portretter.no

Uhørte stemmer

Gunhild Emanuelsen

Gunhild Emanuelsen
«Kvinnene måtte stå fram og gjøre noe sjøl.»
Gunhild Emanuelsen
FØDT: 1914
DØD: 2006

«Da jeg tok opp likelønnskravet med direktør Paasche i Arbeidsgiverforeningen, sa han at han ikke kunne gjøre noe av hensyn til konsekvensene for de andre. ‘For de andre?’ sa jeg. ‘Konsekvensene er for oss, vi må jo betale like mye for et brød som mannfolka. Du snakker tull, sa jeg til han’.»

«Mor var hushjelp hos en fin familie i Bergen. Hun ble med dem da de flytta til Oslo, og der traff hun faren min,» sier Gunhild. Han var fra Vestfold og formann på Oslo Telefonanlegg. Da de gifta seg, slutta hun i jobben og ble husmor, og nyttårsaften 1914 kom det første barnet deres til verden. De kalte henne Gunhild. Hun fikk tre søsken. De var seks mennesker på ett rom og kjøkken, og dessuten flytta en bestemor inn og bodde sammen med dem i ett år. Gunhild husker godt hvordan de fikk plass til alle om natta. «Bestemor hadde med seg senga si. Så hadde vi to feltsenger og en divan, og den minste broren min lå på sofaen.» Do hadde de i gården, og én gang i uka gikk alle på Sagene Bad.

«Gråbeingårdene» hvor det krydde av unger og leilighetene var dårligere enn i husene rundt. «Mamma sa at der var det så rampete unger at dit fikk vi ikke lov å gå, men vi lekte jo med dem likevel.» I en liten park i nabolaget jobba Tobiassen. Han passa på busker og trær, og av og til ble han brukt som barnevakt. «Når mamma skulle bort på Grünerløkka og handle, satte hun oss igjen i parken hos han. ‘Nå sitter dere her til jeg kommer igjen, Tobiassen passer på dere,’ sa hun. Om vinteren sprøyta Tobiassen skøytebane. Det var ingen biler da vi vokste opp. Hver sommer reiste vi med tog til bestemor i Vestfold. Vi tok hestedrosje ned til Vestbanen.»

Er du finere enn oss?

Faren hennes fulgte med på det som skjedde i verden. Han var en radikal mann, medlem i Arbeiderpartiet og formann i Norsk Telegraf og Telefonforbund. 1. mai tok Gunhild minstebroren Arne på ryggen og bar han ned i byen for å se faren gå i tog. 1. mai var ingen fridag, men fagforeningsfolka tok seg fri, de skulka jobben og gikk i tog. «Det var virkelig flott,» sier Gunhild. Hun var stolt av faren som gikk forrest i toget i ny uniform med blanke knapper. Det var politisk dramatiske tider, og på en plass i nabolaget var det møter og taler. Gunhild forstod ikke mye, men hun fulgte med når det skjedde noe. En dag hørte hun en tale av en pasifist, han måtte i fengsel fordi han protesterte mot verdenskrigen.

Hun gikk fem år på Ila skole, så begynte hun på middelskolen. Ikke mange arbeiderunger gikk der, de fleste tok bare sju års folkeskole. Ungene i gata gjorde narr av Gunhild som skilte seg ut. «‘Trur du at du er finere enn oss du da?’ sa de. Jeg sa til mamma mange ganger at jeg ville slutte, for jeg ble så erta. ‘Nei, når du først har begynt, skal du gå ferdig,’ sa hun. Kjerringene i gården var også misunnelige fordi jeg begynte på middelskolen.» Mora hadde drømmer for dattera og lot seg ikke provosere. «Gunhild skal frem,» sa hun når noen snakka om at Gunhild fikk mer skolegang enn andre. Å ha et barn på middelskolen var et stort økonomisk løft. «Skolebøker kosta en formue. En gang brakk jeg ei synål, og måtte ha ti øre til ei ny. ‘Du skal få denne gang,’ sa mamma, ‘men du brekker ikke denne nåla’.» Elevene betalte til og med for en halv meter tråkletråd på skolen, og brukte samme tråd om igjen flere ganger

Tragedien

Gunhild var flink på skolen og fikk støtte og oppmuntring hjemme. Så skjedde tragedien som forandra alt. «Jeg husker det som om det var i går. Mor og jeg hadde vært i kjelleren etter koks og ved, far satt i stua og leste for de andre ungene. Jeg løp foran for å holde opp døra for henne. Da jeg kom til fjerde etasje, hørte jeg et smell. Mor datt i trappa. Hun kom på Ullevål, men hun døde samme dag.» Det var i 1929, det året Gunhild fylte femten år. Hun fikk lov til å gå ferdig middelskolen, men uten moren ble det ikke mer utdannelse. Helst ville hun gå gymnaset, men det var ikke mulig. Gunhild ble husmor på heltid da hun var seksten. «Jeg tenkte ikke over om jeg var skuffa, for jeg hadde ikke noe valg. Du kunne ikke tenke sånn, det fantes ikke husmorvikarer eller noe sånt.» Den yngste broren hennes var seks år, og snart ble hun kalt «mora til Arne».

Å lure unna 10 øre

«Jeg husker Arne ofte sa ‘det var ikke sånn da mamma var her’.» Arbeidet var tungvint og beinhardt. Hun vaska klær i bryggerhuset, og måtte henge det opp på loftet til tørk. Det var verst om vinteren. «Tøyet frøys mellom fingrene mine,» sier Gunhild. Hun lærte seg å være sparsom, hvert øre hun brukte måtte hun skrive opp. En gang hun var veldig sliten, lurte hun unna ti øre og kjøpte seg en smultring, og for å dekke over det hun hadde gjort, førte hun opp ett øre ekstra på ti andre poster. Faren oppdaga det aldri, men Gunhild har fremdeles dårlig samvittighet når hun tenker på det.

Bolignøden var stor, og kommunen bygde nye boliger og fordelte dem etter behov. Faren hadde stått lenge på liste for å få en bedre leilighet. Ett år etter at moren døde var det endelig deres tur. Det var en stor forbedring. «Vi fikk to rom og kjøkken, og bad og vannklosett!» Dessuten fikk hun lov å gå husmorskolen, enda det ikke var gratis. «Jeg trua meg til det!» sier Gunhild. For å komme dit gikk hun over Enerhaugen, det gamle arbeiderstrøket med enetasjes hus som nå delvis står på Norsk Folkemuseum. «Der så jeg kjerringene stå ved vannposten om morran, de hadde vannpost ute i gata. Jeg husker en liten gutt som sang så det ljoma, han var ute med mora si og skylte tøy.»

Fabrikken

Da Gunhild var tjue år, sa faren at hun måtte begynne å jobbe. Han greide ikke tjene nok aleine. Fordi faren kjente en av sjefene, fikk Gunhild jobb på Standard Telefon og Kabelfabrikk. Hun gikk til jobben, over det som var jorder den gang, men hvor Sinsenkrysset og Ringveien ligger nå. Fabrikken hun begynte på, hadde vært igjennom store stridigheter. Mange arbeidere bodde i hus bedriften eide, og dermed hadde de ikke rett til å bo der om de ble permittert, mente bedriftseierne. De tilkalte politiet for å kaste ut folk. Fattige familier med flere barn stod plutselig på gata uten noe sted å gå. Det vakte sterke reaksjoner. Da Gunhild begynte, hadde det nettopp vært storstreik. Eierne hadde fått inn menn fra Hadeland som streikebrytere. De fortsatte på fabrikken etter streiken, men organiserte seg ikke i fagforeninga. «Vi sa hadelendinger med forakt i stemmen, det var nærmest et skjellsord,» sier Gunhild. Etter hvert ble det tvungen organisering. Ville du jobbe på Standard, var du nødt til å være med i klubben.

Mange var fattige og bodde under elendige forhold. Gunhild husker en familie med flere barn som bodde på ett rom og kjøkken på Grünerløkka. Foreldrene og barna bodde på det ene rommet, og for å spe på inntektene leide de ut kjøkkenet til en annen familie. «Det var så trangt hos dem at det var så vidt du kom inn i gangen.» Arbeidsløsheten var stor, det var lange køer foran porten når bedriften hadde ledige jobber. For i det hele tatt å få en jobb, var folk villige til å strekke seg langt. Gunhild mener noen av hadelendingene gikk i flere timer for å rekke bussen inn til bedriften hver dag. Det var ikke stort de rakk å være hjemme før de måtte av sted igjen, sier hun.

Gunhild holder tale på Youngstorget 1. mai 1976 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).Gunhild holder tale på Youngstorget 1. mai 1976 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

LO gjorde vedtak om at to som var gift, ikke hadde rett til å ha jobb begge to. Vedtaket førte til konsekvenser først og fremst for kvinnene. «Når et par gifta seg, måtte kona slutte, så det var mange som bodde sammen og hadde unger uten å være gift», sier Gunhild. «Det var en skam, vi så på dem som raringer.» Hun husker spesielt noen samboerpar som pendla fra Lillestrøm. Den som jobba ettermiddagsskift, hadde med seg ungene til fabrikken. Da var den som hadde begynt tidlig, ferdig for dagen og kunne ta med seg ungene hjem. «De ungene kjente konduktørene på Lillestrømtoget bedre enn de kjente sine egne foreldre, sa folk.»

Arbeiderne på Standard tok aktivt stilling til begivenhetene i tida. Da den spanske borgerkrigen begynte i 1936, dannet fagforeninga Spaniakomité til støtte for republikanerne som slåss mot fascistene. Klubben vedtok resolusjoner og drev støttearbeid. To spanske barn bodde hos formannen i foreninga en hel sommer. Gunhild sydde bunad til ei dokke jenta fikk i gave. Det var ulovlig å melde seg som frivillig til Spania, men flere arbeidskamerater dro nedover for å være med i de internasjonale brigadene. Da Sovjet angrep Finland i 1939, var det stor sympati med finnene, selv om noen mente russerne hadde retten på sin side. «Vi arbeida en søndag til inntekt for geværer til de finske soldatene som slåss mot russera,» sier Gunhild.

Med aviser under buksestrikken

Og så kom verdenskrigen og den tyske okkupasjonen. Da var Gunhild blitt aktivist i fagforeninga og medlem i gruppestyret. Hun husker godt den dagen hun våkna for alvor og skjønte hva tyskerne stod for. Det handla om melkestreiken. Arbeiderne på Standard og mange andre som hadde helsefarlig arbeid, hadde hatt rett til ekstra melk. Så en dag var det slutt. «Fordi tyskera tok melka, fikk vi ingenting. Da streika vi,» sier Gunhild. Aksjonen ble kalt melkestreiken, og fikk stor oppslutning. Hun gikk hjem tidlig den dagen arbeidet ble lagt ned. «‘Hva er det dere har finni på nå?’ sa faren min da jeg kom hjem. ‘Det kommer til å skje noe,’ sa han.«Den dagen henretta tyskerne Hansteen og Wickstrøm. Hansteen var LO-jurist, og Wickstrøm var fagforeningsmann på en av de andre Jern-og-Metallbedriftene. «De to første henrettelsene var en advarsel til alle. Vi ble så paffe alle sammen,» sier Gunhild. Det var i september 1941.

Mange av arbeiderne på Standard deltok i det illegale arbeidet mot tyskerne. «Det foregikk overalt, på hele bedriften,» sier Gunhild. Hun var med på å spre de illegale avisene som var en viktig del av motstandskampen. Hun hadde sin egen måte å gjøre det på. «Jeg frakta dem med meg under buksestrikken. Så gikk jeg rundt på hele bedriften og delte ut til dem vi var absolutt sikre på. Vi kunne jo ikke bære dem åpent. Jeg hadde dem med hjem til faren min også.» Gunhild ville gjerne være mer aktiv i det illegale arbeidet, og hun diskuterte det med fagforeningsformannen. Han fikk henne fra det, hun kunne ikke være så mye borte fra familien sin, sa han.

Forholdet hennes til okkupasjonen var klart. «Jeg hata tyskerne,» sier hun. «En gang jeg hadde vært på kino med ei venninne, kom det to tyskere bak oss og spurte om vi ville gå en tur – ‘spazieren gehen, fräulein?’ sa de. ‘Achtung, ich bisse,’ sa jeg – ‘pass deg, jeg biter!’ Jeg kunne jo blitt arrestert!»

Kommunismen og drømmene

Da krigen var over, ble Gunhild medlem i Norges Kommunistiske Parti. «Det var en arbeidskamerat som fikk meg med. Han måtte skrive under på at jeg var et skikkelig menneske før jeg ble akseptert.» Hun var husmor, arbeider og aktivist. «Vi var ute om natta og klistra plakater, jeg kom hjem om morran med flekker over hele kåpa. Faren min syntes jeg var gær’n. Men jeg trudde på det, og jeg gjorde en jobb for det jeg mente,» sier Gunhild.

 

Fra Østersjøuka. Kvinnene møtes under slagordet «Mot NATO for fred».Fra Østersjøuka. Kvinnene møtes under slagordet «Mot NATO for fred».

Kommunistene hadde et godt rykte etter krigen. De hadde viktige posisjoner i mange fagforeninger, og avisa deres, Friheten, var dagsavis. Peder Furubotn, generalsekretæren i partiet, var på møte hjemme hos Gunhild da mange kommunistiske tillitsvalgte samla seg for å diskutere hvordan de skulle jobbe for ideene sine på arbeidsplassene. Det var optimistisk stemning og stor tro på hva de kunne få til. «Vi trudde vi kunne løse en hel del verdensproblemer,» sier Gunhild.

Vi var hår i suppa

Det gikk ikke som de hadde trodd. De var ikke forberedt på den sterke motoffensiven de ble møtt med, Gunhild forstår ennå ikke helt hva som gjorde at det gikk som det gikk. «Det skjedde så mye rart,» sier hun. «Arbeiderpartiet drev sitt spill, fagforeninger ble splitta, vi som var kommunister, ble holdt helt utenfor mange avgjørelser. Det ble jobba i det stille, vi skjønte ingenting.» Håkon Lie er mest ansvarlig for jakten på kommunistene, han drev et spill av en annen verden, sier Gunhild. Hun husker godt et offentlig møte om industripolitikk hvor den mektige partisekretæren i Arbeiderpartiet var så sint på kommunistene at han nesten hoppa over talerstolen. Det var kvalmt å se hvordan han ble feira på hundreårsdagen i Folkets Hus, synes hun.

I 1948 holdt statsminister Gerhardsen tale til det norske folk og advarte dem mot kommunistene. «Kråkerøytalen står for meg som det verste. Det var uhyggelig.» Antikommunismen fikk følger for fagforeningsarbeidet. «Vi ble sett på som hår i suppa, mange kunne ikke stemme på oss som var kommunister.» Medlemmer av Arbeiderpartiet var blant dem som gikk lengst i å stenge kommunistene ute. Arbeiderpartiregjeringen sørga også for at kommunistene ble forfulgt og overvåka. Gunhild merka det godt. «Jeg hadde jo telefon, og ringte mye til søstera og broren min. Jeg hørte ofte noen på linja. Jeg har jo arbeida på telefonfabrikken, så jeg kjente til utstyret, og jeg hadde vært med når de skulle teste utstyret og lytte på andre for å se om det var i orden. Så jeg kjente godt det lille kneppet,» sier Gunhild. En dag ble hun så lei at hun gikk inn til naboen og ringte Televerket derifra. «Nå må dere slutte, dere lytter jo på meg hver dag,» sa hun. Da han fra Televerket spurte hvor hun ringte fra, fortalte hun at hun var hos naboen. «Du har ikke lov til å ringe hos naboen,» sa mannen. Avlyttinga foregikk over flere år. «Men jeg ble ikke redd, og jeg har aldri blitt skygga,» sier Gunhild.

Intern strid

Forfølgelsen av kommunistene ble satt i gang av politiske motstandere som var uenige i alt kommunistene stod for. Enda verre var det å bli angrepet av sine egne. I 1949 brøt det ut interne strider i NKP, og ei gruppe storma partikontoret og avsatte ledelsen. Furubotntilhengerne fikk beskjed om at de var kasta ut av partiet. Gunhild hadde ingen anelse om at det kom til å skje. Sammen med flere andre var hun på vei til et lokalmøte på Sinsen. «Så ble vi stoppa i døra og fikk ikke komme inn fordi vi var på Furubotns side. Vi var ekskludert,» sier Gunhild. Hun meldte seg aldri inn igjen. «Jeg fikk tilbud om å bli med, de skulle reinvaske oss alle sammen. ‘Nei,’ sa jeg. Jeg opplevde det som forferdelig å bli kasta ut av partiet, det var så fælt at jeg mista helt motet. Det var mine egne som dolka meg i ryggen, jeg har aldri skjønt hva som skjedde,» sier Gunhild.

Kampen for lik lønn

Fagforeningsarbeid for likelønn ble hennes merkesak. Helt siden hun begynte på bedriften hadde Gunhild reagert på lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Hun var blant de første som tok det opp. «Vi hadde 29,76 i uka, mens mannfolka hadde mer enn det dobbelte,» sier hun. «Jeg syntes det var så urettferdig. Vi gjorde jo akkurat det samme!» Noen av de mannlige arbeidskameratene var enige i at kvinner skulle tjene like mye som menn, og flere fagforeninger mente det samme, men forbundsstyrene var ikke interessert i saka i det hele tatt. Gunhild ble tillitsvalgt og medlem av bedriftsklubbens forhandlingsutvalg, og kravet om likelønn ble et fast innslag i alle forhandlinger med arbeidsgiverne. «Da jeg tok opp likelønnskravet med direktør Paasche i Arbeidsgiverforeningen, sa han at han ikke kunne gjøre noe av hensyn til konsekvensene for de andre. ‘For de andre?’ sa jeg. ‘Konsekvensene er for oss, vi må jo betale like mye for et brød som mannfolka. Du snakker tull, sa jeg til han’.»

Gunhild (stående) som tillitskvinne på Standard, 1981 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).Gunhild (stående) som tillitskvinne på Standard, 1981 (foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek).

Folk spytta

Gunhild så at kvinnene måtte engasjere seg før det kunne bli forandring i verden. Hun ble med i Kvinneforbundet. De arbeida mot atomvåpen og opprustning og for å styrke kvinners sjølstendighet. «Vi måtte få kvinnene til å stå fram og gjøre noe sjøl,» sier hun. Kvinner som var aktive politisk og stilte krav på egne vegne, var provoserende. «Vi gikk i tog bestandig og opplevde mange rare reaksjoner,» sier Gunhild. Hun husker godt første gang hun gikk i 8. marstog med krav om likelønn og barnehager. «Folk spytta på oss og dunka oss i hue og sa gå hjem og pass unga deres sjøl!»

Etter hvert ble hun kjent for arbeidet sitt og spurt om å bli aktiv i partipolitikken. Hun stilte til valg for det som seinere ble til SV og kom inn i bystyret. Gunhild husker godt Carl I. Hagen fra den tida, og forteller fornøyd om en gang hun ga han svar som fortjent. «Hagen stod på talerstolen og snakka om at de eldre hadde det så godt og fikk alt mulig.» Gunhild svarte med å minne forsamlingen på historia om han som hadde så lite medfølelse med andre at han til og med var villig til å selge bestemora si. «Da ble han stille,» sier hun.

Kvinne, arbeider og kommunist

Å være kvinne, arbeider og kommunist i bystyret gjorde henne utypisk. Det fikk mange utslag. De som kom fra kommunale bedrifter og fra Universitetet, hadde full lønn mens de var på møter. Gunhild ble trukket for hvert minutt hun var borte. Som ekskludert fra kommunistpartiet fikk hun dessuten særbehandling i partigruppa. «Jeg ble holdt utenfor gruppemøtene i bystyregruppa. En annen kommunist ble tatt med, men jeg ble ikke innkalt.» Det hendte hun fikk bevis for at hun ble regna som mindre intelligent enn dem med utdannelse. En 1. mai ble hun valgt av fagorganiserte i Oslo til å holde tale på Youngstorget. Hun er fremdeles glad for den tilliten. «Det er noe av det fineste jeg har opplevd!» sier Gunhild. Rett før 1. mai spurte en universitetsutdanna kvinne i gruppa om å få se talen hennes. Da Gunhild sa hun ikke hadde den med seg, ville den andre ha nøkkelen til leiligheten hennes og dra hjem til henne for å lese talen. Gunhild gjorde det helt klart at talen hennes hadde ikke dama noe med. «Makan til frekkhet!» sier hun, «fordi jeg ikke engang har artium så hadde jeg liksom ikke greie på noe! Jeg ble så sinna!»

Gunhild mener kommunismen er en god ide. Frihet, likhet og brorskap har hun  sansen for, men det er mange som har svikta når ideene skulle gjennomføres. «Når menneskene får makt, er det mange som blir korrupte,» sier hun. Gjennom mange år var hun med på Østersjøuka, et stort stevne i Øst-Tyskland, hvor hun traff kvinner fra store deler av verden. Hun har reist mye i dette landet som ikke eksisterer mer. «Det var veldig mye bra der,» sier hun. «De hadde gratisk skole, lege, gratis briller, så mange fordeler. Jeg har fremdeles kontakt med ei gammel venninne som bor der. Hun sier de har det ganske bra, ‘men vi har mista mye,’ sier hun. Mange er arbeidsledige.»

Vi fikk til noe

Gunhild i 2006 (foto: Unni Rustad).Gunhild i 2006 (foto: Unni Rustad).

På jobben fikk Gunhild igjennom at i alle fall kvinnelige gruppeledere skulle ha det samme som menn. «Men det gjaldt jo bare et par stykker,» sier hun. Formannen i foreninga mente hun burde innkalle kvinner fra andre bedrifter for å diskutere kravet om likelønn. Gunhild tok fri fra jobben og gikk rundt på Freia og andre kvinnebedrifter. «‘Vi må komme sammen og diskutere,’ sa jeg. ‘Vi må si ifra om hva vi mener, dere arbeider jo på samme måten som oss’. På Freia hadde de jo nesten ikke lønn! Alle var veldig enig, men de trudde ikke at det gikk an å gjøre noe. Vi holdt et stort møte, og det ble referert i Arbeiderbladet». Kravet ble gjentatt ved hver eneste lønnsforhandling, men det tok mange års arbeid å få en avtale som hevet kvinnelønna til et nivå i nærheten av det mennene hadde. «Vi fikk da til noe til slutt,» sier Gunhild.

Gunhild bor fremdeles i leiligheten hun flytta inn i da hun var 16 år. Nå har hun hele leiligheten for seg sjøl. En egen familie ble det aldri noe av. «Jeg fikk aldri tid til å gifte meg. Jeg kjente alltid et sånt ansvar for alle de andre. Og så ble det så mye å gjøre etter hvert,» sier Gunhild.

Om intervjuet

Vi var ikke ferdige med samtalene da Gunhild døde i oktober 2006. Det var mye hun skulle fortalt mer om, ikke minst fredsarbeidet hun deltok aktivt i hele sitt liv. Det som står her er lest og godkjent av Arne og Astrid, bror og svigerinne.

Unni Rustad

Intervju fra 1975

Kvinner hjemme og ute intervjua Gunhild Emanuelsen i 1975.

Se også

Ordforklaringer

«Gråbeingårdene»: Begrepet ble brukt om dårlige arbeiderboliger.

 

Middelskolen: Etter å ha gått tre år på allmueskolen eller på en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en seksårig middelskole.
© Wikipedia.no

 

Koks: Det samme som kull.

 

Resolusjon: Fellesuttalelse. Eksempel: «Møtet vedtok en resolusjon mot undertrykkelse av minoriteter.»
© ordnett.no
 

 

Artium: Examen artium var den avsluttende prøven eller vitnemålet i det gamle linjedelte gymnaset i Norge.
©
Wikipedia

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no