portretter.no

Uhørte stemmer

Eli Aanjesen

Eli Aanjesen
«…vi måtte være beredt til å ofre alt.»
Eli Aanjesen
FØDT: 1917
DØD: 2009

«Egentlig burde det ha ringt en aldri så liten varselklokke. En gyllen regel i alt illegalt arbeid var, at om noe ikke gikk etter avtalen, så betydde det full alarm.»

Eli Aanjesen ble født i 1917 og vokste opp i Trondheim. Mora var Røde Kors-sykepleier som pleide de siste spedalske her i landet, seinere var jobben hennes å stelle mennesker med tuberkulose. Eli var svært stolt av henne. Faren var såpekokemester på Lade fabrikker, yrket hadde han lært i Tyskland. Der lærte han også om sosialismen, og da han kom hjem var han med på å stifte Det norske Arbeiderparti. Eli fikk politikken inn med morsmelka. «Vi bodde i et boligselskap i Trondheim med nesten bare aktive AP-folk. Far min hadde vært med i bevegelsen hele tida. Sjøl var jeg med i både barnelag, skolelag og ungdomslag. Det var én familie i dette området som seinere ble erklærte NS-folk. Jeg lekte med barna, men når jeg ble sendt ut i den fineste stasen og med rødt flagg 1. mai, rev de flagget fra meg og snøyt seg i det.»

Løkkefotball og politikk

Eli vokste opp uten å høre om alt jenter ikke kunne gjøre, for eksempel når det gjaldt idrett. Hun spilte løkkefotball, sykla mye, helt til Oslo med broren sin en gang, var god i slalåm og ble juniormester i utfor. Men det var politikken og engasjementet i tidas begivenheter som ble den røde tråden i livet hennes.

Motsetningene i tida var skarpe og synlige, og i miljøet Eli vokste opp, tok folk stilling og viste solidaritet. Arrestasjonen, rettssaken og dødsdommen mot de amerikanske anarkistene Sacco og Vanzetti i 1927 vakte stor oppmerksomhet. Den dagen de to skulle henrettes, flagga de på halv stang der Eli bodde, og de voksne skifta på å stå vakt ved flaggstanga.

 Karneval for å feire bursdagen til Guri Tambs-Lyche (se egen historie) i september 1931. Eli ytterst til høyre. Guri med langt slør (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).Karneval for å feire bursdagen til Guri Tambs-Lyche (se egen historie) i september 1931. Eli ytterst til høyre. Guri med langt slør (alle foto privat dersom ikke annet er nevnt).

Eli begynte på gymnaset i 1933, samme år som Hitler ble valgt til rikskansler i Tyskland. Den voksende fascismen var en del av skolehverdagen hennes. «De fleste i klassen min kom fra det øvre borgerskap og hadde fascistiske sympatier. Mange av guttene i klassen gikk i brune eller grå skjorter, med bandolær under jakka og skaftestøvler.» Gymnasiastene hadde stadig diskusjoner om rasespørsmål, jødeforfølgelser, borgerkrigen i Spania og olympiaden i Berlin hvor Hitler ikke ville ta den svarte løperen Jessie Owens i handa. Eli diskuterte og leste for å skolere seg. Hun forstod hva fascismen stod for, og hadde aldri noen illusjoner om Nasjonal Samling.

Eli ble med i Sentrum Arbeiderungdomslag (AUF), og valgt til leder. Her diskuterte de den manglende støtten til den republikanske regjering i Spania, det var uenigheter om Sovjets angrep på Finland, og de lærte om utviklinga i Tyskland fra tyske sosialdemokrater som hadde flykta fra nazismen.  Blant annet traff hun seinere forbundskansler Willy Brandt på sommerleir i Sunndalsøra i 1938. Faren døde mens hun gikk på gymnaset, og økonomien var vanskelig, men Eli skulle få muligheten til å ta en utdannelse. Da tyskerne angrep Norge var Eli 23 år og i praksis på et verksted for å forberede seg til teknisk skole.

Sommerleiren 1938 i Sunndalsøra. Eli er nummer to fra høyre på første rad. Guri Tambs-Lyche (se egen historie) sitter to plasser lenger til venstre, Willy Brandt (seinere tysk forbundskansler, den gang tysk flyktning i Norge) står rett bak Guri, og Trygve Bratteli (seinere norsk statsminister) sitter ytterst til venstre på første rad.Sommerleiren 1938 i Sunndalsøra. Eli er nummer to fra høyre på første rad. Guri Tambs-Lyche (se egen historie) sitter to plasser lenger til venstre, Willy Brandt (seinere tysk forbundskansler, den gang tysk flyktning i Norge) står rett bak Guri, og Trygve Bratteli (seinere norsk statsminister) sitter ytterst til venstre på første rad.

Trondheim ble tatt i et raskt angrep 9. april året etter, men det var aktive krigshandlinger mellom tyske og norske styrker øst og sør for byen lenge etterpå. I Elis familie ville alle gjøre en innsats. Mora ble med i motstandskampen som ambulansesykepleier, broren hennes var en av mange unge gutter som dro for å bli med i kamphandlingene. Én etter én forsvant arbeidskameratene hennes fra verkstedet. Eli gikk inn i ei gruppe i Norsk Folkehjelp som sydde militæreffekter til dem som slåss mot tyskerne, og hun var også med på å smugle utstyret gjennom de tyske linjene. De militære symbolene sikra de norske unge mennene retten til å bli behandla som krigsfanger hvis de ble tatt.

For å få ut informasjon som avslørte tyskernes propaganda og ga folk mot til å holde ut okkupasjonen, ble det gitt ut illegale aviser. Ganske raskt fikk Eli kontakt med dem som skrev og distribuerte aviser i Trondheim. Det var et farlig og krevende arbeid. Stoffet skulle skrives, trykkes og distribueres, det trengtes utstyr, penger og et nettverk av mennesker for å løse oppgaven. Eli reiste rundt i distriktene rundt byen for å verve folk som kunne være med å gjøre jobben.

Det var meningen at Eli skulle gå på Teknisk fagskole i Oslo, men da hun dro dit i 1942, ble hun med i det illegale arbeidet på heltid. Det var et bredt samarbeid med store forskjeller i politisk oppfatning, men folk la vekk uenigheter seg imellom og samarbeida i kampen mot tysk okkupasjon. «Det var unge og eldre fra ulike politiske grupperinger, idrettsungdom, avholdsfolk og frilynt ungdom, kristne ungdomsorganisasjoner, speiderbevegelse og faglig ungdom.» De skaffet og distribuerte skrivemaskiner, stensilmaskiner, bygde etter hvert opp trykkerier, trykket rasjoneringsmerker og falske identitetskort, og ordna klær, mat og husrom for dem som måtte gå i dekning, eller transport når det var nødvendig for folk å flykte.

«Mitt ønske var å utføre en så effektiv kamp mot de tyske okkupantene som mulig,» skriver Eli. Hun ville at motstanden skulle være «kompromissløs, uegennyttig og aktiv». Blant alle hun møtte i motstandsarbeidet, oppdaga hun at kommunistene ofte hevda samme synspunkter som hun sjøl. Etter hvert knytta hun seg til dem. De mente det burde arbeides mer for å trekke kvinnene med i arbeidet, og ga henne blant annet i oppdrag å organisere tverrpolitiske kvinnegrupper. Eli var også redaktør for avisa «Den norske kvinne». Her tok hun bl.a. opp kvinnenes rolle i motstandskampen; «Hitlers totale krig for å røve vår frihet og vårt fedreland og alt vi har lært å sette pris på (…) har også dratt oss kvinner med i sitt dødelige alvor, den krever vår innsats så fullt og helt vi kan gi den, skrev hun.

Tegning fra «Den norske kvinne», den illegale avisa Eli redigerte under krigen (kilde: Norges Hjemmefrontmuseum).Tegning fra «Den norske kvinne», den illegale avisa Eli redigerte under krigen (kilde: Norges Hjemmefrontmuseum).

Arbeidet de gjorde var farlig. De første krigsåra var Eli mye redd og opptatt av hvordan hun ville klare seg hvis hun ble tatt. Nazistene arresterte mange som drev motstandsarbeid, mishandlet og drepte dem. Alle som gjorde motstand mot okkupasjonen, måtte være forberedt på at dette kunne skje. Etter hvert ble tanken på dette noe lettere å takle, syntes hun. Det viktigste var å innstille seg på å overleve og holde fast på det. Motstandsgruppene lærte å skjule det illegale arbeidet sitt og utviklet retningslinjer for sikkerhet hvor hver enkelt visste så lite som mulig om de andre.

Nesten i Rinnans felle

En av tyskernes metoder for å knekke motstanderne sine var å infiltrere gruppene deres, sende inn norske nazister som lot som om de ville være med i arbeidet. Fra Trondheim leda Henry Rinnan ei stor gruppe nazister som jobba på denne måten. Rinnanbanden var berykta torturister med flere liv på samvittigheten. På slutten av 1942 kom Rinnan til Oslo og sa han het Olav Whist og var leder for motstandsgrupper i Trøndelag og Møre. Han ønsket kontakt med det illegale avisnettet i Oslo for at gruppene hans kunne få tilgang til aviser, og tilbød til gjengjeld våpen som han sa han fikk fra engelske kontakter. Motstandsmiljøet i Oslo sendte Eli til Trondheim for å sjekke og formidle kontakt mellom kommunistene og mannen som kalte seg Olav Whist. Hun hadde et møte med han i en leilighet i Trondheim, og der sov hun også om natta. Som en sikkerhetskontroll gikk hun forbi leiligheten med en kamerat fra Trondheim etterpå og pekte den ut for han. Den lokalkjente kameraten kunne fortelle at leiligheten ble brukt av Gestapo. Dermed ble forbindelsen med Olav Whist brutt, og flere måtte gå i dekning, men takket være årvåkenheten hennes ble ingen tatt.

Etter dette kom Eli til kommunistenes sentralforlegning i Valdresfjellene, der generalsekretær i Norges Kommunistiske Parti (NKP), Peder Furubotn, lå i dekning sammen med omkring tretti andre kvinner og menn i hytter og setrer spredt over et større område. Folk med sentrale oppgaver i motstandsarbeidet i Sør-Norge kom hit for å være med på konferanser og diskusjoner, og illegale aviser ble også redigert av dem som skjulte seg her. Mange i bygdene rundt deltok i kampen mot okkupasjonen, og sørga bl.a. for sikkerhet og forsyninger til dem som skjulte seg. Uten denne innsatsen fra lokalbefolkningen hadde det ikke vært mulig å klare seg i fjellene. Tyskerne visste at det skjedde viktig arbeid i området, de organiserte flere rassiaer, og mange ble skutt i kamp, eller arrestert, mishandlet og henrettet.

Arrestasjon og fangeleir

I juni 1944 gikk tyskerne til storaksjon. Fire tusen soldater og mange fly deltok i rassiaen de kalte «Almenrausch», «Alperose». Eli og Bergliot Løiten (seinere gift Egge), en annen ung kvinne som tilhørte sentralforlegningen, visste ikke om tyskernes offensiv da de la i vei til ei annen hytte for å hente mat. De to skulle også finne ut hvor det var blitt av kameraten som var gått ut for å hente maten tidligere og ikke var kommet tilbake. «Egentlig burde det ha ringt en aldri så liten varselklokke,» skriver Eli i «En dag i juni 1944». «En gyllen regel i alt illegalt arbeid var, at om noe ikke gikk etter avtalen, så betydde det full alarm.»  Da Bergliot og hun nærma seg hytta de skulle til, så de en bevæpna mann utenfor. De trodde det var en norsk motstandsmann og fortsatte å gå. Plutselig oppdaga de at stedet krydde av tyske soldater. De hadde gått rett i ei felle og ble arrestert. Den norske mannen som var tolk for tyskerne, hadde gått sammen med Eli på gymnaset i Trondheim. Han avslørte henne.

Kvinner i luftegården på Grini (foto: Norges Hjemmefrontmuseum).Kvinner i luftegården på Grini (foto: Norges Hjemmefrontmuseum).

De to kvinnene ble ført til Grini, konsentrasjonsleiren i utkanten av Oslo. Der ble Eli og Bergliot skilt fra hverandre og idømt forskjellige soningsforhold. De hadde fortalt tyskerne at de bare var ute på tur og ikke hadde noe med motstandskampen å gjøre. Bergliot hadde fordel av å se uskyldig og naiv ut, og tyskerne forstod aldri at hun visste mye om kommunistenes illegale apparat. Eli lå dårligere an. Tolken som kjente henne, fortalte tyskerne at hun var «en ivrig kommunist», noe hun jo faktisk ikke var den gang de begge var politisk engasjerte ungdommer i skolegården på gymnaset. (I artikkelen Eli skrev i Dagbladet i 1981, forteller hun om denne angiveren. Til tross for det han gjorde mot henne, ville hun ikke at mannen skulle tro hun var ute etter «hevn eller gjengjeldelse», og skrev et brev for å fortelle at han ikke behøver være redd for at hun skal avsløre hvem han er).

Eli satt i isolat på Grini den første tida, men selv på ene-celle fikk hun nyheter. «Gangjentene» tok med seg meldinger mellom cellene og mellom forskjellige avdelinger. De passet på at alt var klart før fangene ropte til hverandre gjennom luftekanalene eller la igjen beskjeder på toalettene. De måtte passe på at tyskerne ikke fikk med seg det som skjedde, men også sørge for at de kriminelle fangene som satt på Grini, ikke fikk opplysninger de kunne gi videre. «Gangjentene» hadde ansvar for mye av det daglige arbeidet som måtte gjøres, for eksempel reingjøring og utdeling av mat. De var betrodde fanger tyskerne mente ville være lojale overfor dem. Hvem som ble «gangjente» bestemte de tyske, kvinnelige vokterne som fangene kalte «kjerringene».

Kilde: Norges Hjemmefrontmuseum.Kilde: Norges Hjemmefrontmuseum.

Ina Backer (født Danielsen) var en av dem som ble plukka ut og gitt ansvar. Hun var admiraldatter, arkitekt og snakka godt tysk, og overtok mye av utvelgelsen og organiseringa av «gangjentene». Gangjenteleder ble Idl Sarkovska (seinere Fossen), tsjekkisk flyktning og fange, kommunist uten at tyskerne visste det. Både Ina og Idl var sentrale i det farlige og viktige arbeidet gangjentene utførte blant de kvinnelige fangene på Grini (se Alfhilds historie for mer om Idl Fossen).

Etter noen måneder ville Rinnan ha Eli til forhør i Trondheim. Hun ble sendt med bevæpnet eskorte til Trondheim, og satt to måneder på ene-celle i kjelleren på Misjonshotellet hvor Rinnan hadde hovedkvarter. I cellene rundt henne torturerte Rinnans menn andre fanger. To schäfere lå ved sida av Rinnan mens han forhørte henne på kontoret sitt. Han prøvde å påvirke henne med en løgn om at broren hennes som var flyger, var skutt ned over Berlin. Eli var full av forakt fordi han trodde hun ville bli bløtgjort av å høre at broren hennes var død. Rinnan skjønte at hun ikke hadde den informasjonen han ville ha, og hun ble sendt tilbake til Grini hvor hun satt til krigen var slutt.

Da Eli kom tilbake, delte hun celle med flere andre kvinner. Gjennom studier og samtaler holdt de fast på at de fremdeles var en del av motstanden mot tyskerne. Eli brukte muligheten til å mobilisere kvinnene rundt seg. Nå satte hun ord på tankene sine, og skrev studiebrev på dopapir med bitteliten skrift. De ble lest og sendt videre fra fange til fange. «Vi kan ikke gi en halv innsats, føre en halv krig med de våpen vi måtte ønske. Krigen er ikke bekvem. Vi må være beredt til å ofre alt,» skrev hun i ett av dem. Kvinnene utviklet et samhold seg imellom og gjorde det de kunne for å passe på hverandre og holde hverandre oppe. Om en av dem slutta å vaske seg, visste de andre at det var et faresignal og at de måtte gripe inn. Å vaske hendene og ansiktet hver morgen var et tegn på at du ikke hadde tenkt å gi opp.

Det var lettere for fangene det siste året på Grini enn det hadde vært for dem som satt der tidligere. Blant annet ble det etter hvert slutt på fangetransportene til Tyskland. Likevel var det netter hvor lyskasterne på plassen slått på, og mannlige fanger ble kommandert ut for å stille opp før noen av dem ble kjørt bort. Mange som ble henrettet, hadde tilhørt de kommunistiske motstandsgruppene og sabotasjeorganisasjonene.

Fredstid og ekskludering

I april/mai 1945 hørte de rykter om en fredsslutning, og en dag så de fanger åpenlyst kaste sigaretter til hverandre og røyke i vinduene. Eli og de andre skjønte at det måtte være sant at tyskerne snart var slått. Idl kom over en av de tyske «kjerringene» som satt i ei trapp og gråt. «Hva er det du sitter og gråter for?» sa Idl. «Kommunistene vil komme og ta meg,» gråt den tyske fangevoktersken. «Det skal du ikke gråte for,» sa Idl, «jeg har vært kommunist hele tida, jeg».

Kommunistene hadde stor tillit blant folk etter krigen. Da NKP holdt det første åpne møtet i Trondheim, var salen full, og Eli var der, for første gang som kommunist i den byen hvor hun før hadde vært ledende AUFer. I det første valget etter krigen fikk kommunistpartiet 11 representanter på Stortinget. Det sier noe om hva folk syntes om innsatsen deres mot tyskerne, skriver Eli. Hun ble valgt til partisekretær og jobbet på partikontoret. Mannen hennes, Arne Taraldsen som hun hadde truffet i Valdresfjellene, var Frihetens tegner. Friheten var landets nest største avis, kommunistene førte forhandlinger om samarbeid med Arbeiderpartiet og var blant dem en måtte regne med i diskusjonene om landets framtid.

Det første legale partimøtet i Trondheim NKP den 6. juni 1945. Eli Aanjesen sitter nederst til venstre på bildet (foto: ukjent opphav).Det første legale partimøtet i Trondheim NKP den 6. juni 1945. Eli Aanjesen sitter nederst til venstre på bildet (foto: ukjent opphav).

Men i 1949 ble hun ekskludert sammen med Peder Furubotn og hans tilhengere. Innad i partiet hadde det vært år med rykter og uenigheter om hva slags politikk kommunistene skulle ha. Det var motsetninger og strider mellom gamle partikamerater og de nye som hadde blitt med under krigen, men eksklusjoner var ingen forberedt på. Midt i et hektisk politisk liv hvor hun brukte kunnskapene og erfaringene sine i diskusjoner og arbeid, ble Eli plutselig satt på sidelinja. «Jeg trur det verste var å bli nekta å utnytte evnene sine,» sier Toril.

Den økonomiske situasjonen i familien ble også skadelidende. Arne mista inntekten fra avisa, han orket ikke fortsette i Friheten sjøl om han ikke var blant de ekskluderte, og «Den norske kannestøperen», et originalt satirisk tidsskrift han starta, gikk konkurs.

Minnestund april 1960. Eli forklarer dattera Anne Marte om krigen. (foto: ukjent opphav)Minnestund april 1960. Eli forklarer dattera Anne Marte om krigen. (foto: ukjent opphav)

Eli ble kasserer i Ungdommens Selvbyggerlag. Der ble hun til 1954. Da begynte hun på lærerskolen. Det var ikke bare dristig med hensyn til økonomien i familien, men også fordi kjente kommunister var lite populære, ikke minst som lærere. Men rektor Alfhild Bjerknes på Abildsø skole ansatte henne og så Elis evner og muligheter som pedagog. Hun hadde ryggrad og integritet til å stå imot den antikommunistiske kampanjen som pågikk og som også fikk konsekvenser for barna. «Jeg hadde ei venninne på barneskolen,» sier Toril, «faren hennes var også tegner og hadde vært aktiv i et ikke-kommunistisk illegalt arbeid under krigen. Mora ville ikke at vi skulle være venner fordi foreldrene mine hadde vært kommunister. Det fortalte venninna mi. Mora hennes krevde en avkreftelse på at Eli fortsatt var kommunist. Det ville ikke Eli uttale seg om.»

Lærer og aktivist

Eli ble en engasjert og oppfinnsom lærer for en jenteklasse fra første til sjuende mens hun tok pedagogikk på Universitetet. På denne tida skilte hun seg og ble eneforsørger til to døtre. I 1963 ble hun pedagogisk veileder i Oslo-skolen, og fra 1971 rektor på en eksperimentskole i Groruddalen hvor alt skulle bygges fra grunnen og hvor lærerne var radikale med store krav til lederen. Her ble hun gjennom mange turbulente og krevende år til pensjonsalderen, selv om hun etter hvert fikk store problemer med hørselen.

Eli var aktiv i mange år i venstremiljøet der hun bodde. Hun meldte seg aldri inn i et parti igjen, men deltok i feiringa av 1. mai, i arbeidet mot atomvåpen og mot EEC. Hun likte at døtrene ble venstreradikale aktivister, og huset hennes var åpent for ungdommen.

Eli Aanjesen da hun ble intervjuet i Klassekampen i 1981 (foto: Klassekampen).Eli Aanjesen da hun ble intervjuet i Klassekampen i 1981 (foto: Klassekampen).

I alle år hadde Eli en kjerne av venner som kjente og delte erfaringene hennes fra politisk arbeid før og særlig under krigen. Det var viktig for henne at døtrene lærte av det hun hadde opplevd, særlig snakka hun om kvinnenes innsats. «Det som farger fortellingene hennes, er stoltheten og gleden over hva kvinnene klarte. Hun følte seg veldig bekrefta av å oppleve det, og være med på det,» sier Toril. Som liten kunne Toril oppleve å være i byen med mora og treffe noen Eli kjente fra krigen. Da fortalte Eli om denne ukjente kvinnen på en sånn måte at Toril skulle forstå at dette var en dame hun burde se nøyere på.

Kvinnene de traff, var svært forskjellige, sier Toril. Særlig en av dem husker hun godt. «Hun hadde krøller og et vennlig ansikt. Hun så ut som ei veldig alminnelig og beskjeden dame i grå frakk, en kvinne få legger merke til.» Men Eli visste at dette var en viktig person, og bøyde seg ned mot datteren for å være sikker på at Toril hørte det hun hadde å fortelle. «Denne dama organiserte distribusjon av de illegale avisene i Oslo,» sa Eli. «Hun hadde oversikt over et stort og hemmelig nettverk, tenkte ut hvem som skulle møte hverandre og hvor, hvilke portrom jentene skulle stå i og hvilken benk eller bussholdeplass de skulle sitte på til hvilken tid. Det var ikke bare en farlig oppgave for henne sjøl, men også et stort ansvar på grunn av alle dem som deltok.» Eli ville lære døtrene å se kvinner, oppdage mulighetene og potensialet deres. «I motstandsarbeidet hadde Eli opplevd å bli bekrefta og bli sett, det fikk henne til å se andre kvinner på en ny måte, også å se mulighetene til kvinner som ikke hadde utmerka seg,» sier Toril.

Om teksten

Eli Aanjesens historie er satt sammen av Unni Rustads intervju med Elis datter Toril Taraldsen, sitater fra «En dag i juni 1944», et intervju Bente Lippe gjorde med Eli for Klassekampen, og en kronikk Eli skrev i Dagbladet i april 1981. Disse tre tekstene kan leses via lenkene nedenfor.

 

Både intervjuet og kronikken ble skrevet etter at NRK viste serien «I solkorsets tegn». Den ble møtt med sterke reaksjoner fra folk som mente gamle nazister fikk framstå som naive idealister og ærbare antikommunister. Eli sa ja til å delta i debattprogrammet «På sparket» for å si sin mening. Tre timer før sending fikk hun vite at hun ikke var aktuell fordi hun hadde tilhørt en «lite representativ motstandsgruppe», nemlig kommunistene.

Ordforklaringer

Gymnaset: Den gamle betegnelsen på den del av videregående skole som omfattet allmennfag, språkfag, realfag m.m.
© Wikipedia.no

 

Bandolær: Lærrem over skulderen eller om livet til å bære våpen eller patrontasker i.
© ordnett.no

 

AUF (Arbeidernes ungdomsfylkning): Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.
 

Gestapo: Det nazistiske Tysklands hemmelige politi.
© ordnett.no

 

Rassia: Uventet ransaking.
© ordnett.no

 

Radikal: Omveltende, ytterliggående, tar sikte på gjennomgripende forandringer. Det motsatte av konservativ.
© ordnett.no

 

EEC: En tidligere betegnelse på EU.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no