portretter.no

Guri Tambs-Lyche

Guri Tambs-Lyche
«Jeg vil ha følelsen av at jeg gjør noe som er vettugt, og som er radikalt også.»
Guri Tambs-Lyche
FØDT: 1917
DØD: 2008

«Verden er snudd opp ned. Det har jeg bare vært nødt til å godta.»

«Det var forferdelig vanskelig å skaffe mat i Trondheim da jeg ble født,» sier Guri. Første verdenskrig hadde vart i tre år, det var september 1917. «Butikkene i Trondheim var så å si tomme, og for å få tak i melk gikk mor lange veier til storgårdene på Strinda.» Det hendte barn døde av sult på denne tida, fortalte mora seinere.

Ut av statskirka!

Ralph Tambs-Lyche, far til Guri (alle foto privat dersom annet ikke er nevnt).Ralph Tambs-Lyche, far til Guri (alle foto privat dersom annet ikke er nevnt).

Faren var dosent i matematikk på Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, og en aktiv og radikal mann. En dag han hørte sin ti år gamle datter sitte og pugge ‘jeg arme, syndige menneske’, ble han så opprørt at han meldte hele familien ut av statskirka. Faren var marxist og med i den radikale bevegelsen Mot Dag. Han ble tidlig klar over hva Hitler og nazismen stod for. Guri ble engasjert for alvor da hun begynte på gymnaset og fikk adgang til møtene i Studentersamfunnet hvor hun hørte farens flammende taler mot ideologien som styrka seg i Tyskland. Hun og klassekameratene diskuterte hvert eneste friminutt «så fillene føyk,» husker hun.

Rett til prevensjon

Else Alvilde, mor til Guri.Else Alvilde, mor til Guri.

Moren var også et politisk aktivt menneske. «Hun stod på Arbeiderpartiets liste, men det var i jobben med å starte Mødrehygienekontor i Trondheim at hun virkelig ble engasjert,» sier Guri. Kvinner fødte barn «i eninga», og store barnekull var vanlig, moren var selv yngst av tolv. Sammen med legen Gerda Vogt tok hun initiativ til og planla Mødrehygienekontoret på begynnelsen av trettitallet. Hit kunne kvinnene komme og få prevensjon så de kunne begrense barnetallet. Etter loven hadde bare gifte kvinner rett til hjelp. «Ungdommen skulle ikke vite noe,» sier Guri, «alle som ikke var gift, ble avvist.» Å annonsere for prevensjonsmidler var ikke lov.

 

Guri 10 år.Guri 10 år.

Mødrehygienekontoret vakte oppsikt, det stod om dem i avisene, og ryktene gikk fra munn til munn. «Far ble stoppet på gaten og spurt hvordan han kunne tillate at hans kone holdt på med den slags aktiviteter,» minnes Guri. «Min kone er et selvstendig menneske og bestemmer selv hva hun vil gjøre,» svarte faren.

Mødrehygienekontoret var åpent i 6–7 år, til tyskerne okkuperte Trondheim. Nazistene ville ikke ha noe av prevensjonsveiledning og barnebegrensning og stengte kontoret. Etter krigen søkte moren jobb i en av byens kommunale barnehager. Den fikk hun ikke, til tross for at hun hadde tatt barnehageutdannelse i Sverige. «De sa rett ut at det var fordi hun ikke var kristen,» sier Guri. I stedet startet moren privat barnehage som ble veldig populær, forøvrig i lokalene hvor den berykta nazisten Henry Rinnan hadde torturert motstandsfolk under krigen. «Dette er den eneste måten å gjøre huset normalt igjen,» sa moren og fylte rommene med lekende barn.

Guri samla venninner og øvde inn ballettforestillinger som de viste venner og familie. Dette er vennegjengen i kostymer fra en av forestillingene i 1931. Guri står i midten med langt slør. Eli Aanjesen (se egen historie) står ytterst til høyre.Guri samla venninner og øvde inn ballettforestillinger som de viste venner og familie. Dette er vennegjengen i kostymer fra en av forestillingene i 1931. Guri står i midten med langt slør. Eli Aanjesen (se egen historie) står ytterst til høyre.

Student og aktivist

Det var en selvfølge at Guri skulle ha høyere utdannelse. Hun begynte på Kunst- og Håndverkskolen i Oslo hvor hun gikk på bygningslinjen og lærte teknisk tegning, det som seinere ble til Arkitekthøyskolen. Foreldrene ga henne hundre kroner måneden å klare seg for. Hun leide hybel for 40–45 kroner i måneden og spiste middag på kafé for 75 øre. Guri organiserte seg politisk i denne tida, og hun brøt forholdet til en kjæreste delvis fordi han ikke var så engasjert som henne. På skolen hun gikk, var det ikke mange som var opptatt av politikk, men i AUF, som var Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, traff hun radikal arbeiderklasseungdom med samme syn på verden som henne. På møtene var det foredrag, diskusjon, kaffe, dans og sang. Av og til deklamerte Guri dikt av Nordahl Grieg og andre, og hvert møte ble avsluttet med at de sang «Internasjonalen».

Borgerkrigen i Spania brøt ut i 1936. Fascistene angrep regjeringa i landet og møtte motstand fra en hær av republikanere som slåss sammen med tusenvis av frivillige fra mange land, «de internasjonale brigadene». Den spanske borgerkrigen gjorde et voldsomt inntrykk, og flere AUF-ere meldte seg som frivillige for å slåss mot fascistene. Guri husker sommerleiren i 1938. «Vi hadde fantastisk vær i fjorten dager,» sier hun, «det var sol og bading, og midt i idyllen kom det dødsbudskap fra Spania, det var en sånn voldsom kontrast.» Hun mener de hørte om minst to døde kamerater i løpet av den leiren, og det ble holdt samlinger for å minnes dem.

Sommerleiren 1938 i Sunndalsøra. Guri sitter midt på første rad med ballen, Eli Aanjesen sitter to plasser lenger til høyre, Willy Brandt (seinere tysk forbundskansler, den gang tysk flyktning i Norge) står rett bak Guri, og Trygve Bratteli (seinere norsk statsminister) sitter ytterst til venstre på første rad.Sommerleiren 1938 i Sunndalsøra. Guri sitter midt på første rad med ballen, Eli Aanjesen sitter to plasser lenger til høyre, Willy Brandt (seinere tysk forbundskansler, den gang tysk flyktning i Norge) står rett bak Guri, og Trygve Bratteli (seinere norsk statsminister) sitter ytterst til venstre på første rad.

«Kampen mot nazismen var sentral i AUF, vi visste at Hitler planla krig, vi var ikke blinde,» sier Guri. De agiterte for at folk skulle ta inn over seg det som holdt på å skje. Hun husker spesielt et kjempemøte på Kongsberg hvor hun leste «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland – «‘Du må ikke tåle så inderlig vel/den urett som ikke rammer deg selv …’ Det var en sterk opplevelse, jeg hadde aldri lest opp i mikrofon og for så mange,» sier hun, «jeg så ut over et hav av mennesker som fylte hele torget.»

Krig og kjærlighet

Da en venninne kom og fortalte at engelskmennene hadde erklært krig mot Tyskland, var hun lettet. «Det høres jo skrekkelig ut, men jeg tenkte at noen må sette en stopper for Hitler,» sier Guri. Selv om medlemmene i AUF var klar over Hitlers planer om storkrig, var de ikke forberedt på at Norge også ville bli okkupert. Da krigen kom til landet, hadde hun ett år igjen på skolen og var kjæreste med Wilhelm som hun hadde truffet gjennom AUF. De bodde sammen uten å være gift. «Det var ikke helt uvanlig i det miljøet jeg tilhørte, men om noen hadde fordømt det, så hadde jeg nok bare blåst av det,» sier hun.

De var hjemme begge to den 9. april 1940 da tyskerne inntok landet. Det kom meldinger på radio, og de hørte tale av Vidkun Quisling, lederen for Nasjonal Samling. «Tyskernes invasjon kom som en bombe,» sier Guri. Dagen etter brøt det ut panikk på grunn av rykter om at engelskmennene ville bombe byen. Tusenvis av folk flykta ut på landet eller gikk i tilfluktsrom. Guri og Wilhelm gikk gjennom byen for å se hva som skjedde. Det gikk ingen tog mellom Nationaltheatret og Majorstua, og tunnelen ble brukt som tilfluktsrom. «Det satt folk hele veien,» forteller hun.

Guri var gravid. Da hun var 3– 4 måneder på vei, giftet hun seg med Wilhelm, og gjennom ei tante fikk de leilighet i en firemannsbolig i utkanten av byen. Det var ikke et hyggelig sted. Hun er ikke sikker på om verten var nazist, men han fulgte svært godt med på det som skjedde hos leieboerne, og den unge sønnen gikk konstant rundt med våpen og skadet til og med et av nabobarna. Guri og mannen var glade da de fikk byttet til seg ett rom og kjøkken som lå mer sentralt.

Farlig arbeid

Ørnulf Egge fra AUF kom og rekrutterte Wilhelm til motstandskampen, og da datteren Turid var ett år, ble også Guri aktivt med. Illegale aviser ble levert på døra, og hun skulle få dem videre til en bestemt adresse på Galgeberg. Guri la avisene i barnevogna under den lille datteren og trillet dem gjennom byen.

«Jeg hadde følelsen av å være med på noe viktig,» sier hun. «Det er klart jeg tenkte over at jeg kunne bli tatt, det gjorde vi hele tiden, men jeg kan ikke huske at jeg var redd. Jeg er sånn at jeg gjør det jeg kan for å sørge for mest mulig trygghet, men det jeg ikke kan gjøre noe med, det får bare skje. Derfor var jeg ikke redd. Og hadde jeg blitt tatt, ville jeg ikke hatt mye å fortelle. Vi brukte jo bare dekknavn og skulle vite minst mulig, jeg visste verken navnene til dem jeg fikk avisene av eller leverte til.»

En dag fikk hun beskjed om at de hun leverte aviser til, var avslørt og tatt. Hva skulle hun gjøre med avisbunken hun hadde liggende? På hver trappeavsats i leiegården hvor hun bodde stod en kasse med sandposer som skulle brukes i tilfelle brann. «En natt gikk jeg fra etasje til etasje og la små bunker aviser under sandposene,» sier Guri og må le. Hun trodde ikke noen visste noe, men da krigen var slutt, gratulerte naboen henne med at det hadde gått bra. «Det var godt samhold mellom folk som ellers stod langt fra hverandre,» sier hun og smiler når hun tenker på ei tante som gjemte ei kasse bøker av Marx og Lenin enda hun var imot alt kommunistene stod for.

Det hendte også Guri var redd. Hun husker spesielt en gang hun gikk ærend for Ørnulf Egge. Før hun gikk ba han henne være forsiktig. Etter ei stund merka Guri at hun hadde en mann etter seg. Mannen holdt høyere fart enn henne, og kom nærmere og nærmere. Da han nådde henne igjen, forlangte han å få se id-kortet hennes. Guri ble redd. «Hele mitt indre var i opprør», sier hun. Likevel klarte hun å være nokså rolig, og spørre mannen hvorfor han ville se det. Da rakte mannen fram hånda med kortet hennes som hun må ha mista på veien. «En lumpen måte å gjøre det på», sier hun, «han ville bare erte meg».

Inn i kommunistpartiet

Avisene hun distribuerte, var kommunistenes aviser. Etter krigen fikk hun vite mer om hvor aktive de hadde vært i kampen mot tyskerne. «Det var kommunistene som hadde en skikkelig motstandsbevegelse,» sier Guri. Mange delte hennes mening da freden kom i 1945, og Norges Kommunistiske Parti hadde stor oppslutning og innflytelse. Avisa deres Friheten var dagsavis med stort opplag, i Oslo ble den levert med eget bud til abonnentene. Alle de gamle kameratene hennes i AUF meldte seg inn i partiet. «Det må ha vært minst femti stykker,» mener Guri. Hun og mannen meldte seg også inn. «Vi hadde en følelse av at verden lå åpen foran oss,» sier hun.

Friheten hadde egen side med kvinnestoff hver fredag, og Guri ble med i gruppa som laget den. «Jeg hadde ansvar for en slags skoleringsspalte. Temaet ble bestemt i gruppa, og etterpå skrev jeg om Åse og Kari som diskuterte saken seg imellom,» sier hun. Viktige spørsmål stod på dagsorden: Tok kvinnene arbeid fra mennene hvis de gikk ut i arbeidslivet? Hva betyr det å være progressiv, hva er reformisme, hvorfor blir det krig?

Kvinnesiden i Friheten (Arbeiderbevegelsens arkiv).Kvinnesiden i Friheten (Arbeiderbevegelsens arkiv).

Sammen med mann og datter flyttet hun til et hus i Nittedal i 1947. Det var på 56 kvadratmeter, og de syntes det var kjempestort. Ei tsjekkisk jente som hadde vært i konsentrasjonsleir, bodde hos dem en sommer, og to små gutter som trengte et hjem ble nye medlemmer av familien. Den ene gutten var sønn av en norsk krigsseiler som hadde giftet seg i England. Da freden kom, tok han med kone og datter til Norge i den tro at han ville få pengene han var blitt lovt for å ha seilt ute hele krigen. Norske myndigheter brøt løftene sine, verken han eller de andre krigsseilerne fikk etterbetalt lønna de hadde regna med. Ekteskapet sprakk, kone og datter forsvant, og mannen satt igjen med en sønn han ikke kunne forsørge. En dag dro han bare, og den lille gutten var alene i mange timer før naboene fant han. «Det de gjorde mot krigsseilerne, var Arbeiderpartiets største forræderi,» sier Guri.

Plutselig var hun trebarnsmor på landet. «Derfor var jeg ikke aktiv i de offentlige diskusjonene,» sier hun, men hun minnes lange samtaler med mannen. Den kalde krigen var i gang. «Den kom smygende,» husker hun. «Hensikten var å knuse det radikale opprøret som skjedde etter krigen, og det gikk utrolig fort. Antikommunismen ble mer og mer merkbar, og USAs rolle i krigen ble framhevet, mens Sovjets innsats ble nedvurdert.» Hun er opprørt over hvordan Arbeiderpartiet fikk Norge inn i NATO. «Det var fullstendig udemokratisk,» sier hun. I 1948 holdt statsminister Gerhardsen Kråkerøy-talen. «Talen gjorde oss helt lammet, at han kunne gå inn for en sånn antisovjetisk hets mot kommunister, hadde vi ikke venta,» sier Guri.

Kommunistpartiet mistet innflytelse og ble mindre, men det var ikke bare andres feil. Den demokratisk valgte partiledelsen ble kastet av ei gruppe partimedlemmer som stormet inn på partikontoret og tok over, en av karene var til og med bevæpnet. NKP var medlem i Komintern, en sammenslutning av kommunistpartier i mange land ledet av det russiske partiet. Guri mener kuppet var styrt fra Moskva og ble satt i verk fordi Peder Furubotn, generalsekretæren i partiet, var for uavhengig av ledelsen der. «Det var en okkupasjon,» sier hun. Da hun fikk brev med spørsmål om hun var lojal med partiledelsen, svarte hun at hvis ledelsen ble demokratisk valgt, var hun det. Guri ble ekskludert, og det gikk mange år før hun hadde noe å gjøre med partiet igjen.

Kvinnekamp

Hun hadde hørt om det store kvinnemøtet i Paris i 1945 av en kvinne hun traff i Friheten. «To hundre og femti kvinner var til stede, blant annet flere svarte kvinner fra USA og fra afrikanske land. Dette var jo veldig uvanlig på denne tida. Representanter fra alle krigførende land deltok, og mange av dem hadde stått på barrikadene i mange år. Bl.a. var Dolores Ibarruri der, eller «La Pasionara» som hun ble kalt, en helt fra den spanske borgerkrigen. Kvinnene ville hindre den kalde krigen, og sørge for at kvinner på begge sider hadde kontakt og jobbet sammen,» sier Guri.

Møtet i Paris var starten på Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund, og i land etter land over hele verden dannet kvinner søsterorganisasjoner. Guri ble med da Norges Demokratiske Kvinneforbund ble stiftet i 1948. Hun tror hun er eneste gjenlevende av dem som deltok fra starten. «Vi ville skape en kvinnenes fredsorganisasjon som skulle forene øst og vest,» sier hun. «Allerede før krigen sluttet, var det klart at det ble en kald krig.» Kvinneforbundet ville arbeide for fred og for et sosialistisk samfunn. «Vi arbeidet i femti år,» sier Guri. I perioder var de ganske store, hun minnes overfylte møtelokaler i Lærerinnelagets Hus i Oslo. De hadde mange lokallag, de største var i Finnmark, Trondheim og Bergen. Guri husker spesielt solidaritetsaksjoner med det algeriske folket som ville løsrive seg fra kolonimakta Frankrike. «Vi samlet inn penger og klær, det de hadde mest behov for,» sier hun. Under Vietnam-krigen sørget Kvinneforbundet for at vietnameserne fikk ti nye kuvøser.

Et radikalt kvinneforbund var ikke noe nytt. Norges Husmorlagsforbund var stiftet i forbindelse med de store skogsarbeiderstreikene. Da hadde det hendt at arbeiderkvinnene stod mot mennene fordi kvinnene mente en streik gjorde fattigdommen enda større. Husmorlagsforbundet skulle skolere medlemmene, så de ble mer politisk bevisste. De to kvinneorganisasjonene delte mange av de samme synspunktene, og i 1954 gikk de sammen under navnet Norsk Kvinneforbund. «Det gjorde at vi ble store, men det gjorde også at det fantes et ganske stort klasseskille innad i Kvinneforbundet,» forteller hun. «Vi var mer intellektuelle enn dem, flere av oss hadde ikke jobb, men var hjemmeværende, fine fruer,» sier Guri. Avstanden var stor til arbeiderklassens kvinner. En av uenighetene Guri husker, er de vidt forskjellige meningene om det som skjedde da Sovjet invaderte Tsjekkoslovakia i 1968. «Da var arbeiderkvinnene på Sovjets side, mens vi andre tok avstand og mente det var feil måte å reagere på,» sier hun. Disse motsetningene ble mindre etter hvert, men hele tida samarbeidet medlemmene godt om alle aksjonene som ble satt i gang. «Jeg husker ikke uenighetene så godt, for det vi gjorde konkret, var alle enige om,» sier Guri.

De ble sett på som en forlenga arm av NKP. Hun mener det er en av grunnene til at 8. mars-markeringene rett etter krigen ikke fikk lov til å bruke gata, kvinnene måtte gå èn og èn etter hverandre på fortauet med plakatene sine. «Å ha kontakt østover var ensbetydende med at du var kommunist,» sier Guri. «Vi var aldri underlagt NKP, de fleste var vel tilknyttet Sosialistisk Folkeparti, det som seinere ble SV,» tror hun. At Kvinneforbundet ble fulgt av overvåkningspolitiet, hørte hun i diskusjoner hvor andre fortalte historier, men selv merket hun aldri noe til det.

Guri ble med i redaksjonen i Kvinneforbundets blad Kvinner hjemme og ute (seinere Kvinner i tiden). Hun var med på å gi ut bladet i nærmere 20 år, deler av tida som redaktør. På det meste hadde de bortimot tusen abonnenter. «Bladet bandt sammen lagene og aksjonene vi gjorde, samholdet i bevegelsen blir så mye bedre når det kommer ut et blad,» mener hun.

Verden blir snudd opp ned

Etter at mannen var død, bodde Guri sju år i Sverige. For å få en jobb tilsvarende den hun hadde hatt i Norge, gikk hun to år på Malmö Tekniska Högskola. Han som ansatte henne, var imponert over at en kvinne på 56 tok en så bra eksamen. Da hun kom tilbake til Norge i 1980, meldte hun seg inn i NKP igjen. «Jeg hadde inntrykk av at partiet hadde blitt et helt annet, de hadde gått ut av Komintern og var ikke lenger så avhengige av Sovjet,» forklarer hun. Siden hun var blitt pensjonist, kunne hun jobbe gratis på partikontoret hvor hun var sekretær i Oslo-Akershus partidistrikt i to år før hun brukte fem år på å ordne NKPs arkiv. Hun reiste mye i Øst-Europa og i Sovjet, og blant annet var hun på partiskole i Moskva.

Hun avviste kritikken av Sovjetsystemet som gikk igjen i aviser og andre media. «Vi var veldig skeptiske til alt som kom fra borgerlig hold. Den kalde krigen gikk jo nettopp ut på å redusere Sovjet til et rent diktatur,» sier hun. På reisene sine så hun hvordan menneskene levde. «Mange hadde et bra liv, en trygg arbeidsplass, det fantes ikke arbeidsløshet. En av tingene jeg husker fra Sovjet, er for eksempel alle toalettene hvor det alltid satt en dame og tok inn penger for å holde det reint. Man fant jobber til alle. Det gjorde de i alle de sosialistiske landene,» sier Guri. For et par år siden flyttet hun tilbake til Sverige. I kommunen hvor hun bor nå, har de satt i gang jobbtiltak som minner om dem hun husker fra Sovjet, særlig innen helsesektoren. Hun ble kjent med mange mennesker på reisene sine og husker åpne diskusjoner med en redaktør i Polen, menn i Øst-Tyskland som var mjukere enn hun var vant til, to menn fra Ukraina som inviterte henne til den vakre byen Kiev og en åpen og sympatisk lærer på partiskolen som mente  Sovjets innmarsj i Afghanistan var en tragedie.

Kvinnekonferanse i Øst-Tyskland i 1975, det internasjonale kvinneåret. Guri var tilstede.Kvinnekonferanse i Øst-Tyskland i 1975, det internasjonale kvinneåret. Guri var tilstede.

Oppgjør

Da avsløringene om Stasi, overvåkingspolitiet i Øst-Tyskland, begynte å komme, innså hun at noe var galt i landene hun var så knyttet til. Hun hadde meldt seg ut av NKP fordi hun ikke lenger hadde tro på at partiet hadde en framtid. Da muren falt, måtte hun ta et ideologisk oppgjør med mye hun hadde trodd på et langt liv. «Verden er snudd opp ned. Det har jeg bare vært nødt til å godta,» sier hun. Guri har brukt nesten tjue år på denne prosessen, og hun synes ikke det er så lang tid. Hun er hele tida ute etter ny kunnskap om det som skjedde, og har nettopp lest boka til en australsk kvinne som intervjuet mange mennesker fra Øst-Tyskland. «Det hun avslører, er så grotesk at du får helt vondt,» sier hun. Ikke bare var systemet ille, men det var så meningsløst, synes Guri. «Og sånn har det jo vært i Sovjet, også,» sier hun.

Guri er opptatt av menneskene hun traff på alle reisene sine. Den sympatiske læreren på partiskolen for eksempel, var han klar over det som skjedde rundt om i Sovjet? Han må jo ha visst en del, det er hun sikker på. Det er umulig å tro at mannen støttet det som skjedde i fangeleire og fengsler. «En kan jo tenke seg at de som var ærlige, progressive mennesker som trodde på Sovjet-systemet, de kjempet mot diktaturet på sin måte,» sier Guri.

Den nye politiske situasjonen i Europa var dramatisk for Kvinneforbundet. «Vi ville jo skape kontakt mellom øst og vest, men mot slutten av 80-årene forsvant grunnlaget,» sier Guri. Hun kan forstå at forbundet måtte legge ned, men måten nedleggelsen skjedde på, var udemokratisk og forhastet, mener hun. Rent formelt ble ingen vedtekter brutt, men hvorfor kunne de ikke tatt seg litt bedre tid, og hvorfor hadde enkelte av deltakerne en tone som til tider virket nesten hatsk? «Spør du noen av de andre, kan du sikkert få et annet bilde,» sier hun. «Jeg var vel den eneste som var igjen av de som startet Kvinneforbundet, så jeg opplevde det jo som om hele livsverket mitt ble tråkket ned.»

Hun satt ikke lenge og sturte, men gikk rett inn i Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet. Der ble hun godt mottatt og ble med i redaksjonen for bladet de gir ut, Fred og Frihet. Mange i Kvinneforbundet hadde vært medlem begge steder, så hun var godt kjent med organisasjonen. Etter Guris mening burde de to ha slått seg sammen. «IKFF ble startet i 1915 og var en typisk borgerlig organisasjon som drev rent fredsarbeid,» sier hun. De mente at kvinner måtte snakke om fred overalt, slik skulle ideen spres og krig unngås. «Men det som har skjedd, er at de etter hvert måtte spørre seg ‘hvorfor får vi krig?’» sier Guri. IKFF begynte å undersøke bakgrunnen for at ting skjer, og resultatet er at de er blitt mer og mer radikale.

Å sette spor etter seg 

Guri i dag (foto: Unni Rustad).Guri 2006 (foto: Unni Rustad).

Guri er interessert i politiske spørsmål av mange slag. «Har du lest talen til Harold Pinter som fikk Nobelprisen i litteratur?» spør hun. Hun er opptatt av Palestina, kampen om vann, kurdernes situasjon og matpolitikken. Flere av disse spørsmålene tar de ikke opp i IKFF, og det hender hun savner den gamle bredden i Kvinneforbundet.

Hun synes hun har hatt et godt liv selv om det har vært tragedier. En kan ikke bli sittende å gruble. Åttiåtteårige Guri klarer ikke la være å engasjere seg, og forteller om pensjonistforeningen hun var innom, hvor folk «snakket om sykdom, drakk kaffe, og tok lodder på ingenting» som hun sier. Sånt er fjernt for Guri. «Jeg har hele livet villet gjøre noe som setter spor etter seg,» sier hun, «selv om det ikke er så stort, så skal det være positivt. Det har skjedd når jeg har adoptert barn, da jeg hadde den tsjekkiske småpiken, det skjedde i Kvinneforbundet, og det er det samme i IKFF nå. Jeg vil ha følelsen av at jeg gjør noe som er vettugt, som er radikalt også.» Hun oppfatter seg sjøl som et radikalt menneske i aller høyeste grad. «Jeg ønsker et samfunn som er fritt for krig og undertrykkelse og vil gjøre alt jeg kan gjøre for å bidra til det,» sier Guri.

Ordforklaringer

Radikal: Omveltende, ytterliggående, tar sikte på gjennomgripende forandringer av særlig politiske og sosiale forhold. (Det motsatte av konservativ).
© ordnett.no

 

AUF (Arbeidernes ungdomsfylkning): Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.

 

Internasjonalen: En av de mest kjente sangene innen arbeiderbevegelsen noensinne, blir sunget verden over.

 

Reformisme: Retning innenfor arbeiderbevegelsen som vil bedre de sosiale forhold gjennom reform av det bestående system, ikke ved revolusjon.
© ordnett.no

  

Krigsseiler: Sjømann i utenriks fart under en (verdens)krig.
© ordnett.no

 

Diktatur: Styreform kjennetegnet ved at den politiske makt er samlet hos en diktator eller en gruppe.
© ordnett.no

Mødrehygienekontoret

I 1931 ga styret for Mødrehygienekontoret i Oslo ut en liten bok med brev fra kvinner som bønnfalte om hjelp til abort. Fordi abort var ulovlig og straffbart ifølge § 245, kunne ikke Mødrehygienekontoret hjelpe noen av dem. «Man må gjøre sitt hjerte til sten for daglig å utholde all den sorg og skuffelse som blir følgen», skriver de.

Publisert: 26.02.2008
Kilden
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no