portretter.no

Uhørte stemmer

Tippa Hareide

Tippa Hareide
«Solidaritet lærte jeg i familien.»
Tippa Hareide
FØDT: 1914

«Når folk sier nå skal vi ha det hyggelig, så nå snakker vi ikke politikk, da blir jeg helt matt!»

Den jødiske skredderdatteren

«Jeg var yngst av syv barn,» sier Tippa. «Vi visste hva det vil si å arbeide hardt, og vi var så mange at vi var nødt til å dele det vi hadde. Solidaritet lærte jeg i familien.» Tippa ble født i 1914, det året første verdenskrig brøt ut. «Det var ingen overflod da jeg var liten, men vi hadde det bra. Min far var skredder, og mor var hjemmeværende.» De bodde midt i København, og Tippa brukte det gamle historiske bygget Rundetårn som lekeplass. «Den gang kostet det fem øre å komme inn, men jeg kom inn gratis, for jeg kom så ofte, løp opp og ned,» ler Tippa.

Familien hennes var jødiske innvandrere fra Polen, de kom til Danmark i 1912. Egentlig hadde de tenkt seg til Amerika hvor bestefaren til Tippa bodde. Faren hennes skulle dra alene over først, men i Tyskland ble han syk. «Og så ble far sendt til Danmark, jeg vet ikke hvorfor. Der ble han, og etter en stund sendte han bud på kone og seks barn. Så jeg er den eneste av søsknene som er født dansk.» Foreldrene ville at barna skulle gå på dansk skole og lære språket i landet de skulle bo i, men hjemme hørte hun jiddisch som ble brukt av den store jødiske befolkningen i Polen. «Jeg forstår det, men ble aldri flink til å snakke,» sier Tippa.

Mange var arbeidsløse i strøket hvor hun vokste opp, og politisk aktivitet var en del av det daglige livet. Hun husker demonstrasjoner for retten til arbeid og offentlige møter som fylte en stor åpen plass i nabolaget. «Og far var med i en fagforening og veldig sosialt bevisst, han ville at barna skulle bli klar over det som skjedde i samfunnet.»

Tippa begynte på videregående, der fikk hun venner som også var interessert i verden. Alle ble med i DKU, det kommunistiske ungdomsforbundet. «Det var ingen plutselig oppvåkning, men noe selvsagt,» sier hun. Møtene deres dreide seg om mye mer enn studier av Karl Marx. «Vi i DKU var avantgarden når det gjaldt kultur, kunst og litteratur. Den viktigste kulturelle påvirkningen i tyve-og-tredve-årenes Danmark kom jo fra Tyskland,» sier hun «Jeg husker for eksempel at vi arrangerte foredrag med Wilhelm Reich, den radikale tyske seksualopplyseren.»

Aktivist for Spania

Da borgerkrigen i Spania begynte i 1936, ble Tippa aktivist. Det var kvekerne som rekrutterte henne. «Hvordan de fant på å spørre en kommunist aner jeg ikke,» sier hun. De ville ha henne til å samle inn penger til barnehjem i Spania. «Det eneste jeg bad om, var at pengene skulle gå til barnehjem på regjeringssiden, jeg ville støtte den spanske regjering.» Tippa syklet rundt på Jylland og snakket i flere kvinneorganisasjoner. Selv om hun støttet den republikanske siden, ble hun tatt godt imot overalt, også i kristne organisasjoner.

Tippa møter Nini Haslund Gleditsch, 1. mai 1993. De visste om hverandre i 50 år før de traff hverandre i Norge (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).Tippa møter Nini Haslund Gleditsch, 1. mai 1993. De visste om hverandre i 50 år før de traff hverandre i Norge (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).

Hun hadde aldri regnet med å høre mer om hva som skjedde med pengene hun samlet inn, men femti år etter satt hun på et møte i Bestemødre på Stortings plass og hørte Nini Haslund Gleditsch snakke om arbeidet sitt i Spania under borgerkrigen. «Hun fortalte at hun hadde kommet til et barnehjem, og de som jobbet der sa det var en dansk jente som hadde samlet inn penger slik at de kunne holde barnehjemmet gående. Og da måtte jeg jo si at det var meg. De andre på møtet begynte å gråte, Nini og jeg ble helt tause. Det var et veldig sterkt øyeblikk.”

Lise Lindbæk og Ernest Hemingway

Alle i miljøet hennes i København den gang støttet republikanerne i Spania. «De fleste jeg kjente var jo kommunister, og mange var anarkister.» Tippa husker godt den norske journalisten Lise Lindbæk som kom til København rett fra fronten i Spania. «Hun hadde skrevet bok og jobbet sammen med Nordahl Grieg, vi var veldig imponert. Lindbæk var en glimrende foredragsholder, full av glød og nydelig i hvit silkebluse. Det hun fortalte, var både spennende og tragisk.»

En stor internasjonal bevegelse stod på republikkens side. «Både Ernest Hemingway og Nordahl Grieg deltok på kongress i Madrid sammen med forfattere fra mange land,» sier Tippa, «og nevøen til Virginia Woolf reiste ned for å slåss mot fascistene.» Flere danske kamerater gjorde det samme. «De måtte reise illegalt, flere ble drept, og de som kom hjem, ble dårlig behandlet,» sier hun. Krigen i Spania varslet om det som skulle skje i Europa. «Vi visste at det var opptakten til verdenskrigen.» Hitler og Mussolini støttet de spanske fascistene, og de vant.

«Her bor det bare jøder!»

Tippa hadde egne erfaringer med ideene til de nye sterke menn i Europa. Hun hadde gifta seg med en arkitektstudent hun møtte i DKU, og sammen med han og noen av hans studiekamerater leide hun bil og kjørte til Moskva i 1935. På veien var de innom Warszawa og møtte polske studenter som tok danskene med på busstur rundt i byen. «Og så kom vi inn i det jødiske kvarteret. ‘Dette er ikke noe å se på,’ sa polakkene, ‘her bor det bare jøder’. Så sa jeg ‘jamen her skal jeg av!’ De ble helt sjokkert og spurte hvorfor. ‘Jeg skal besøke min tante,’ sa jeg. Så reiste min mann seg og sa ‘jeg skal besøke min onkel’, og så stod en pike opp og sa at hun skulle besøke sin kusine. De smelte bussdøren i bakhodet mitt da vi gikk av, og hilste ikke da vi traff dem etterpå.» Da forfølgelsen av jøder begynte, havnet den polske familien hennes i den jødiske gettoen i Warszawa. Der forsvinner alle spor.

Tippa med sin første ektemann før krigen. Buksene var grønne med hvite striper.Tippa med sin første ektemann før krigen. Buksene var grønne med hvite striper.

Krigsår

Danmark ble okkupert i april 1940. Tyskland og Sovjet hadde en ikke-angrepspakt (Molotov-Ribbentrop-pakten), og i starten av okkupasjonen kunne kommunistene fortsette stort sett som før. «Danmark var et frisinnet land, og kommunistene var ledende i kulturlivet,» sier Tippa. Hun og mannen deltok i et nettverk som skjulte illegale immigranter. De var tyske kommunister, noen av dem hadde levd under jorda siden 1933 da Hitler ble rikskansler. «De stakkars menneskene sov en natt på hvert sted. Jeg vet ikke så mye om dem, vi spurte aldri om bakgrunnen deres, når de var hos oss, spiste vi middag og hygget oss, de skulle få være i fred og slappe av. En av dem kalte seg Peter, jeg vet at han overlevde krigen og kom tilbake til Berlin høsten ’45. Han hadde kone og et barn, og så ble han påkjørt av en trikk og drept. Jeg har ofte tenkt på Peter,» sier hun. De tok ikke innover seg hvor farlig det var å skjule mennesker som var ulovlig i landet. «Disse menneskene var partikamerater, det var naturlig å stille opp. Vi gjorde en jobb, det var ikke så mye å fundere på, jobben måtte gjøres her og nå,» sier Tippa.

Forfølgelse

Det var kun midlertidig at kommunistene fikk være i fred. Forfølgelsene begynte i juni 1941 da tyskerne angrep Sovjet. Da var Tippa gravid. «Jeg og mannen min var på mine svigerforeldres sommersted, og vi fikk beskjed om at vi måtte komme oss til København og gå under jorda. Vi kunne ikke ta offentlige transportmidler, så vi begynte å gå ned gjennom Jylland, jeg med min tykke mage,» forteller Tippa. De kom seg til København og gikk i dekning, men hun fikk lov til å flytte hjem etter en stund. Og i november ble Charlotte født. «Jeg ville ha barn,» sier hun, «og dette var min eneste sjanse følte jeg. Fordi jeg hadde brukket ryggen tidligere, mente legen jeg ikke ville klare et svangerskap, ‘du kommer aldri til å kunne bære barnet,’ sa han. Alle var sjokkert da jeg ble gravid, utenom mannen min.»

Med ansvar for et lite barn og med mannen i dekning fortsatte hun å hjelpe de tyske immigrantene. Hun hadde full jobb, og barnehager fantes ikke. Tippa var ansatt i Lånekassen for Sønderjylland som var opprettet for bønder og håndverkere fra denne regionen. En ung jente var hushjelp hos henne en tid, men det var grenser for hvor mye hun skulle vite, så det ble tungvint. Tippa kunne heller ikke bo hjemme hele tiden p.g.a. sikkerhetssituasjonen. «Det hele var et puslespill,» sier hun, «men jeg hadde jo min og mannen min sin familie. Dessuten var vi sikre på at dette ville ordne seg, og at det ikke ville ta så lang tid. Hadde vi først begynt å tvile, ville det ikke vært mulig.»

Fredsdemonstrasjon på Nordisk forum i Åbo i 1994.Fredsdemonstrasjon på Nordisk forum i Åbo i 1994.

I 1943 begynte tyskernes rassiaer for å arrestere de danske jødene. Nazistene møtte mer motstand i Danmark enn i de fleste andre okkuperte land. «Danskene hjalp jødene i stor utstrekning. For eksempel – og det skal Arbeiderpartiet ha – de sendte folk rundt og advarte jødene.» Nesten hele den danske familien hennes klarte seg unna forfølgelsene, bare en av brødrene og kona ble tatt. De var på flukt sammen med nesten hundre andre, og rett før de skulle gå om bord i en båt og komme seg unna, fikk de høre at tyskerne var på vei. Jødene gjemte seg på kirkeloftet i Gilleleje kirke, men en ung jente anga dem, og alle ble sendt til konsentrasjonsleir. «De visste hvem det var som anga dem,» sier Tippa. Broren og svigerinnen overlevde to år i Theresienstadt. Hun husker godt hjemkomsten deres. Svigerinnen hadde vært sangerinne og nøye med utseendet. Nå var håret pjuskete, noen tenner var borte, hun hadde nesten ikke klær og det var regn og kaldt, «men hun smilte og var så lykkelig,» minnes Tippa.

Flere av partikameratene hennes ble arrestert og sendt til Horserød leir. Etter hvert ble situasjonen veldig vanskelig. Hun mistet kontakten med mannen sin, og i 1943 ble gruppa som skjulte de illegale flyktningene avslørt. Noen forrådet dem. «Jeg har ikke etterforsket hva som skjedde. Det var så mange ting man måtte svelge, det må man jo i livet. Jeg tenker sjelden på det hvem det kan ha vært som anga oss,» sier Tippa. Mannen hennes fortsatte å leve i dekning i Danmark, men Tippa måtte flykte. «Det verste var at jeg måtte etterlate mitt barn. Men jeg hadde ikke noe valg.» Ingen hadde trodd at det skulle gå to år før det ble fred og hun fikk se datteren Charlotte igjen.

Mannen med vekkerklokka

Som så mange flyktninger fra Danmark og Norge, ville Tippa til Sverige. Sammen med flere andre lå hun gjemt nede ved stranda ei mørk natt for å vente på båten som skulle ta dem over. På veien bak dem gikk tyske soldater. Plutselig begynte ei vekkerklokke å ringe inne i reiseveska til en mann som lå rett ved henne. Han knuget armene rundt veska og prøvde å legge seg oppå den for å dempe lyden mens han lo hysterisk. Tyskerne slo alarm. Lyskastere ble slått på, og Tippa og de andre løp for livet mens soldatene skøyt etter dem. Tippa veit at lederen for gruppa ble tatt, hvor mange andre som ikke greide seg, har hun aldri fått vite. Selv berget hun seg inn i et hus. Menneskene som bodde der, var vennlige og rolige. Ikke lenge etter at hun hadde løpt med tyske kuler etter seg, satt hun og spiste middag på hvit duk. Deretter ble hun vist til en nyoppredd seng. «Det var som en helt surrealistisk opplevelse,» sier Tippa, «som å tre inn i en annen verden» Etter krigen gikk hun tilbake for å finne huset og familien som tok så godt imot henne, men hun fant ikke ut hvor det var.

Seinere klarte hun å flykte uten uhell. Det tok henne åtte dager å komme seg fra København til Malmø. Derifra reiste hun til Stockholm hvor hun fikk jobb på Det danske flyktningkontoret. Der ble hun til mai 1945. Da ble det endelig fred, og hun kunne reise tilbake til København. Datteren bodde hos en venninne som hadde latt som om Charlotte var hennes datter. Den lille jenta visste det var hemmelig at hun hadde en riktig mor, og hun visste godt hvem det var. Da Tippa kom hjem stod fireårige Charlotte på kaien og sa «goddag, Tippa!»

Til Norge og USA

Før Tippa flyktet, hadde hun hatt kontakt med mannen sin. De ble enige om at ekteskapet deres var over, mye på grunn av det psykiske presset de hadde levd under i så lang tid. I Stockholm ble hun kjæreste med en norsk mann som også var flyktning, og i 1946 flyttet Tippa og datteren til et nytt liv med han i Oslo. Familien hadde ikke leilighet, men bodde på gutteværelset hos hans foreldre som var svært religiøse mennesker. Tippa bestemte seg for at hun måtte lære norsk, og i boksamlingen i huset fant hun Tarjei Vesaas. «Svigerfar var målmann,» sier hun, «jeg skjønte ikke halvparten, men jeg tenkte sånn er norsk, dette må jeg lære». Vinteren var fryktelig kald, Tippa satt på gutteværelset og leste nynorsk og strikket og frøs. Alt var annerledes enn hun var vant til.

Fra venstre: Edel Havin Beukes, Tippa, Mari Holmboe Ruge og Sidsel Andersen (foto: Thomas Barstad Eckhoff).Fra venstre: Edel Havin Beukes, Tippa, Mari Holmboe Ruge og Sidsel Andersen (foto: Thomas Barstad Eckhoff).

Da hun fikk jobb i Norsk Bokimport, ble det bedre, men politisk aktivitet var det lite av, ikke bare fordi dagliglivet tok så mye tid. Hun stemte på kommunistene og leste avisen deres Friheten, men ble aldri en del av miljøet. «Det var så mye tumulter i partiet i Norge,» sier Tippa, «det var vanskelig å ta stilling.»

Mannen hennes ble utnevnt til konsul i New York, og i 1954 reiste hele familien over. I passet hennes stod det at hun tilhørte den kaukasiske rase, noe Tippa aldri hadde hørt om før. De kom til USA mens McCarthy-tidas hysteri var i full blomst. Hun begynte å studere, og på universitet fant hun et venstreorientert miljø hun likte, men det var vanskelig å snakke åpent. «En måtte aldri diskutere politikk. Selv om vi leste samfunnsfag, så måtte alt holdes på et veldig nøytralt plan. Det gikk opp for meg hvor farlig det var for den venstreorienterte bevegelsen, de kom rett og slett i fengsel, det var ikke noen ytringsfrihet. Sa man noe som var litt til venstre, var man kommunist, og det var jo det aller verste. Jeg holdt meg veldig i skinnet, det måtte jeg på grunn av jobben til mannen min.»

Besøk i Israel

Tippa kom hjem i 1956 og ble ansatt i Universitetsforlaget. Hun stortrivdes i jobben, og ble der i 28 år. «Ikke en eneste dag tenkte jeg, usj, nå skal jeg på jobb,» sier Tippa. Da hun ble sendt på bokkongress i Israel i 1967, brukte hun muligheten til å se seg om. Tippa hadde vært med på å danne foreningen Norge-Israel i 1948 da landet ble grunnlagt.  «Det var en bølge av sympati for Israel da,» sier hun. Det hun så tyve år etter, var et sjokk. «Det var en diskriminering uten like. Palestinerne var en underklasse, det så jeg jo. Det var også en sånn forakt for dem som hadde kommet fra konsentrasjonsleirene. Jeg kom i snakk med henne som gjorde rent på hotellet, hun hadde et nummer tatovert på armen. ‘De to brødrene som eier dette fine hotellet, har aldri sagt shalom til meg når jeg kommer om morgenen,’ sa hun. Eierne var sabras, født i Israel. ‘For dem eksisterer jeg ikke,’ sa vaskehjelpen. Jeg har ikke vært i Israel siden,» sier Tippa. «Jeg synes Israel skal være der, jeg kan ikke se at de skal bort, begge parter må oppføre seg, men den israelske regjering er uhyggelig.»

Et «politisk dyr»

Tippa kaller seg «et politisk dyr». Hun har vært aktiv overalt hvor det var en bevegelse for noe hun tror på. «Jeg husker de store demonstrasjonene mot EU, det var praktfullt.»  Etter hvert ble det fred og kampen mot atomvåpen som stod øverst på hennes dagsorden. I mange år var hun aktivist i Bestemødrene mot Atomvåpen som hun gjerne ville skulle være som «en jernneve i en fløyelshanske». Hver onsdag stod hun og de andre foran Stortinget. «Til og med om sommeren, da hadde vi en brosjyre på engelsk,» sier Tippa. «Ofte kom stortingsfolk forbi, for det var jo spørretime hver onsdag, da tok vi dem, vi hadde mange livlige diskusjoner.»

Hun meldte  seg inn i Kvinneligaen for fred og frihet etter et besøk i India. «Jeg vet ikke hva som skjedde med meg der, men det var så mange mennesker, og de var så tett innpå meg, jeg tenkte ‘jeg er en del av noe mer, noe stort’. Samtidig var jeg rasende over å se nøden og elendigheten. Jeg hadde bestilt en ny bil jeg skulle få når jeg kom hjem fra India, og det syntes jeg var helt vanvittig, det vil si, jeg tenkte ‘jeg hjelper dem ikke ved å la være å kjøpe denne bilen, men jeg må gjøre noe mer’. Så meldte jeg meg til Kvinneligaen,» sier Tippa. «Her kan jeg arbeide sammen med mennesker fra mange andre land enn Norge. De fleste kvinner i slike fredsorganisasjoner er oppegående og venstreorientert, det må man jo nesten være i den verden vi lever i, så dominert som den er av høyrekrefter – hva amerikanerne gjør! Se på det som skjer i Midt-Østen i dag!»

Vi trodde på revolusjon

Av alle politiske begivenheter har den spanske borgerkrigen alltid betydd noe spesielt for Tippa, og minnene om tragedien i Spania har dukket opp i livet hennes mange ganger. Hun var med da ei gruppe ungdommer leide bil og reiste til verdensutstillingen i Paris i 1937. Både Hitler-Tyskland og Sovjet hadde sine paviljonger på utstillingen. «Et beskjedent, lite hus representerte den spanske regjering, dette var jo under borgerkrigen. Det eneste som stod der var en liten fontene med kvikksølv, og så «Guernica» av Picasso. Det var sterkt. Så i 2004 var jeg i Barcelona. Jeg gikk på museum og kom forbi en liten nisje. Der stod fontenen med kvikksølv. Og så begynte jeg å gråte. Vakten kom løpende, en ung pike som spurte ‘hva er det i veien?’ Og så sa jeg ‘den fontenen så jeg i 1937 i Paris’. Hun ble veldig rørt og klemte og kysset meg, og tok meg med til de andre vaktene og fortalte historien.»

Guernica.Guernica.

«I 1956 da vi var på vei hjem fra USA, ville jeg innom Spania, det var som om jeg måtte.» Fascistenes general Franco regjerte i landet. «På grensestasjonen stod det «Franco, Franco, Franco». Ikke bare på en plakat, men malt på veggene. Jeg ble helt desperat, min mann ble faktisk litt redd for meg, for jeg ble så emosjonell. Jeg ville til det som hadde vært fronten, og vi dro til Saragossa. Livet gikk sin gang der nede, men jeg kunne ikke glemme, jeg visste hva det hadde kostet. Jeg var faktisk nedbrutt lenge etter. Etterpå var jeg der mange ganger, for jeg måtte på en måte få Spania ut av kroppen, jeg måtte overbevise meg selv om at det var mulig for menneskene å leve et normalt liv der.»

«Vi trodde på revolusjon og at det skulle gå bra den gang,» sier Tippa. «Frihetsfrontens indre kamp mellom trotskistene, kommunistene og anarkistene vil jeg helst ikke tenke på, det gjør for vondt. Og så kom jo Moskvaprosessene … livet som kommunist har ikke vært en dans på roser. Det har alltid vært en kamp og ting man måtte svelge eller skyve fra seg for å overleve politisk. Det er visse ting man må godta, man kan ikke være helt hundre prosent enig i et parti, særlig ikke i et kommunistisk parti, og det skal man heller ikke, man må se de store linjer. Sosialisme, det er det vesentlige,» sier Tippa.

Hva er det man vil med sin tilværelse?

Tippa i 2006 (foto: Unni Rustad).Tippa i 2006 (foto: Unni Rustad).

Hun forstår ikke at folk ikke er mer opptatt av det som skjer i verden. «Når folk sier nå skal vi ha det hyggelig, så nå snakker vi ikke politikk, da blir jeg helt matt! Man kan ikke ha det hyggelig uten at man er klar over det som skjer! Mange skyver realiteten fra seg fordi de vet det er ubehagelig. De snakker som om politikk er noe tvilsomt, men sånn er det ikke, for alt er politikk. Vi er så privilegerte og har en forpliktelse til å engasjere oss, synes jeg. Og om jeg ikke kan få det som jeg vil, så tar jeg det nest beste og gjør det beste ut av det,» sier Tippa. «Tross alt er det hovedlinjene som er det vesentlige, hva er det man vil med sin tilværelse?»

Ordforklaringer

Jiddisch: Blandingsspråk med tyske og hebraiske elementer.
© ordnett.no


Avantgarde:
Foregangsmenn og -kvinner.


Ernest Hemingway:
Amerikansk forfatter.


Virginia Woolf:
Engelsk forfatter.


Getto:
Tidligere var dette en betegnelse på jødekvarteret i en by. Nå blir det brukt om bydeler der særskilte befolkningsgrupper lever mer eller mindre isolert (ofte under dårlige kår).
© ordnett.no


Rikskansler:
Regjeringssjef.


Rassia:
Husundersøkelse.


Theresienstadt:
Konsentrasjonsleir i det som nå er Tsjekkia.


Horserød leir:
Dansk fengsel.


Målmann:
Nynorskmann.


Sabras:
Betegnelsen på en jøde som er født i Israel.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no