, de sirkulerte overalt.»

Drømmen om kontorjobben

Etter folkeskolen tok Tulle realskoleeksamen og ett år på handelsskolen. «Og så flyttet jeg hjemmefra da jeg var 17 år og begynte å jobbe. Jeg ville klare meg selv. Jeg ville jobbe på kontor, jeg hadde ingen drømmer ut over det, og ingen politiske meninger. Mor fortalte meg en gang at vi stemte Høyre fordi vi hadde eget hus, og arbeiderne stemmer Arbeiderpartiet fordi de er arbeidere, og kristne folk stemmer på Kristelig Folkepartiet, og bønder stemmer på Bondepartiet. Og Venstre, det husker jeg hun sa var for folk som var imot prevensjon og for nynorsk. Sånn var verden.»

Tulle begynte i jobb på kontor og likte seg godt. Så fikk moren stipend og tok henne med til Italia. På vei gjennom Tyskland besøkte de en slektning som var halvt tysk og hadde studert i Oslo i trettiårene. Da krigen brøt ut, ble han innkalt til Hitlers hær. «Han kom med Blücher til Norge, overlevde da båten ble senket, og i fire år var han soldat i Oslo hvor han hadde både venner og familie. For ikke å kompromittere dem vendte han seg bort og hilste ikke når han møtte dem på gata. Hele tida søkte han om å bli flyttet, men han snakket jo flytende norsk. I 1944 eller ´45 fikk han overflytning til Berlin, og var med på helvetet der, men overlevde det også. Mor og jeg var de første fra Norge som besøkte han. Jeg måtte ikke si noe til min ste-bestefar, for han hatet alt som var tysk,» sier Tulle.

Ut i verden!

«I Roma tok vi sightseeingbuss. Foran i bussen stod det en lys, blåøyd italiensk dame i blå uniform og guidet oss på fem språk. Jeg var så imponert! Nå visste jeg hva jeg skulle bli!» Tulle sa opp kontorjobben da hun kom hjem og mer eller mindre bløffet seg til å bli guide i Oslo ved å si at hun kunne tysk, mens hun i virkeligheten hadde strøket til eksamen. «Jeg strøk jo bare i grammatikk. Snakke kunne jeg! Og de eldre guidene var sjeleglade for å slippe å guide tyskere,» sier Tulle. Så dro hun til London og tok kurs i italiensk og fotografering. Hun tok sertifikat på tolv timer i halvtomme gater i Oslo da hun var 21 år og myndig, kjøpte en gammel folkevogn i Hamburg og kjørte til Perugia i Italia hvor hun studerte ved det «Internasjonale Universitet for utlendinger». Da Tulle snakket flytende italiensk, fikk hun jobb i Firenze, først i et reisebyrå, deretter som tolk for sjefen i Italias største busselskap. Hun ble guide for amerikanske turister på Vestlandet, var med norske turister til Skottland og England, og da de første charterturene begynte, ble hun fast stasjonert i Spania, deretter Hellas og til slutt Bulgaria. Og så fikk Tulle en gammel drøm om Sahara oppfylt, og i fem år var hun safarileder og sjåfør i Tunis, Algerie og Marokko.

Tulle i Sahara.Tulle i Sahara.

Er dette Amerika?

Det var i Nord-Afrika Tulle møtte finlandssvenske Kristian som hun fremdeles bor sammen med. Han var statsviter og diplomat i Stockholm og lettere rysta over hvor lite Tulle visste om politikk. «Som guide skulle du ikke snakke religion og politikk, og i Sahara hadde vi verken radio eller aviser,» sier Tulle. «Revolusjonen i ’68 hadde jeg ikke hørt om, Vietnamkrigen visste jeg heller ikke noe særlig om, jeg var bare sikker på at amerikanerne hadde rett. Vi hadde slektninger som var deportert til Sibir eller hadde rømt fra Sovjet, så i familien vår var vi antikommunister, mens USA ble framstilt som et drømmeland.»

I 1972 dro Kristian og Tulle på en lang reise i Sør-Amerika. De begynte i New York. Tulle fikk fullstendig sjokk. «Det lå uteliggere i gatene, folk bodde i rennesteinen, til og med bak søylene ved inngangen til Wall Street bodde det folk med alt de eide i noen plastposer.Var dette Amerika? Den dagen vi kjørte sørover ut av byen, hadde det hadde allerede kommet mye snø. Vi kjørte forbi et jorde med en liten hytte, og midt på jordet stod det en liten, naken negerunge. I snøen.»

Tulle og Kristian hadde folkevognbuss med New York-skilt og skulle til Mexico. Mange amerikanere de traff, advarte dem og fortalte at der var det livsfarlig, de kom til bli ranet og voldtatt. På veien nedover hadde de planlagt å sove i bilen. Det gikk dårlig. Mange ringte politiet med en gang de så dem. «Politiet kom ofte før vi hadde sovna,» sier Tulle. «Vi kunne ikke være noe sted uten å bli jaget. Vi ble mer og mer engstelige. Inne i Texas begynte vi faktisk å bli redde for hva amerikanerne kunne finne på.» Den siste dagen i USA satte de seg ned på en øde plass ved en grusvei langt inne i en skog der de trodde de kunne være i fred. Plutselig kom en politibil med fulle blålys, og ut hoppet to politimenn med hver sin pistol og ga dem ordre om å komme seg vekk. «Nå kjører vi til Mexico,» sa Tulle. «Mye fattigdom, mye rikdom, veldig mye uvitenhet, det var møtet med Amerika.»

Vi er ikke gringoer!

«Da vi kom til Mexico, var jeg først litt redd, men etter hvert oppdaget vi at folk var vennlig innstilt, særlig når de hørte vi ikke var ‘gringoer’ som alle amerikanere ble kalt sør for Rio Grande. Vi så fattigdommen og søplehaugene i utkanten av byene der unger sloss med gribber om matrestene, men vi følte oss aldri truet som i USA. I Mexico hadde de bokhandlere, og vi kjøpte Octavio Paz og leste hans beskrivelse av hva som skjedde før OL i Mexico City i 1968. Politiet tok med seg en masse fattigfolk på lastebiler og kjørte dem 500 kilometer i alle retninger for at byen skulle være pen og ren og rik til OL. De som protesterte, samlet seg på den største plassen i Mexico City. Demonstrantene forlangte dialog, og myndighetene sa de ville stille opp. I stedet kom de med automatpistoler. Tre tusen ble drept, massakrert midt i byen uten at det noen sinne stod et ord i avisene,» sier Tulle.

Tulle og Kristian i Mexico.Tulle og Kristian i Mexico.

De kjørte via Yucatan og gjennom Belize. Da de fortsatte inn i Guatemala, så de store kanoner som pekte mot det lille nabolandet, og på den lange kjøreturen gjennom jungelen ble de stadig vekk stanset av bevæpna soldater og spikermatter. En kveld kom de til en landsby hvor folk forsvant i mørket med en gang de så at det kom fremmede. Etter et par timer kom en gammel mann nølende bort til dem. Tulle forklarte mannen at de ikke var «gringoer», og etter hvert kom flere av landsbyboerne ut av gjemmestedene sine. Alle var redde. De hadde nettopp åpna ei massegrav med tre tusen døde mennesker, ubevæpna slektninger og venner, blant dem flere barn. De visste ikke hvem som hadde drept dem, og kunne ikke forklare hvorfor det var leiesoldater der. Det var også noen Green Berets, amerikanske elitesoldater, i området. Soldatene brukte ofte levende indianere som mål for å øve seg til tjeneste i Vietnam, sa landsbyboerne.

Tulle og Kristian gikk til det finske konsulatet i Guatemala City for å fortelle om massakren. «Indianerne er opprørere, vi må ha lov å forsvare oss,» sa den finske konsulen, en hvit guatemaler med europeiske forfedre.

Utpekt som kommunist

Da de kom hjem etter seks måneder, var det ikke lenger mulig å lukke øynene for hva som skjedde i verden. «Jeg var helt desperat,» sier Tulle. «Jeg skrev avisartikler og fikk dem i retur, ingen trodde meg. Kristian fikk skylda, fordi han var finsk. Den gang stod det SF (Suomi Finland) på bilen vår, og mange trodde det stod for Sovjet-Finland. Alt var absurd. Jeg ble utpekt som kommunist!»

Tulle gikk til Amnesty International, den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen. «Amnesty var de eneste jeg visste om, som gjorde noe. Kontoret deres var på Karl Johan, jeg ble medlem nr. 40. Nå har jeg meldt meg inn igjen og blitt medlem nr. førti tusen et eller annet. Jeg var aktivt medlem der i sju år,» sier Tulle. Da Framtiden i våre hender kom i gang, starta hun lokallag i Sandefjord der hun fortsatt bor. «Det var radikalt nok den gang for å bli hengt ut. Flere av de 60 medlemmene ba om å få medlemsbladet innpakka i gråpapir så ingen skulle se det!»

Kvinner for Fred lanseres i Sandefjord 8. mars 1980 (foto: Kvinner for Fred).Kvinner for Fred lanseres i Sandefjord 8. mars 1980 (foto: Kvinner for Fred).

Høsten ’79 fikk hun høre at USA skulle «modernisere» sine atomvåpen i Europa. «Det var et sjokk, jeg visste ikke at de hadde atomvåpen i Europa,» sier Tulle. Så begynte protestene mot galskapen. «Fire kvinner rundt et blått kjøkkenbord i København lagde et manifest, et parolegrunnlag, og det ble Kvinner for Fred.» I løpet av et halvt år var det nesten ikke en by eller et tettsted i hele Skandinavia som ikke hadde Kvinner for Fred-gruppe. En halv million kvinner skrev under på oppropet mot atomvåpen og krig og krevde våpenmilliardene til mat.

Sammen med to andre tok Tulle initiativ til ei lokal Kvinner for Fred-gruppe i Sandefjord i 1980. 25 kvinner og menn kom på det første åpne møtet. I løpet av kort tid hadde fire hundre folk meldt seg inn i det som skulle bli Sandefjord Fredsgruppe, en sammenslutning av Kvinner for Fred, Nei til Atomvåpen, Kristent Fredslag, Norges Fredslag og mange andre organisasjoner.

Kvinneskrik

«Med en gang jeg begynte med fredsgruppa, begynte det å skje ting,» sier Tulle. En formiddag mens mannen var på jobb, ringte telefonen. Tulle husker at det var sol og fint ute. «Det var helt stille i den andre enden, og så ble det satt på et lydbånd. Jeg hørte kvinneskrik, ikke et vanlig skrik, men som om det var et genuint opptak fra et torturkammer. Jeg ble stiv av skrekk. Dette er noe av det første jeg husker.»

Forsvarsforeningen var imot dem, og lottene og reserveoffiserene begynte å demonstrere. «Og AKP-erne ville ikke være med på noe fredsarbeid, så de slutta å hilse enda vi var sammen under Alta-aksjonen(Alta-aksjonen, se også intervju med Ruth Rye Josefsen).

Fra den første fredsmarsjen (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).Fra den første fredsmarsjen (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

«Den første fredsmarsjen var i 1981,» sier Tulle. «Eva Nordland, Wenche Søranger og Rachel Pedersen starta det hele. Etter mye arbeid marsjerte 3500 personer fra København med store paroler der det stod ‘Nei til atomvåpen i øst og vest’. Jeg var med siste uka, fra Belgia til Paris. Da vi kom inn til Paris, var vi 20 000, og veldig mange flere hadde gått deler av marsjen.»

Dra til Sovjet!

Tilhengerne av atomvåpen sa at kvinnene gikk feil vei, det var Sovjet som hadde skylda, det var der de burde marsjere. Kvinnene bestemte seg for å gjøre det ingen trodde ville være mulig. Fem kvinner reiste for å forhandle med russerne. De ble mottatt med åpne armer, men etter at de kom hjem, hørte de ikke mer. Det viste seg at lederen for den sovjetiske fredskomiteen var død. Han som tok over, var barnebarnet til Tsjukov, den mest berømte generalen under krigen. «Han var kommunist og general og mente som sine kollegaer i vest, at atomvåpnene var nødvendige for ‘å opprettholde balansen’ mellom øst og vest,» sier Tulle. Russerne ville gjøre kvinnenes besøk i landet om til en sightseeingtur, de ville betale for alle utlendingene og ville ikke godta at de skulle bo på ungdomsherberge. Forhandlingene ble harde. Til slutt gikk kvinnene med på å ha en time sightseeing i Vinterpalasset og at de skulle bo på hotell, men de insisterte på å betale sine egne utgifter. «På grunn av de store og folketomme strekningene mellom byene skulle vi ta tog og så demonstrere i byene langs ruta; Viborg, Leningrad, Kalinin, Moskva, Smolensk, Minsk.»

Redaktøren i Sandefjord Blad skrev at de kom til å bli kjørt rundt i lukkede kuvogner, så ingen skulle se dem og så få ta et par partikamerater i handa. «Vi visste ikke hva vi kunne vente oss,» sier Tulle. «Stor var derfor overraskelsen da vi kom ut av toget i Leningrad. Der ventet tusenvis av folk med taler og flagg og faner, og de fulgte oss hele veien langs elva Neva til hotellet.»

Hvor ble det av fredsmarsjen?

De var bare 350 stykker som fikk gå marsjen i Sovjet, 300 skandinaver og femti russere. «Den første dagen stilte vi fire og fire, litt langt fra hverandre, så toget skulle bli langt. Seks kvinner fra Kvinner for Fred i fargerike kjoler gikk forrest med den flotte fanen vår. Så begynte vi å gå. Vi kom over en bro, og plutselig var hele fredsmarsjen forsvunnet, vi var seksten i rekka, og bare russere. Jeg så ikke et eneste kjent menneske noe sted. Jeg ble helt forskrekka, det gikk så fort, og jeg spurte folk hvor det var blitt av fredsmarsjen. ‘Vi er fredsmarsjen,’ fikk jeg til svar. Det virka som om hele Leningrad var på beina. Jeg spurte en dame som snakka tysk: ‘hvordan visste dere dette om dette, hvor kommer alle disse menneskene ifra?’ ‘Jeg våkna klokka seks i dag og hørte på radioen at det skulle være fredsmarsj i byen,’ sa damen, ‘jeg har ikke spist frokost, jeg bare heiv på meg klærne og løp ut i byen.’ Toget ble lengre og lengre, og fortauene var fulle av folk som overøste oss med blomster.»

Selv journalisten Hans Wilhelm Steinfeld som hadde vært så skeptisk, måtte innrømme at det var veldig vellykka. «Det ble anslått at mellom en halv og en million mennesker stilte opp bare denne første dagen. Det var et sjokk å lese reportasjene fra marsjen i norsk presse. Særlig Pål Jørgensen i Dagbladet var ille, nærmest hatefull,» sier Tulle.

Nå blir det fred i verden!

Da hun kom hjem fra Sovjet, begynte Tulle å gi ut et blad, «Fredsstikka, informasjonsblad om fred og nedrustning». Hun ville gi folk annen informasjon enn det som stod i avisene og få folk i fredsbevegelsen til å samarbeide mer. «Jeg hadde ikke tenkt lenger enn til det første bladet,» sier Tulle, men hun ga det ut annenhver måned i sytten år. «Jeg døpte det om til «LINK nettverk for globalt fellesskap» etter at muren falt, for jeg tenkte at nå skal det bli fred i verden,» sier hun og ler litt. Tulle ble særlig engasjert i arbeidet for menneskerettigheter og demokrati, først i Ukraina, så i Bosnia. Hun har vært begge steder mange ganger etterpå, og jobber fremdeles for ukrainske barnehjemsbarn og læreres sak.

Tulle med krigsveteran fra Sovjet.Tulle med krigsveteran fra Sovjet.

Gå utenom, dette er KGB!

Tulle og andre ledere i fredsbevegelsen ble vant til overvåking og andre påminnelser om at de hadde politiske fiender. Mange forskjellig metoder ble tatt i bruk, og Tulle er ikke sikker på hvem som var ansvarlig for hva. Hun begynte å få brev som var åpnet. Tulle klagde til postverket, men de hadde ikke noe kjennskap til det. «Og jeg visste jo at de ikke gjorde sånt,» sier hun. En kveld hun skulle i postkassa, så hun en mann som løp vekk idet hun kom. Ei stund etter at hun var kommet hjem fra Sovjet, så hun plutselig at noen hadde festet en lapp på en av bildene hun har over skrivebordet. Noe var skrevet med kyrilliske bokstaver som de bruker i Sovjet. Oversatt betydde det «man må studere og studere og studere. Hilsen Lenin».

Rykter ble spredd om henne. Barn hun var støttekontakt for, spurte henne hva en kommunist er, det hadde de hørt voksne si at Tulle var. Enkelte naboer sluttet å hilse. Hun fikk aldri svar på jobbsøknader. En kvinne hun ble kjent med nylig, fortalte at moren hennes hadde forbudt henne å gå i byen når det var aktiviteter mot atomvåpen, det var bare kommunister som deltok i sånt, forklarte moren. Andre prøvde å hindre folk i å høre hva fredsgruppa stod for. «Når vi stod på stand mot atomvåpen, kom det ofte noen karer og sa til dem som kom forbi ‘gå utenom, gå utenom, for her er KGB i aksjon’. Sendte vi innlegg til lokalavisa, ble vi refusert. Eller så ble det tatt inn, og redaktøren svarte på lederplass, noe som er imot pressens etiske regler.»

Rare lyder og merkelige fotspor

På en busstur ble Tulle sittende og snakke med datteren til en av de kjente kvinnene i fredsbevegelsen. «‘Når jeg ringer til mor, kommer det sånne rare lyder, det er som om noen snakker i bakgrunnen, og en dag fikk jeg høre en hel samtale mor hadde hatt med søsteren sin,’ sa hun.» Det samme opplevde Tulle og mange andre fredskvinner. Når de sa visse ord, for eksempel «atomvåpen», hørte de et klikk, og så ble samtalen brutt.

En morgen skulle Tulle tidlig til byen. «Ute var det et tynt islag med et lite snølag oppå. Jeg kom ut døra, og gikk i Kristians fotspor sånn tjue meter. Plutselig så jeg et fotspor som hadde tråkket over hans, i motsatt retning,» sier Tulle. Hun snudde og begynte å følge sporene. En med store bein hadde stått utenfor stuevinduet hennes og tråkka. Tulle huska hvordan hun hadde gått naken foran det vinduet flere ganger den morgenen. Sporet gikk dit hvor telefonledningen til huset kommer inn, der hadde han gått rundt særdeles lenge, og så hadde han fulgt ledningen nedover fjellet. Tulle fulgte fotavtrykkene helt til telefonkoblingsboksen. Der var det også masse fotavtrykk.

Plakat for den første fredsmarsjen.Plakat for den første fredsmarsjen.

Så dro Tulle til byen for å besøke en av de andre kvinnene i fredsgruppa. Det gikk ett fotspor opp til huset hvor hun bodde innerst i en blindvei. Den som hadde vært der, hadde gått rett ned igjen uten å gå innom naboene. Noen hadde stått og tråkket på trappa lenge. Tulle ringte på mange ganger før hun som bodde der, omsider lukket opp. Det hadde kommet en mann som ville selge henne et blad, fortalte hun. Han satte beinet i døra og prøvde å trenge seg inn enda hun sa hun ikke skulle ha noe. Det var med nød og neppe hun hadde blitt kvitt mannen.

Tulle ringte Televerket og ba om å få bytte telefonboks etter den historien. En dag ringte en telemontør som sa han stod inne i boksen. Han kunne ikke se noe avlytningsutstyr, fortalte han, «men så mye rart som du driver med er det vel ikke så underlig om du blir avlytta!» sa telemontøren.

Vokser det liljekonvaller på svaberg?

En eller annen brøyt seg inn i bilen hennes, og det eneste som ble borte, var lista med navn på alle som var med i fredsgruppene. På parkeringsplassen i skogen der bilen hennes stod, lå det igjen et par veldig dyre og fine briller noen hadde mista. En fin junidag så hun en mann med dress og slips utenfor huset hennes som ligger på et svaberg. Han la på sprang da hun kom ut. Tulle løp etter, fikk tak i ermet hans og spurte hva han ville. «Jeg leter etter liljekonvaller,» sa mannen som hele tida forsøkte å vende ansiktet bort fra henne før han stormet ned trappa. «Som alle vet gror ikke liljekonvaller på svaberg,» sier Tulle. Et par ganger kom hun hjem til mørkt hus enda hun alltid lot ei lampe stå på. Noen har kommet mens det er lyst, tror Tulle, så har det blitt mørkt, og når de har reist igjen, har de slukka alt. Flere år etterpå, i 1994, fikk hun plutselig en pakke papirer i posten, ark som var tatt ut av arkivet hennes. På pakka stod det at papirene var «Hittegods fra Moss Politikammer». Ingen hadde undertegna med så mye som initialene sine. «Og jeg har aldri vært i Moss!»

Etter at Tulle hadde vært i Sovjet, fikk hun og Kristian helgebesøk av et ektepar fra den østerrikske ambassaden som utga seg for å være med i en organisasjon Tulle også er medlem av. De var veldig interessert i å bli kjent med folk i Norge, fortalte de. «De var så overivrige etter å bli kjent med oss at vi følte det nesten pinlig,» sier Tulle. Spesielt var de interessert i å høre om fredsmarsjen. En morgen stod hun tidligere opp enn vanlig. I dagligstua satt mannen med ryggen til og leste de russiske avisene hun hadde hatt med fra Sovjet, og som hun hadde vist fram for at de skulle se bildene. Han hadde ikke sagt et ord om at han kunne russisk kvelden før og skvatt himmelhøyt da Tulle kom inn i rommet. «De pakket sakene sine og dro så fort de hadde spist frokost, og vi har aldri hørt fra dem igjen,» sier Tulle.

Media var med på å skape et inntrykk av at arbeidet for fred var suspekt. VG og Aftenposten spredte løgner om at Sovjet betalte fredsbevegelsen mellom 21 og 28 milliarder hvert år. Da Eva Nordland og Tulle ga ut boka «Fredsrøtter: En håndbok i fredsarbeid», skrev Forsvarsforeningens blad: «Dette er en ekkel bok, et nytt signal til Kreml om at Sovjets opprustning er i ferd med å gi de ønskede politiske gevinster.»

Mordtrusler og kuler rundt huset

Tulle fikk flere brev med mordtrusler. I hvert fall ett av dem ble levert til Sandefjord Politikammer som henla saken. Så kom 1. mai 1982. Det var rett etter at nazisten Petter Kyvik var løslatt fra fengslet, der han hadde sittet for å ha kasta ei bombe mot et 1. mai-tog i Oslo. Fredsgruppa i Sandefjord var den største organisasjonen i byen, og skulle gå i tog. «Klokka var ti på ti, toget skulle gå tolv,» sier Tulle. «Da ringer det, og en kvinnestestemme sier ‘du skal dø, du skal dø klokka tolv’.» Tulle ringte Sandefjord Politikammer og fortalte om det som var skjedd og ba dem passe ekstra godt på. Det skjedde ikke noe på 1. mai. Da hun holdt på å sovne to kvelder seinere, hørte hun et skudd. «‘Det er noen som skyter’, sa jeg og røska i Kristian. ‘Nei, nå må du holde opp,’ sier han. ‘PANG,’ sa det en gang til. ‘Dæven,’ sier han, ‘det var med skarpt.’ Jeg hopper ut av senga, og Kristian roper til meg ‘ikke løp forbi vinduet!’ På vei gjennom stua ser jeg at klokka er tre minutter over tolv. Og da kommer jeg på ‘du skal dø klokka tolv’.» Tulle tenkte på å ringe politiet. «Men jeg ble så stiv av skrekk da jeg så at klokka var tolv at jeg bare satt foran telefonen og tenkte at hvis jeg løfter av telefonen nå, og telefonen er kutta, da veit jeg ikke hva jeg gjør. Så jeg bare satt der, og så kom det et skudd til. Så der satt jeg stiv av skrekk i flere timer,» sier Tulle. Hun telte til sammen fjorten skudd, det siste var klokka fire om morgenen.

Dagen etter ringte Tulle militæret, bonden som har jaktterreng og alle som kunne tenkes å ha grunn til å skyte i området. Ingen av dem hadde brukt våpen dagen før. Så ringte hun Sandefjord Politikammer og henviste til telefonen på 1. mai. Da ble hun sjokkert. «De har jo en loggbok, men der stod det ikke noe om mordtrusselen jeg hadde ringt inn 1. mai,» sier Tulle.

Tulle og de andre i fredsbevegelsen lagde aldri noe oppstyr om overvåking og skremmende opplevelser. De ville ikke gjøre folk redde for å bli med i fredsarbeidet. «Ryktespredningen og deler av mediedekningen var mer enn nok til at veldig mange mennesker unnlot å engasjere seg,» sier Tulle.

Fredskvinner i andre land ble også overvåka. Tulle kjenner en kristen, amerikansk aktivist som en gang fikk besøk av mannen som hadde hatt jobben med å spionere på henne i flere år og som hun hadde sett fulgte etter henne på en reise til Europa. En dag stod mannen utenfor døra hennes og fortalte at han var blitt forelska i henne, og nå lurte han på om hun ville gifte seg med han! Det kom ikke på tale, sier Tulle, men mannen var villig til å vise hvor mikrofonen var skjult i huset hennes, og inne i stua pekte han under stuebordet.

Livet ble en stor overraskelse!

Det hendte hun fortalte andre om det de ble utsatt for. «De få jeg fortalte litt til, mente at vi kanskje var litt paranoide,» sier hun. «Slikt kunne da ikke forekomme i Norge? Lundkommisjonen som i hvert fall avslørte deler av det som foregikk, viste noe helt annet,» sier Tulle. «Bortsett fra den ene skyteepisoden, var jeg personlig aldri redd. Jeg var så engasjert og overbevist om at fredsbevegelsen hadde rett at jeg blåste i det meste av det som skjedde. Det eneste jeg syntes var ekkelt, var når jeg oppdaget at folk hadde vært hjemme hos meg når jeg var borte. Jeg har alltid lurt på hvem de var, hvordan de kunne vite at ingen var hjemme og hvordan de kom inn.»

Livet ble helt annerledes enn Tulle forestilte seg da hun var ung. «Jeg har opplevd så mye, både på reisene mine og i fredsbevegelsen,» sier Tulle. «Jeg hadde jo ingen drømmer! Alt jeg ville, var å jobbe på kontor! Livet mitt ble en stor overraskelse.»

Tulle i dag med April og Sjutri.Tulle i dag med April og Sjutri.

Ordforklaringer

Bohem: Person som fører et fritt liv ubundet av gjengse moralbegreper, særlig brukt om forfattere og kunstnere.
© ordnett.no


Falstad:
En fangeleir i Levanger, som mest ble brukt for politiske fanger under okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig.
© Wikipedia.no


Auschwitz:
Den største tyske nazistiske utryddelsesleiren under andre verdenskrig.


Blücher:
Tysk krigsskip som ble senket av norske styrker på vei inn i Oslofjorden om morgenen 9. april 1940, ved Oscarsborg festning.
© Wikipedia.no


Framtiden i våre hender (FIVH):
En frivillig organisasjon som arbeider for miljøansvar og rettferdig fordeling av verdens ressurser.
© Wikipedia.no


Lotte:
Medlem av kvinneorganisasjon som arbeider for og støtter opp om det militære forsvar.
© ordnett.no


Lenin:
Leder av Sovjetunionen fra revolusjonen i 1917 til han døde i 1924.
© Wikipedia.no


KGB:
Etterretningstjenesten i Sovjetunionen.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no